Debatten om Le Monde

Boken til Pierre Péan og Philippe Cohen, La Face Cachée du Monde (1), har skapt et veritabelt jordskjelv i fransk journalistikk. Samtidig med at amerikansk fjernsyn og presse blander krigspropaganda og nyheter, interesserer en stadig større del av befolkningen seg for hvordan mediene fungerer. Utgjør mediene i dag den eneste makten uten motmakt? «Den moderne journalistikkens historie er en historie om hvordan den har frigjort seg fra alle samfunnsmakter og derfor kan hevde å være en autonom makt med evne til å kontrollere de andre. Men hvem skal kontrollere journalistenes makt?» Dette betimelige spørsmålet stiller mediehistorikeren Thomas Ferenczi. Og selv om det i Frankrike finnes andre store mediegrupper – med forbindelse til våpenindustrien – som truer mangfoldet (Dassault og Lagardère), er det ikke illegitimt å «etterforske» Le Monde.

Hvis man ser bort fra det domstolene kan avsløre, fornærmelser og overdrivelser (blant annet når forfatterne bruker samme metoder som de anklager Le Monde for) og tvilsomme politiske vurderinger, stiller Pierre Péan (3) og Philippe Cohen like fullt to helt sentrale spørsmål:

1) Hva er «undersøkende journalistikk» og hvor går de etiske grensene for denne typen journalistikk?

2) Hvor tette skott bør et medieforetak ha mellom redaksjonelle og bedriftsmessige avgjørelser?

Den siste tiden er uttrykket «undersøkende journalistikk» spesielt blitt brukt om avsløring av «affærer» med tilknytning til rettsapparatet. Denne formen for journalistikk har riktignok bidratt til at flere slike saker er blitt løftet frem i lyset (hemmelighetskremmeri er ikke fremmed for den 5. republikk), men den har også bidratt til å skape til dels tvilsomme bånd mellom journalister, politiembetsmenn og dommere. Alle manipulerer alle. Det er for øvrig ikke sjelden at en «undersøkende journalist» konsentrerer seg intenst om én mistenkt i en sak, trakasserer vedkommende hinsides enhver anstendighet og ønsker hans eller hennes sosiale eller politiske død for enhver pris.

Å avsløre skjulte forbindelseslinjer er blant journalistikkens viktigste oppgaver, som staten ikke kan kneble. Men utøvelsen av disse oppgavene forutsetter også respekt for visse prinsipper og en viss ansvarsfølelse. Alle som har innflytelse på offentligheten bør spørre seg selv om hvordan han eller hun bruker denne innflytelsen, og hva slags konsekvenser ens egen aktivitet kan få.

Man må også spørre seg hvorfor et gitt medium velger å undersøke enkelte saker fremfor andre. Lagarde-gruppens skjulte innflytelse, den irakske befolkningens tause lidelser under embargoen, våpen av utarmet uran – dette er saker som fortjener mer dekning enn et enkelt førstesideoppslag.

Når det gjelder relasjonene mellom redaksjonen og bedriften for øvrig, oppstår det problemer når en informasjonsbedrift – forståelig nok – bestemmer seg for å igangsette et ambisiøst konsernprosjekt. Dette fører til at bedriften går inn for en industristrategi som forplikter den til å inngå nye allianser og knytte kontakter med andre store grupper med felles interesser, grupper som er nøkkelaktører i dagens økonomi. Som vi allerede vet, finnes det i disse miljøene en viss amoral som er betegnende for forretningslivet. Skottet mellom redaksjon og bedrift, mellom en mediegruppes logikk og den logikken som styrer en gruppe journalister, må derfor være fullstendig vanntett. Et journalistisk mediums viktigste kapital er troverdigheten og etikken. Det er opprettet en tillitskontrakt mellom redaksjonen og leserne, og det er umåtelig viktig å bevare denne tilliten og troen på redaksjonen.

Disse spørsmålene vedrører ikke bare en bestemt avis, men alle medier. Og alle borgere.

1) Les Mille et Une Nuits, Paris 2003.
2)Thomas Ferenczi, Ils l’ont tué! L’affaire Salengro, Plon, Paris 1995, s. 187.
3) Pierre Péan er bidragsyter til Le Monde diplomatique (se f. eks. august 1999 og september 2002), og er kjent for stringent og etterrettelig undersøkende journalistikk.