På rekordtid har okkupasjonsmyndighetene i Irak innført handelsregler som er mer liberale enn de som i dag gjelder i USA. Motstanden som forener sjia- og sunnimuslimer mot okkupasjonen kaster imidlertid skygger over frihandelsparadiset.
Det er usikkert hvordan Irak skal styres dersom landet formelt får tilbake sin suverenitet. En meningsmåling publisert 21. februar viste at bare to prosent av irakerne vil akseptere at landet ledes av dagens styringsråd. Det er all grunn til å tro at motstanden mot okkupasjonen vil styrke seg de kommende månedene.
1 Etter det kurdiske opprøret i 1991 ble over hundre tusen kurdere, turkmenere og assyrere fordrevet fra Kirkuk. De fleste flyktet til Erbil- eller Suleymanya-områdene. Denne fordrivelsen ble fulgt av en ?arabiseringspolitikk?, som gikk ut på å flytte arabere til Kirkuk, både frivillig og ved bruk av tvang. Arabiseringen foregikk imidlertid også før 1991. O.a. Kurdere og andre minoriteter ble fratatt retten til å kjøpe eiendom, å få opplæring i eget språk, å gi barna navn ifølge egen tradisjon og de ble generelt utsatt for diskriminering på de fleste arenaer. Arabiseringen tiltok etter 1991, men politikken har ifølge Human Rights Watch røtter helt tilbake til 1920-årene da oljen ble oppdaget i området. Saddam Hussein gjorde på dette tidspunktet utrensninger i toppsjiktet av sin klan og ryddet sin bror og fetter av veien. Hver enkelt av dem måtte sverge overfor Gud at de ville beskytte og gjenoppbygge Irak, før de måtte erklære: ?Jeg har ikke lenger tilknytning til Baath-partiet og kommer aldri til å bli medlem igjen. Fra nå av er jeg uavhengig, med Gud som vitne.? Se www.kdp.info
Det er mange grunner til at irakere sammenligner den amerikanske okkupasjonsmakten med Saddam Husseins regime. I likhet med den gamle tyrannen og hans folk, forskanser okkupantene seg bak høye murer, og er mest opptatt av egne interesser og egen sikkerhet. Foreløpig reagerer de fleste irakere med resignasjon. De er vant til å bli fratatt sitt land, sine ressurser og sin fremtid.
Sjelden har en krig møtt sterkere motstand. Det er et faktum – men bildet er nyansert. Diplomatique lar derfor et kritisk syn på krigsmotstanden komme til orde med tyske Hans Magnus Enzensberger.
I 1991 ble golfkrigen behandlet på en slik måte av vestlige medier at man kunne få inntrykk av at det var en «ren» og nesten respektabel konflikt. Den amerikanske forsvarsministeren holdt showliknende «briefingmøter» for journalister. For dem som ikke hadde opplevd Vietnam-krigen kunne oppvisningene til Colin Powell, generalmajor for de amerikanske styrkene, og forsvarsminister Richard Cheney mest av alt minne om barnelek der småguttene viser frem militærleketøyet sitt. Noe som ikke ble stilt så åpenbart til skue var skjebnen til den irakske befolkningen etter krigen. De fleste journalister har problemer med å gjøre en «sak» på den vanskjebnen som møter et lands svakeste innbyggere – særlig når det gjelder barn og eldre med «for høy dødelighetsrate». De siste månedenes hendelser har fått mange til å lure på hvor mange sivile som døde under den første golfkrigen. Forskningen vi har utført på området har ført oss til å inndele det totale antallet irakske ofre i fem kategorier: sivile dødsfall som direkte følge av krigshandlinger, sivile dødsfall som indirekte følge av krigshandlinger, militære dødsfall som følge av opprør etter krigen, og sivile dødsfall som følge av opprør etter krigen. Det er hovedsakelig den første kategorien man er opptatt av. Den omfatter både dødsfall som skjer når bombene ikke treffer målet, når de treffer målet men også dreper sivile, når sivile blir truffet i skuddvekslinger osv. Ut fra øyenvitneforklaringer og opplysninger fra den irakske regjeringen som er bekreftet av øyenvitner, har vi kommet frem til et anslag på ca. 3500 sivile som kan ha blitt drept på denne måten. Om kartleggingen av ofre hadde stanset der, kunne man kanskje lettere ha holdt fast ved myten om den «rene» krigen. Men i forkant av krigen i 1991 ble det foretatt en rekke studier som indikerte at dødeligheten hos barn og nyfødte hadde falt drastisk det siste tiåret. I løpet av sommeren 1991, noen måneder etter de irakske styrkenes nederlag, foretok en gruppe forskere en spørreundersøkelse blant irakske kvinner i fertil alder om barn født etter 1985. Analysen av de tallene som kom frem ga følgende resultat: I 1991 var barnedødeligheten i Irak (antall døde spedbarn per 1000 fødsler) omtrent 