Russland

Maktens mystiske moment

De grelle kontrastene mellom ulike livssfærer er blant de mest iøyenfallende trekkene ved det russiske samfunnet. Gjennom hele historien har landet vært preget av en dramatisk kamp mellom profane og sakrale krefter.

Posted on

Skjønnheten skal frelse verden, skrev Fjodor Dostojevskij på siste halvdel av 1800-tallet. Med dette siktet han ikke bare til den profetiske oppgaven Russland i tidligere tider mente å inneha, men også til den russiskortodokse kirkens grunnleggende tro på kunstens og skjønnhetens forvandlende kraft. I dagens Russland er det imidlertid alt annet enn skjønnhet som råder. Kommunismens gjennomregulerte samfunn er blitt erstattet av en røverkapitalisme Vesten knapt har sett maken til. De moralske og ideologiske institusjoner som tidligere holdt Russland sammen, er delvis utradert, og alle sosiale utopier og eksperimenter har spilt fallitt.

Kanskje er det fordi de ikke har annet å feste lit til enn Gud, at hele 55 prosent av de tidligere sovjetborgerne beskriver seg selv som kristne. Kirker og klostre gjenåpnes eller gjenoppbygges, og titusener av unge menn har i løpet av de siste årene blitt ordinert til prester. Med sin tusenårgamle form skaper den russiskortodokse messen et gjennomrystende skjønnhetsinntrykk, også i dag. Den er et metafysisk teater, et allkunstverk, der prester iført kroner og gulldekorerte brokadekapper, høytidelig bærende på kors, ikoner, røkelsesbegre og brennende vokslys, illustrerer de bibelske tekstene gjennom komplekse rituelle handlinger. For den ortodokst troende er gudstjenesten en reell inntreden i den åndelige verden, den er et levende bilde på jorden av Guds rike i himmelen.

Omgivelsene utenfor kirkebygningen er imidlertid som et omvendt speil av den prakt som befinner seg innenfor. Når prestene går i prosesjon nedover kirkegangen og med rungende røster påkaller Guds nåde, er veien frem mot kirkedørens ytterside ikke sjelden en slags allé dannet av tiggende sigøynerbarn, bakfulle alkoholikere og groteskt invalidiserte eller sykdomsinfiserte mennesker, som med mafiaens hjelp fordriver eller dreper sine konkurrenter i kampen om de mest lukrative plassene. At presteskapet selv samarbeider med tobakksindustrien og militæret, og understøttes med rike pengegaver fra lyssky virksomhet gjør ikke forholdene mindre komplekse. Da det eksempelvis ble bestemt å gjenreise Kristi Frelsers katedral nær Kreml, oppsøkte Moskvas borgermester Jurij Luzhkov ganske enkelt sine mektige venner og truet med å stenge bordellene og kasinoene deres. Det virket utmerket: i dag er den hvitpussede katedralen med sin enormt kostbare gullbelagte kuppel et storslått skue for hovedstadens innbyggere.

Et skjærende samspill mellom makt, metafysikk og råskap er altså det som i særlig grad slår en i møtet med det russiske samfunnet. Det synes åpenbart at erfaringen av det hellige først og fremst er et mystisk anliggende, ikke et humanistisk, den har med et ideelt fellesskap å gjøre, ikke et reelt. De krokbøyde konene med blomstrede skaut og gamle ullklær som fyller kirkerommet under de daglige gudstjenestene, er formodentlig langt renere i sin tro enn de som formidler Guds ord, uten at det ser ut til å affisere noen av partene. Dette er et fundamentalt trekk ved den ortodokse kirkens praksis. I boken Världen som ikon skriver Per-Arne Bodin at det gjennom hele den russiske historien har vært en teologisk kamp mellom en dogmatisk og en mystisk tradisjon, eller mellom den strenge og intolerante herskergestalten, som ville gjøre klostrene til sterke økonomiske maktsentra, og den asketiske og verdensfjerne munken, som gjennom fromhet og indre kontemplasjon søkte den guddommelige nåden. At den ortodokse kirke i dag synes mer opptatt av å befeste sin økonomiske og politiske posisjon enn av å drive veldedighet eller forbarme seg over de utstøtte, er med andre ord ikke noe nytt fenomen. Det svake humanitære engasjementet har også sine teologiske grunner. Mens kirkens autoritet i protestantismen ligger i Bibelen, og i katolisismen hos paven, ligger den hos de ortodokse i tradisjonen og troen på tradisjonens ufeilbarlighet. Om kirkens ytre anliggender preges av et høyst verdslig maktbegjær, berører ikke det den årtusenlange erfaringen av en guddommelig virkelighet som utfolder seg gjennom den ortodokse gudstjenestens ritualer. Ikonet som vindu til den åndelige verden unndrar seg denne verdens omskiftelighet.

Den manglende viljen til å utligne motsetningene berører også et annet aspekt ved ortodoksien, som går på kjærligheten til paradokser og antinomier, det vil si til påstander og fenomener av gjensidig utelukkende karakter. Den russiske teologen og filosofen Pavel Florenskij, som levde på begynnelsen av det forrige århundret, hevdet at man i stedet for sine kraftløse anstrengelser for å forsone paradokset, heller må akseptere det i hele sin dybde. «Paradokset er alltid sjelens, bønnens og kjærlighetens hemmelighet,» skrev han. Men i den ytre verden har altså paradokset en langt mindre vakker side.

