Monopoliseringen av amerikanske medier

I 2001 var amerikansk mediesektor dominert av kun ti store selskaper. De fleste av dem blir styrt av forretningsmenn med utdannelse fra business schools. Deres forpliktelse overfor aksjonærer og interesser i bedriftenes børsnoteringer seirer nesten alltid over redaktørenes og produsentenes protester.

I 1983 utga Ben Bagdikian boka The Media Monopoly, der han advarte om at en liten gruppe gigantbedrifter var i ferd med å ta kontroll over hele sektoren, og slik svekket de amerikanske medienes pluralistiske prinsipper (1). Lesere av Bagdikians bok var skeptiske til advarselen. USA hadde om lag 1700 dagsaviser, 11000 tidsskrifter, 9000 radiostasjoner, 1000 fjernsynskanaler og 2500 forlag.

Ben Bagdikian påstår at et femtitalls multinasjonale selskaper, der alle hadde «felles økonomiske interesser med andre gigantbedrifter og enkelte av de største internasjonale bankene», allerede kontrollerte det vesentligste av dette enorme markedet. Uten noen som helst kontroll kunne denne dominansen skape et medielandskap, der kjendisstoff fra finansverden, underholdning og overflatiske artikler erstattet seriøs, undersøkende journalistikk og internasjonale nyheter (2). Bagdikian håpet på en reaksjon, og kanskje også en forandring. Kunne de folkevalgte akseptere at et lite antall bedrifter monopoliserte mediesektoren?

I dag virker dette spørsmålet temmelig naivt. Monopoliseringen i medieindustrien har tiltatt siden 1980-tallet, i 2003 var sektoren dominert av ti store selskaper (3). De amerikanske politikerne som har ansvar for dette området, innrømmer at det er vanskelig å regulere mediene. Federal Communications Commission (FCC), som har til oppgave å regulere dette feltet, mener at de store selskapene ville lide under en for sterk legal kontroll. Hva er løsningen? Å lempe på reglene for sektoren. FCCs president, Michael Powell – sønn av den nåværende utenriksministeren, er tilhenger av markedstilpassing – eller som han selv presiserer: «Det er min religion».

De siste reguleringsmekanismene for å sikre et minimum av mangfold på eiersiden står nå i fare. For som Powell junior påpeker: «Det at reglene er satt med fellesskapets beste for øye, gjør dem ikke av den grunn ufarlige. De reglene som begrenser markedet kan definitivt bidra til å svekke eller ødelegge forbrukerens interesser. De mange regelopphevelsene FCC har vedtatt, ga i begynnelsen opphav til mange klager. Men når de først er iverksatt, bidrar de svært ofte til nyskaping og konkurranse, noe forbrukerne har alle fordeler av.”

Verken Powell eller Kongressen er de egentlige pådriverne bak disse tiltakene. Bortimot 300 lobbyister med media som spesialitet arbeider med saken. Og de har mye å gjøre. Mellom 1993 og juni 2000 bidro medieindustrien med 75 millioner dollar til kandidaters valgkamp og til de to største partiene som kjempet om det føderale embetet. FCCs president var blitt utnevnt fra Det hvite hus, og George W. Bush og Albert Gore fikk en million dollar på deling. Industrien har dessuten vært opptatt av å ha et vennskapelig forhold til medlemmer og ansatte i FCC, som mellom 1995 og 2000 fikk 1460 reiser betalt av FCC, alt inkludert (4). Noen få forbrukerorganisasjoner, som Center for Digital Democracy og FAIR, kjemper med begrensede midler mot medieindustriens oligopoler. Men ettersom de sistnevnte kontrollerer mediene og foretrekker å ikke kommentere sitt eget hegemoni, er få amerikanere klar over at deres egne interesser står på spill.

De fleste større radiostasjoner, fjernsynskanaler, aviser og andre tidsskrifter er allerede kontrollert av en håndfull selskaper. I dag retter offensiven seg i første rekke mot Internett og mot opphevelsen av regler som forbyr det samme firmaet å ha monopol i et gitt lokalt marked. Kontrollen med høyhastighetstilgang på Internett er en potensiell gullmine for selskapene, for eierne av de kanalene som avgjør hva slags «innhold» (nyheter og underholdningsstoff) som skal være fritt tilgjengelig, bestemmer både hva nettverket skal fôres med og hvor mye oppkoblingen skal koste. Store kabelnettselskaper (for eksempel AOL-Time Warner og Comcast) har derfor presset FCC til å trekke tilbake en lov fra 1993 som forbød dem å eie mer enn 30 prosent av det nasjonale kabelnettverket og regulerte hva slags koblinger som var tillatt mellom innholdsleverandører og nettverkseiere.

