Debatten om Le Monde

Å avsløre skjulte forbindelseslinjer er blant journalistikkens viktigste oppgaver, som staten ikke kan kneble. Men utøvelsen av disse oppgavene forutsetter også respekt for visse prinsipper og en viss ansvarsfølelse.

april 2003

Boken til Pierre Péan og Philippe Cohen, La Face Cachée du Monde , har skapt et veritabelt jordskjelv i fransk journalistikk. Samtidig med at amerikansk fjernsyn og presse blander krigspropaganda og nyheter, interesserer en stadig større del av befolkningen seg for hvordan mediene fungerer. Utgjør mediene i dag den eneste makten uten motmakt? «Den moderne journalistikkens historie er en historie om hvordan den har frigjort seg fra alle samfunnsmakter og derfor kan hevde å være en autonom makt med evne til å kontrollere de andre. Men hvem skal kontrollere journalistenes makt?» Dette betimelige spørsmålet stiller mediehistorikeren Thomas Ferenczi. Og selv om det i Frankrike finnes andre store mediegrupper – med forbindelse til våpenindustrien – som truer mangfoldet (Dassault og Lagardère), er det ikke illegitimt å «etterforske» Le Monde.

Hvis man ser bort fra det domstolene kan avsløre, fornærmelser og overdrivelser (blant annet når forfatterne bruker samme metoder som de anklager Le Monde for) og tvilsomme politiske vurderinger, stiller Pierre Péan og Philippe Cohen like fullt to helt sentrale spørsmål: (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal