Dagen derpå

Det gikk som man kunne forvente. Verdens fremste stormakt USA triumferte høsten 2001 over Taliban i Afghanistan – et av verdens fattigste land – etter noen uker med massive bombeangrep og et begrenset antall soldater i felten. Et år etter ga denne intervensjonen opphav til en viss uro – selv før de menneskelige kostnadene ble tatt i betraktning (1). Afghanistan er på nytt nedsunket i kaos, den Washington-innsatte presidenten Hamid Karzai har liten innflytelse utenfor Kabul, og må beskyttes av utenlandske tropper. Tilintetgjøringen av Al-Qaida, det fremste målet for «krigen mot terrorismen», har slått feil. De hovedansvarlige bak organisasjonen er som sunket i jorden. De er spredd over hele verden eller holder seg skjult i stammesoner i Afghanistan og Pakistan. De organiserer angrep på amerikanske tropper og gir startskudd til attentater i flere land.

På den andre siden er USAs intervensjon i Afghanistan blitt fordømt av opinionen i den muslimske verden. Intervensjonen har gitt næring til de mest ytterliggående holdninger, spesielt i Pakistan. Under det pakistanske valget i oktober 2002 opplevde islamistiske grupper med samme ideologi som Taliban stor fremgang, spesielt i grenseområdene mot Afghanistan. Dette på tross av manipuleringen til general Pervez Musharraf.

Slike «seire» bør få imperiet til å spørre seg om hvordan det skal holde fast ved makten …



Det vil neppe komme som noen overraskelse om USA vinner krigen mot Irak. Med eller uten formelt samtykke fra FN kommer troppene deres til å innta Bagdad og bli kvitt president Saddam Hussein, med mindre en iraksk general kommer dem i forkjøpet. Det gjør det ikke vanskeligere for dem at regimet heller ikke utgjør noen militær trussel. I 1990 ble en del av internasjonal opinion lurt til å tro på myten om «den fjerde verdenshær».

Men hvem kan i dag tro at Bagdad har krefter til å stå imot presset? Bortimot tolv års embargo – det har ikke vært mulig å innføre et eneste moderne våpen – har ført til forvitring av infrastrukturene, oppløsning av samfunnet og en stadig mer utarmet befolkning. Dette har svekket den irakske hæren, selv om enkelte enheter fremdeles kanskje kan yte noe motstand (2).

Hva med masseødeleggelsesvåpen? Saddam Hussein har neppe gitt fullstendig avkall på programmet han innledet i 1970- og 80-årene. Men dette har bare vært mulig ved hjelp av flere amerikanske, franske, britiske og tyske selskaper, spesielt Union Carbide og Honeywell. Den amerikanske regjeringen oppmuntret i sin tid regimet i Bagdad, av frykt for den «islamske revolusjonen» i Iran. Senere avsløringer har kastet lys over den rollen nåværende forsvarsminister Donald Rumsfeld – hauken over alle hauker – spilte i denne alliansen. I desember 1983 var han Ronald Reagans utsending i Bagdad og åpnet diplomatiske forbindelser mellom de to landene samtidig med at irakske tropper brukte kjemiske våpen mot Iran, stikk i strid med Genève-konvensjonen av 1925. På den tiden tilhørte Irak «godhetens akse»…

Uten internasjonal støtte er det lite trolig at Saddam Husseins regjering ville klare å gjenreise et militært program som FNs våpeninspektører i stor grad fikk avvæpnet fra 1991 til 1998. Dersom målsetningen hadde vært å forhindre utbredelse av masseødeleggelsesvåpen, ville USA ved begynnelsen av inneværende år konsentrert seg om Nord-Korea, som disponerer mellomdistanseraketter og sannsynligvis også atomstridshoder. Men Washington hevder at det ikke finnes noen militær løsning på det koreanske problemet.. Inngripen med våpen ville nemlig være for farlig. Det er det ikke i Irak.



Hva er prisen man må betale for å invadere Irak? Den blir i første rekke betalt av landets innbyggere, som er utarmet etter ti år med krig mot Iran, tolv års embargo og et diktatur ingen ser slutten på. De skjøre infrastrukturene er ikke sterke nok til å tåle nye bombeangrep, og befolkningens tilgang på livsnødvendigheter og drikkevann vil bli alvorlig svekket. FN anslår at en krig vil medføre hundretusener ofre og flyktninger, men de amerikanske strategene stanser ikke opp ved slike ørsmå detaljer.

Hvordan vil det se ut i Irak dagen derpå, når marinesoldatene har trengt inn i Bagdad? Hvem skal styre landet? Bush-administrasjonen har fremdeles ikke svar på disse spørsmålene. Trengs det en direkte militæradministrasjon under en prokonsul, eller skal man benytte seg av lokale eliter? USA står overfor de samme problemene som de britiske kolonistyrene etter første verdenskrig. Direkte styre skaper misnøye og opposisjon i alle lag av befolkningen, og indirekte styre innebærer å måtte balansere mellom forskjellige politiske fraksjoner, forholde seg til stamme- og religionsproblemer, og ta kontroll over et statsapparat som er blitt opprettet av Baath-partiet (3).