Etter at en føderal appelldomstol hadde fastslått at slike restriksjoner på eiendomsretten ikke var konstitusjonell, begynte FCC i september 2001 arbeidet med å tillempe direktivene. Det er allerede bestemt at kabelfrekvensene ikke lenger skal være underlagt konkurransebeskyttelsesreglene. Nå frykter man ikke bare at de dominerende selskapene skal øke prisene, men at de også skal fraråde oppkjøp av programmer som er produsert av konkurrentene, noe som vil begrense mangfoldet i tilbudet til forbrukerne.

De store fjernsynsnettverkene (CBS, NBC, Fox, ABC) har på sin side investert i digitale frekvenser for kringkasting av høyoppløselig interaktivt fjernsyn – morgendagens medialeketøy. Etter en iherdig og kostbar lobbykampanje, tilbød Kongressen med republikansk majoritet og president Bill Clinton i 1996 de store kanalene frekvenser til en verdi av flere titalls milliarder dollar, mot at kanalene forpliktet seg til å sørge for et mangfoldig tilbud av temaer og innhold. Frekvensene det var snakk om er allerede anslått til å gi en avkastning på oppunder 300 milliarder dollar, selv om de foreløpig knapt er tatt i bruk.

En annen sentral oppgave for FCC er knyttet til forskjellige mediers kontroll over samme marked. Dagens svært presise regler gjør det mulig å unngå at et konglomerat blir eneste informasjonskilde i en bestemt by eller region. Et selskap kan ikke eie en fjernsynskanal og en avis på en gang, eller en kabeltv-kanal og en kringkastingsstasjon innenfor samme marked (5). Slike begrensninger er i ferd med å forsvinne, ettersom enkelte selskaper, for eksempel Viacom (som eier CBS) og News Corporation (Murdoch) har innvendt at regelverket hemmer ytringsfriheten som er fastslått i den amerikanske grunnlovens første paragraf (6). I enkelte byer eier allerede ett og samme selskap den viktigste avisen, en spanskspråklig avis, en kabelfjernsynkanal med nonstop-nyheter, en regional fjernsynskanal og en regional radiostasjon, samt et Internettsted for underholdning. Oligopolene vil ha enda mer.

Hva skags resultater får denne utviklingen? Forhistorien til dereguleringen er svært informativ i så måte. Etter en aggressiv industriell lobbyvirksomhet, ble begrensningene på eierkonsentrasjon i radiostasjoner opphevet gjennom Telecommunications Act av 1996. Og «mellom 1995 og 2001 sank tallet på eiere med 25 prosent. I 1996 eide den viktigste radiogruppen, Westinghouse, 85 stasjoner. I 2001 kontrollerte Clear Channel 1202 radiostasjoner» (7). Ikke rart de amerikanske radiostasjonene likner hverandre, det er overalt de samme programmene, de samme formatene. Mens amerikanerne snakker om et multikulturelt mangfold, vokser det frem en enhetlig kultur i media. Internett er intet unntak. I 1999 delte 110 selskaper på 60 prosent av brukernes tid på nettet. I 2001 oppnådde fjorten selskaper samme resultat.

En annen effekt av eierkonsentrasjonen er at journalister som arbeider for et konglomerat ikke oppmuntres til å formidle kritisk informasjon om sine egne eiere. De blir mer oppfordret til å følge lanseringen av en film som er produsert av en av selskapets filialer, enn til å undersøke farene ved atomkraft, når for eksempel moderselskapet er involvert på dette området – General Electric eier NBC News. Når det gjelder aviser som er registrert på børsen, har sjefene deres en tendens til å hevde at de har ansvar for å fremme familiens «noteringer» (8).

Oppmykningen av anti-konsentrasjonsreglene har dessuten gjort det mulig for selskapene å omstrukturere måten informasjonen produseres på. Nedbemanning, nedlegging av kontorer og anvendelse av en liten gruppe reportere og journalister for å fôre flere mediaenheter med stoff på en gang, har ført til lavere kostnader og økt den produktive fortjenesten (9). De fleste informasjonsmediene blir nå styrt av forretningsmenn med utdannelse fra business schools. Deres forpliktelse overfor aksjonærene og interesser i bedriftens børsnoteringer seirer nesten alltid over redaktørenes og produsentenes protester. Når informasjon blir handelsvare svekkes skillet mellom forskjellige journalistiske produkter som nyheter, underholdning og «nyhetsunderholdning» eller «infotainment», og med det svekkes også den undersøkende journalistikkens egenart. Konglomerater som omgrupperer forskjellige aktiva innenfor Internett og i pressen, praktiserer utstrakt «klipp-og-lim»-aktivitet fra en avis eller fra et media til et annet.