Også troen på undre, mirakler og andre overnaturlige fenomener er et grunnleggende aspekt ved den ortodokse tankegangen. De viktigste gnostiske faktorene er kjærlighet, mystisk ekstase, åndelig lys, det vil si en kunnskap som ikke har den samme formelle og vitenskaplige karakteren som i den protestantiske kulturen. Med all sin aktsomhet for ulykkesbringende tegn eller kollektive understrømmer og energier, kan man derfor si at det russiske folk er overtroisk like så mye som de er troende. En tilreisende skal ikke være lenge i St. Petersburg før han hjemsøkes av redslene fra de titusener av bygningsarbeidere som for tre hundre år siden druknet i myrgrunnen under byen, blir det fortalt. Den statlige fjernsynskanalen sender astrologiske varsler etter værvarslingen. Og den tidligere presidenten Mikhail Gorbatsjov uttalte uten å blunke at han aldri hadde sett noen som i like sterk grad som hans kone stod i kontakt med de kosmiske kreftene. Innflytelsen fra Østen er i så henseende tydelig. Mens det vestlige menneskets aktivitet i stor grad styres av effektivitet og formålstjenlighet, tilnærmer russerne seg verden på en mer meditativ og irrasjonell måte. I den russiske kulturen ligger det en slags buddhistisk verdensfravendthet, der det herværende og materielle anses som et skinn eller slør som tildekker den egentlige verdens vesen. I boken Russland er et annet sted refererer Peter Normann Waage til filosofen Nikolai Berdjajev, som beskriver sine landsmenn enten som nihilister eller apokalyptikere, som begge deler hører inn under betegnelsen drømmere. «Karakteristisk for drømmeren er at han ikke vil våkne, at han ikke vil befatte seg med denne verden. Det er en ur-russisk tendens til å velge seg bort fra jorden og inn i himmelen; til å sette idé over virkelighet, Gud foran menneske, prinsipp foran praksis,» tilføyer Waage.

Ortodoksiens himmelvendthet, samt dens asketiske og nærmest passive forhold til verden, har altså hatt en sterk resonansbunn i den russiske folkesjelen. Tradisjonelt har Russlands befolkning utvist en enestående evne til tålmodighet og overbærenhet, ikke bare i forhold til sine mer eller mindre despotiske herskere, men også i forhold til psykologiske overskridelser eller atferdsmessige avvik hos sine medmennesker. Den gamle kulturens respekt for de hellige narrer – det vil si for dem som i henhold til Pauli ord «var gale for Kristi skyld» – vitner eksempelvis om en tro på at menneskets vei til frelse ikke går gjennom veltilpassethet og orden, men gjennom avskallethet, fornedrelse og lidelse. Ved å tilbe det laveste når man det høyeste, tenkte man. Når munken Sosima i «Brødrene Karamazov» kaster seg ned for føttene til den tøylesløse og voldsomme Dmitry har altså dette litt andre implikasjoner enn man umiddelbart ville forestille seg. For i henhold til tidligere tiders forestillingsverden er munkens ydmyke knefall ikke bare en humanistisk frelseshandling, eller et forsøk på å avverge kommende lidelser, men også en gest overfor Gud, som en mystisk akt.

Viljen til underkastelse er dessuten knyttet til idéen om sobornost, som betyr at alle kristne til alle tider danner en åndelig enhet. Dette innebærer at den subjektive og individuelle tilnærmingen som kjennetegner det protestantiske menneskets gudsforhold, hos den ortodokst troende er erstattet med kollektivisme. Hvert menneske er skyldig for alt og alle, heter det. Men i den praktiske verden kan russernes verdensfravendte og irrasjonelle livsholdning ikke akkurat sies å ha bidratt til et empatisk eller forpliktende fellesskap. Tvert om har tanken om at man skal ta den andres skjebne inn over seg som om det var ens egen, gjennom de siste hundre årene på merkverdig vis blitt vendt til sin motsetning. Kollektivismen og kommunismen har ikke bare fritatt enkeltmennesket for ansvar, men også ført til en generell avhumanisering av hele det russiske samfunnet – noe blant annet de forhutlede skapningene utenfor kirkedøren nådeløst vitner om.

At enhver idé, enhver nyorientering, alltid føres ut i det ekstreme har sammenheng med den helhetstenkning som kjennetegner russisk mentalitet. Per-Arne Bodin påpeker hvordan Russland opprinnelig så på seg selv som et ikon på himmelriket. Og et ikon kan som kjent ikke endres – det kan bare restaureres, eller ødelegges for å erstattes av et annet. En justering av en detalj innebærer på den måten en forandring av hele systemet, skriver Bodin. At alt rommer alt kan altså sies å være et grunnleggende prinsipp for hvordan det russiske samfunnet fungerer – noe som gir seg utslag i de mest bisarre kombinasjoner av brutalitet og idealitet. Så også når det gjelder religiøs praksis. Om det er vanskelig for en rik mann å komme inn i himmelriket, har han ingen problemer med å entre det ortodokse gudshuset. Med tanke på alle de uhumskheter kirken befatter seg med kan man slå fast at den virkelig tar hele det menneskelige spekter opp i seg – at ingenting er den fremmed. De sakrale og profane kreftene eksisterer ikke bare side om side, men også samtidig og i det samme. Opplevelsen av det hellige har et islett av noe grusomt. Så om skjønnheten er intakt, står paradokset stadig uforklart.

© LMD Norden