93 per 1000, mot 37 per 1000 som ville ha vært naturlig dersom den forutgående tendensen hadde fortsatt. Avviket mellom disse to tallene resulterer i 110 000 «unødige dødsfall» knyttet til indirekte virkninger av krigen, herunder den skaden krigen påførte det sivile samfunnet og landets økonomi. Militære eksperter har hjulpet oss i å anslå antall døde i de andre kategoriene. Mellom 49 000 og 63 000 irakske soldater og offiserer ble drept fra januar til mars 1991 (bombingen av Irak begynte 17. januar 1991, og våpenhvilen trådte i kraft 3. mars). Om lag 5000 militære og 30 000 sivile (hvorav tre fjerdedeler hadde deltatt i kampen mot Saddam Husseins regime) skal ha mistet livet under de interne opprør som kom etter at koalisjonsstyrkene seiret. Antall drepte som indirekte følge av militæroperasjoner, for eksempel dårlige sanitærforhold, har vært svært mye høyere enn i de andre kategoriene. Og det var først etter krigen at disse ofrene ble mange. Om lag 7000 døde er barn under femten år. Hvordan skal vi forklare disse dødsfallene? Det at infrastrukturen i landet er blitt ødelagt har i stor grad bidratt til denne overdødeligheten. Sivile tap i etterkant av en væpnet konflikt
Elvene Tigris og Eufrat har vært vitner til mange katastrofer gjennom tusener av år i menneskehetens historie. Den mest berømte av dem er mongolenes invasjon av det som allerede da var verdensbyen Bagdad, i år 1300 f.Kr. Flere århundrers kulturarv forsvant i Tigris i det som var en voldsom tragedie for menneskeheten, og dette er en periode historien ser tilbake på med forakt. Men mongolene var barbariske stammefolk, ikke verdensherskere. De to elvene følger fremdeles sine løp. De kunne ha fortalt oss historien til de ødelagte vasene fra før-sumerisk tid som nå ligger strødd i museumshallene. Den store kongestatuen ligger hodeløs og forlatt som de irakske likene i Bagdads gater. Verdens eldste harpe – den sumeriske gullharpen – er forsvunnet. I løpet av noen timer forsvant også det svært vakre kvinnehodet fra Warka, skattene til tidligere tiders konger og dronninger, i tillegg til tusenvis av gjenstander og gamle tavler vi ennå ikke har rukket å tyde. Og borte er de gamle manuskriptene, Koran-utgavene fra islams første århundrer. Enkelte av disse gjenstandene har allerede funnet veien til det globale kunstmarkedet. Nasjonalmuseet i Bagdad har med sine samlinger fra antikken og begynnelsen av islamsk tid alltid vært et referansepunkt for forskere, kunstkritikere og kunstnere. Det symboliserte forbindelsen mellom fortid og nåtid. Kriger og opprør har gjennom hele Iraks historie berøvet landet for en stor del av dets kulturarv. De viktigste gjenstandene fra iraksk, mesopotamisk og islamsk sivilisasjon er utstilt i de store museene verden over. Noen mener nok at irakerne ikke er verdige til å ta vare på slike skatter … Disse gjenstandene fra antikken er svært sjeldne og særpregede. Hver gjenstand har en symbolsk dimensjon, og nettopp det symbolske ved gjenstandene er det som har vært karakteristisk for iraksk kunst helt frem til våre dager. Irakske kunstnere har aldri bare vært håndverkere. Men det var først da modernismen gjorde sitt inntog at man endelig begynte å beundre den kunstneriske verdien av deres arbeid. Dette er utvilsomt grunnen til at André Malraux i sin innledning til André Parrots bok om sumerne påpekte at «ikke bare har vi endelig oppdaget dem, vi ser dem endelig som det de virkelig er, nemlig autentiske kunstverker og ikke bare museumsgjenstander». Fra fortid til nåtid, fra Nasjonalmuseet til Museet for moderne kunst i Bagdad – begge plyndret og brent – går det en ubrutt linje. Vår fortid er vår nåtid. Krigen og supermakten har frastjålet oss begge deler i denne andre golfkrigen. Ved å ødelegge Iraks kulturarv, dets folk og dets arkitektur, har man også utvisket flere tusen års menneskelig kultur. Invasjonsstyrkene fra verdens mektigste land har reist over store hav, tråkket på bønnfallende barn, kvinner, unge og eldre menn og benyttet seg av den mest moderne militærteknologi for å skaffe seg kontroll over Iraks oljekilder. Ulykkeligvis har de ikke bare drept og ydmyket Iraks folk og kultur, de har også rettet et slag mot sivilisasjonen selv. For den arven Irak har tapt i denne krigen tilhører ikke bare irakerne, men hele menneskeheten.
Konsekvensene av en krig i Irak er uoversiktlige. Bush-administrasjonen har heller ikke kommet med klare svar på hvordan Irak skal styres etter krigen.
