Kan en død krigshelt hjelpe Afghanistan?

Afghanistan har presidentvalg nå i oktober. Landet som for tretti år siden var de vestlige hippienes hasjparadis, og som var i ferd med å frembringe en ny skare intellektuelle som leste arabiske mystikere side om side med Marx, Camus og Sartre, er i dag ett av de mest utpinte områdene i verden. Nordiske Le Monde diplomatique har møtt Afghanistans utenriksminister.

Er det noe Afghanistan sårt trenger, så er det å gjenreises. Landet som for tretti år siden var de vestlige hippienes hasjparadis, og som var i ferd med å frembringe en ny skare intellektuelle som leste arabiske mystikere side om side med Marx, Camus og Sartre, er i dag et av de mest utpinte områdene i verden. Fem millioner mennesker er eller har vært på flukt, en million er invalidisert og en million er døde.

Vi møter Afghanistans utenriksminister Abdullah Abdullah i Kabul:
– Ikke et eneste sekund av livet ønsker du å være i en krigssituasjon. Men når situasjonen først er der, tar du ansvar som overskrider din kapasitet. Du holder ut forhold du ikke trodde du var i stand til å utholde.
Nettopp den utholdenheten mener Abdullah er blant de sterkeste kjennetegnene for den afghanske mentaliteten:
– Jeg er sikker på at afghanere blir like sterkt preget av lidelsen som alle andre. Men så prøver de å akseptere det som har skjedd og komme seg videre. For hva er vitsen med å gråte over et ødelagt hus? Dere ser det antakelig annerledes, men i vårt samfunn er kvinnene ofte veldig sterke. De er i stand til å ta de tragediene som rammer dem med et smil. Selvfølgelig kan vi forestille oss hva som foregår i hjertene deres. Men de står det ut – og fortsetter livet med styrke og håp.

Hvis man ikke visste bedre kunne man lett tro at Afghanistans heteste kandidat i det kommende presidentvalget denne måneden heter Ahmed Shah Massoud. Overalt i Kabul finner man hans portrett. Som enorme bannere på husveggene. Som veggtepper i basarene. Som små fotografier i taxivinduene. På veggen utenfor kontoret til et av Afghanistans ledende mobiltelefonselskaper er til og med slagordet «Vi bygger fremtiden» plassert rett ovenfor Massouds vakre, sjelfulle ansikt – den tidligere lederen for Nordalliansen som ble myrdet i 2001. Men kan en død mann lede Afghanistan inn i fremtiden?
Kanskje er det nettopp det han kan. I en tid hvor krigsherrer og politikere heller kniver om sin andel av makten enn å avhjelpe situasjonen for landets lutfattige, lidende mennesker, står Massoud frem som et lysende eksempel. Den myteomspunne kommandanten er på mange vis det edleste utslaget av den hardføre afghanske krigerkarakteren. Han var ikke korrupt, slik mange andre mujahedin-ledere var. Han var ikke innblandet i opiumstrafikken. Han mishandlet ikke krigsfanger. Og fremfor alt var han ikke i hendene på fremmede makter:
– Da jeg traff Massoud første gang følte jeg at dette var en mann jeg hadde kjent hele mitt liv, siden jeg ble født, og at det var slik det skulle være. Det var et vennskap i den aller vakreste betydningen av ordet, Sier Abdullah Abdullah.
Han ble kjent med Massoud da han som ung, nyutdannet lege på midten av 80-tallet kom til Panjshir-dalen for å ta del i motstandsbevegelsens kamp mot russerne. Abdullahs beundring for sin avdøde venn er åpenbar. Slik Abdullah beskriver ham fremstår han som en blanding av Che Guevara, Ghandi og … Jesus:
– Ikke bare var han en enestående militær strateg. Han var også en mann som elsket kunst og poesi, og som hver dag, selv da kampene raste som verst, fant tid til å sette seg ned under et tre sammen med sine venner for å drikke te og lese dikt.
Massoud var også sterkt engasjert i befolkningens velbefinnende. Han gjorde alt fra å bygge skoler og sykehus, til tålmodig å bistå folk med de problemene de måtte ha. Alt fra stort til smått gikk gjennom Massoud: Folk kom fordi de trengte nye sko, fordi de var syke, fordi de hadde familieproblemer, fordi de lå i konflikt med naboen.
– Folk stod jo så nær ham. Og jeg kan aldri huske at Massoud avviste noen. Han så på hvert enkelt menneske med den største respekt. Ikke belær folk, vær heller et forbilde, pleide han alltid å si.
Massoud hadde også et uslitelig mot:
– Han pleide alltid å si at én av Guds gaver til menneskene er at disse øyeblikkene av smerte ikke blir værende i bevisstheten slik som de var da de inntraff. Han hadde en enestående evne til å overkomme sorgen, og samtidig bevare betydningen av den. Det er ved å huske hans måte å være i livet på, at jeg klarer å bære at han ikke lenger er hos oss.