Oljen er selvsagt en vesentlig dimensjon i disse planene, for inntektene av det svarte gullet finansierer både okkupasjonen og gjenoppbyggingen. USA har lagt opp til en rask overtakelse av oljekildene for å unngå at de blir ødelagt. Men dersom oljen «fortsetter å være det irakske folkets eiendom,» som en amerikansk myndighetsperson uttrykte det, må man bestemme hvilke utenlandske selskaper som skal få de nye bevilgningene, og en åpning av sektoren kan skape sterk nasjonal motstand (4). Og hva slags rolle vil Irak spille i OPEC? Dette er kanskje også en god anledning for Washington til å svekke denne organisasjonens stilling (5).



Bush-administrasjonen må håndtere alle disse vanskelighetene samtidig med at regionen er svært ustabil. I motsetning til situasjonen i 1990-1991, er nå alle medlemslandene i Den arabiske liga imot en amerikansk intervensjon. Alle frykter reaksjonene i egne befolkninger, der stemningen allerede er svært opphetet etter daglige doser med israelsk, USA-støttet undertrykking av palestinerne. Hvem begår flere overtramp mot FNs resolusjoner enn den israelske regjeringen? Hvem er i besittelse av 200 atomstridshoder, kjemiske våpen og et avansert biologisk våpenprogram?

Etter 11. september 2001 har president Bush flere ganger gjentatt at krigen mot terrorisme ikke er en krig mot islam. Men hans beskrivelser av kampen som en krig mellom «det Gode» og «det Onde», mellom «sivilisasjon» og «barbari» og de endeløse religiøse henvisningene, gir næring til tanken om en «clash of civilizations». Dette begrepet, som Samuel Huntington gjorde kjent, ble dannet av Bernard Lewis nettopp i forhold til islam – en orientalist som gir sin uforbeholdne støtte til Israel, fornekter folkemordet i Armenia og øver stor innflytelse på amerikanske medier. Daniel Pipes, en åndsfrende av Donald Rumsfeld og de nykonservative, trakk i 1990-årene på samme måte en parallell mellom totalitære organisasjoner og radikal islamisme, «som er mer beslektet med bevegelser som kommunismen og fascismen enn med en tradisjonell religion» (6).

Denne retorikken, som kolporteres av den kristne, fundamentalistiske høyresiden i amerikansk politikk, virker skremmende på den vestlige opinionen, også i Europa, og man blander ukritisk sammen terrorisme, sikkerhetsspørsmål og islam. Som en lek med speilreflekser nærer den også fanatismen til Osama Bin Laden og hans medhjelpere, og bidrar til at han i islams navn kan mobilisere store folkemengder mot Vesten, korsfarere og jøder.

Etter mange besøk i den arabiske verden, Europa og USA, påpeker den muslimske filosofen og demokraten Tariq Ramadan at «de ingrediensene som kan bidra til å skape [et sivilisasjonssammenstøt] er åpenbart til stede i folks tankegang: På begge sider finnes en manglende forståelse for andre (og seg selv), forenklende og unyanserte karikaturer, korttenkte fordommer, for ikke å snakke om motstridende politiske og geostrategiske interesser. Alle disse elementene kan føre til et brudd» (7).

Krigen mot Irak kan bare forsterke dette. Den kan komme til å reise befolkningene i Sør mot befolkningene i Nord, og skape tragiske splittelser innad i de vestlige samfunnene.




1) Se Jamie Doran, «Ces charniers afghans si discrets», Le Monde diplomatique, september 2001.
2) Se Faleh A. Jabar, «Se battre, se rebeller ou se désintégrer», Le Monde diplomatique, januar 2003.
3) Se Charles Tripp, «Leçons d?une histoire coloniale oubliée», Le Monde diplomatique, januar 2003.
4) Selv i Kuwait, der kongefamilien hadde lovet å åpne oljesektoren i 1991, har motstand i parlamentet forhindret at det nasjonale selskapet mistet kontroll. Se Daniel Yergin, «If oil is the question, Iraq is not the answer», Washington Post, 8. desember 2002.
5 Se «U.S. finalizing its plan for postwar Iraq», International Herald Tribune, Paris, 6. januar 2003.
6 Sitert i Edward Said, Covering Islam, Vintage, London 1997 (revidert og utvidet utgave. Originalteksten ble utgitt i 1981), s. XVIII.
7 Tariq Ramadan, Les Musulmans d?Occident et l?avenir de l?islam, Sinbad/Actes Sud, Arles, 2003, s. 374.