Krigen om Irak

Ett år etter at krigen i Irak startet – en krig George W. Bush erklærte for avsluttet 1. mai i fjor – går det ikke en dag uten at den irakiske motstanden gjør seg gjeldende. Slik blir den amerikanske seieren, som på det tidspunktet ble karakterisert som ubestridelig og endelig, åpent trukket i tvil.
Perioden etter krigen er blitt en ny krig, radikalt annerledes enn den som ble avsluttet i fjor. Den nye krigens politiske, militære, sosiale og også internasjonale trekk, gjør det imidlertid vanskelig å forutse når den kommer til å ende og hvilket utfall den vil få. Hvordan ble det slik?
På avstand er det lettere å se at de avgjørelsene amerikanske ledere tok før og rett etter at krigen startet har hatt stor betydning for begivenhetenes gang i etterkant. Langt fra hva man skulle tro ut fra debattene som stadig pågår om den offisielle rettferdiggjøringen av konflikten.
De virkelige årsakene til krigen – politiske, strategiske og økonomiske – ble på ingen måte lagt skjul på: Å erstatte Saddam Husseins regime med et styre som var klart velvillig innstilt overfor amerikanske interesser. Videre å fullføre innsirklingen av Iran og Syria-Libanon-Palestina-regionen, og skaffe seg direkte kontroll over produksjon og kommersialisering av Iraks enorme oljeressurser. Dette for å redusere den altfor store avhengigheten av Saudi-Arabia, som etter 11. september-attentatene ikke anses for å være en like pålitelig alliert som før.

Disse kjensgjerningene, som amerikanske ledere ga temmelig klart uttrykk for før krigen startet, ledet til konklusjoner som også kom godt frem i lyset. Irak skulle bli en så godt som avvæpnet føderal stat, med en så svak som mulig sentralmakt delt mellom de tre befolkningsgruppene – kurdere, sunni- og sjiamuslimer. Kontroversene var store rundt dette siste punktet, fordi befolkningsgruppene er filtret inn i hverandre – for eksempel kurdere og arabisktalende nord i landet og sunnier og sjiaer i Bagdad. Amerikanske ledere holdt likevel hardnakket fast på sin målsetning. De regnet også med sikker støtte fra de to viktigste kurdiske partiene, som naturligvis krevde autonomi så nært som mulig opptil fullstendig uavhengighet for kurderne i Irak. Amerikanerne trodde også at sjiabefolkningen ville gi dem en varm velkomst, sågar «entusiastisk», mente noen. En føderal løsning fremsto som den eneste som kunne innfri de ulike partenes krav.
En vellykket etterkrigstid i Irak var avhengig av at dette prosjektet lot seg gjennomføre. Det som imidlertid skjedde, var intet annet enn en ødeleggelse av den sentrale statsadministrasjonen i Irak. Hæren ble umiddelbart oppløst og politiet ble så godt som avviklet. De fleste departementer og administrasjonsbygninger ble plyndret og satt i brann – noe som kunne vært forhindret ved å sette ut noen vaktposter. Etter dette var de politiske makthaverne som amerikanerne satte inn, ute av stand til å få kontroll over landet. (…)