Selskapene som kontrollerer flere forskjellige medier (presse, fjernsyn, radio, Internett) i en og samme by, søker journalister som kan gjøre «alt», og levere stoff som er ferdig tilpasset de forskjellige mediene. Ny digital konvergensteknologi tilbyr utallige muligheter for nyskaping i så måte. Kvaliteten på selve journalistikken, seriøsitet og etterprøving av fakta, står ikke alltid på dagsorden. Ifølge John Pavlik, professor i journalistikk ved Columbia University, «arbeider folk seksten til tjue timer daglig og blir fullstendig utbrente» av å ha flere jobber på en gang.

Denne utviklingen skjer samtidig med at amerikanerne blir mer og mer klar over medienes utilstrekkelighet og i økende grad innser at journalistikken ikke er som den burde være. I løpet av forrige tiår vokste det frem en mengde programmer og artikler med stoff fra finansverden og børs. Mange håpet at de skulle gi gode råd om investeringer. Men de berømte selskapene som ble beskrevet som «revolusjonerende» eller «pionerselskaper» – som for eksempel Enron – er i dag svært svekket av anklager om uanstendighet, desinformasjon og regnskapssvindel. De ansatte ser pensjonsfondene forsvinne i løse luften. Flere fremtredende journalister har utsatt seg for mistillit etter å ha blandet sjangrene ved å «informere» om selskaper der de var hyret som lønnede rådgivere (10).

Den samme svekkelsen i amerikansk nyhetsjournalistikk har også preget analysen av internasjonal politikk. Før 11. september hadde de viktigste mediene knapt noen korrespondenter i Pakistan og Afghanistan og knappe 2 prosent av nyhetene var nyheter fra utlandet. Etter attentatene har amerikanske journalister innrømmet at det sinnet og den følelsen av urett som amerikansk utenrikspolitikk skaper ellers i verden, må tas mer alvorlig. Dette nye klarsynet kan knapt sies å ha vært av varig karakter. Dette ser man i forhold til Irak (11). Smånytt og kjendisnytt fortsetter å dominere eteren (12).

Utbredelsen av Internett og stadig nye anvendelsesområder i det digitale landskapet åpner alternative perspektiver for journalistikken – cyber-tilhengerne håper at ingen konglomerater eller politiske regler noen sinne skal bli mektige nok til å kontrollere en teknologi som nå er tilgjengelig for (nesten) alle. Dagens bølge av eierkonsentrasjon utarmer ikke bare nasjonens kulturliv – konglomeratenes reaksjonære stemme truer også med å overdøve det mangfoldet av meninger og tanker som finnes i samfunnet. Og den bidrar ikke til en økt forståelse av de internasjonale begivenhetene som er like rundt hjørnet.

1) Ben Bagdikian, The Media Monopoly, sjette utgave, Beacon Press, Boston 2000.
2) Om hierarkiet i de amerikanske nyhetsmediene, og spesielt om fraværet av internasjonalt perspektiv, se Serge Halimi, «Un journalisme de racolage», Le Monde diplomatique, august 1998.
3)Jfr. Mark Crispin Miller, «What?s Wrong with This Picture?», The Nation, New York, 7. januar 2002.
4) Center for Public Integrity, Off the Record: what Media Corporations Don?t Tell You about their Legislative Agendas. 2000. Tilgjengelig på http://www.public-i.org/dtaweb/downloads/otr.pdf
5) I dette siste tilfellet forbød regelverket at en av disse kanalene er blant de fire største dersom det ikke samtidig eksisterer åtte andre, uavhengige kanaler<#133>
6) Reguleringen av de politiske partienes finansiering grunnstøtte på samme type argumentasjon.
7) For detaljene i denne rapporten, se www.mediaacess.org/programs/diversity/index/html
8) Se Dmitri Williams, «Synergy Bias: Conglomerates and Promotion in the News», Journal of Broadcasting and Electronic Media, Vol 46, 3, s. 453-472.
9) Se «Journalistes à tout faire de la presse américaine», Le Monde diplomatique, februar 1999.
10) Om disse «affærene», se Howard Kurtz, «And the Enron Pundits <#133>», Washington Post, 30. januar 2002. Jfr. også Serge Halimi, «Les journalistes américains en accusation», Le Monde diplomatique, august 1996.
11) Se Eric Alterman, «Il paraît que les médias américains somt de gauche», Le Monde diplomatique, mars 2003.
12) Jfr. «After 9/11, Has Anything Changed?», Columbia Journalism Review, november-desember 2002.