Nå er imidlertid ikke Massouds politiske karriere så entydig vellykket som den i dag av og til fremstilles som (se også artikkel under). Da den afghanske motstandsbevegelsen tre år etter Sovjets tilbaketrekning skulle innta regjeringsposisjonen gikk det nemlig forferdelig galt. Massoud ville ikke gå inn i Kabul før de forskjellige motstandspartiene var blitt enige om et styre. Men da den pashtunske islamisten Gulbuddin Hekmatyar trosset dette, fulgte Massoud etter – med skjebnesvangre konsekvenser. I de kommende årene skulle politisk rivalisering mellom ulike fraksjoner ta livet av 50 000 mennesker, drive hundretusener på flukt, og legge Kabul i ruiner.
– Det var den mørkeste perioden i mitt liv, sier Abdullah. – Det var dager da hundrevis av raketter ble skutt mot byen. Byen var under blokade. Det var ingen elektrisitet. Massoud prøvde så godt han kunne å håndtere situasjonen, men forholdene var forferdelig vanskelige. Hekmatyar hadde allerede henrettet motstandsledere i Peshawar. Han hadde forbindelser til internasjonale terrororganisasjoner, som ville innføre islamsk ekstremisme ikke bare i Afganistan, men i hele Sentralasia. Og han hadde sterke nasjoner i ryggen. Det var umulig å stoppe ham.
Da den Pakistan-støttede Taliban-militsen tok makten i 1996 skulle forholdene bli enda verre. Men om de vestlige stormaktene femten år tidligere hadde vært tungt involvert i oppbyggingen av mujahedin, hadde de nå mistet interessen. Afghanistan var langt borte, den kalde krigen definitivt over.
– Det ble ansett som en etnisk konflikt mellom tadsjiker og pashtuner. Mens det det egentlig var, var et organisert forsøk på å frarøve oss vår kulturelle identitet, og gjøre Afghanistan til et senter for terroristisk aktivitet. Det var ingen religiøs bevegelse, slik det ble tolket i Vesten.
I de kommende årene prøvde de iherdig å overbevise det internasjonale samfunnet om at de terroristcellene som vokste frem i ly av Taliban ikke var et internt anliggende, men et problem for hele den frie verden:
– I 1997 reiste jeg til en rekke land i Vesten. Jeg banket på hver eneste tenkelige dør for å fortelle hva som var i ferd med å skje. Etter to måneder kom jeg tilbake, ikke akkurat demoralisert, men veldig trist. Massoud spurte meg om det var noe håp om at det ville tas affære mot Taliban. Jeg svarte nei, og prøvde å forklare ham hvorfor. Selvfølgelig, sa han. Jeg visste nok det. Men én dag – han gjentok det tre ganger – én dag vil de alle komme og hjelpe oss.

Før hjelpen kom måtte imidlertid World Trade Center ligge i ruiner og Massoud bli drept. Den 9. september 2001 fikk Massoud besøk av to angivelige fjernsynsjournalister som hadde eksplosiver i batteribeltet de bar rundt livet. Da kameraet ble skrudd på gikk rommet i luften.
– Det var som et jordskjelv, eller hva man kaller hendelser som ryster deg på det sterkeste. Det er noe man overhodet ikke er forberedt på å høre eller tro, sier Abdullah om drapet på sin nærmeste venn.
De neste dagene ble ikke mindre dramatiske:
– Nyheten om Massouds død måtte holdes hemmelig inntil vi fikk anledning til å begrave ham. For hadde nyheten sluppet ut ville motstanden mot Taliban kollapse, automatisk, i løpet av sekunder. Det var vi alle sikre på. Massouds bror Ahmed Zia Massoud, som i dag er nominert som Karzais visepresident, var sammen med meg i disse dagene rett etter attentatet. Vi var på vei fra Tadsjikistan til Afghanistan. Og jeg måtte holde dødsfallet hemmelig, selv for ham, inntil vi kom over grensen.
På veien skulle de imidlertid få annet å tenke på:
– Vi hørte at to fly hadde styrtet inn i World Trade Center, og skjønte umiddelbart at Taliban ville bli beskyldt for sin delaktighet. Og at det kunne demoralisere dem.
Resten av historien er godt kjent. USA gikk til angrep, Taliban falt, og Hamid Karzai ble innsatt som president.

Optimismen som rådet i 2001 er imidlertid i ferd med å svinne hen. Taliban er igjen på fremmarsj. De militære aktørene er mer bevæpnet enn noen gang, demilitariseringsprogrammet til tross. Og enkelte frykter at situasjonen fra 90-tallet, med sterke konfrontasjoner mellom ulike fraksjoner, kan komme til å gjenta seg.
Heller ikke Massouds evne til å ta hånd om befolkningens interesser er blitt ivaretatt, ifølge Abdullah:
– Hvis jeg skulle forestille meg hva Massoud ville tenke om dagens tilstand, tror jeg han ville vært misfornøyd. Han mislikte sterkt at folket klaget på oss, eller ikke hadde tillit til oss. Han var mot korrupsjon, mot maktmisbruk, mot enhver form for urett. Vi skulle fulgt hans linje, og slått sterkere ned på det. Ikke en gang Massouds evne til selvkritikk har vi holdt fast ved. Kanskje vi ikke hadde tid, kanskje omstendighetene var annerledes. Men likevel, det er en stor tilkortkommenhet. For meg har det alltid vært en grense for hvor mye man kan gjøre, hvor mye man kan ta ansvar for. For ham var det ikke det.
De hastige endringene skaper uro. Ikke bare har Afghanistan tiltrukket seg over tusen utenlandske organisasjoner og firmaer som med sine – etter afghansk standard – lukrative vaner setter sitt tydelige preg på omgivelsene. Mange afghanere med høy utdannelse fra Vesten har også vendt hjem (se også artikkel under). Og dette møtet mellom en nyankommet elite og den øvrige befolkningen har ikke gått helt smertefritt for seg:
– På den ene siden hilser vi enhver person som ønsker å bidra til gjenoppbyggingen av Afghanistan velkommen. Men på den andre siden kjenner de ikke problemene til et land som har vært 23 år i krig. De forstår ikke hvilket psykologisk trauma befolkningen har vært igjennom. Dermed har det oppstått et skille mellom de to gruppene. Befolkningen har fått inntrykk av at den nyankomne eliten betyr mer enn de andre 25 millionene som har vært her hele tiden. I dette landet trenger vi alles bidrag, fra analfabeten i gaten til de med doktorgrad fra utenlandske universiteter.