På lag med transnasjonale selskaper

En håndfull transnasjonale selskaper kontrollerer utbredelsen av genmodifiserte organismer i landbruket. Faren for genetisk forurensning blir forsøkt dysset ned. EUs midlertidige forbud mot import av genmodifiserte produkter motarbeides nå av EU-kommisjonen selv.

Motstanden mot genmodifiserte organismer bygger på flere forhold: den irreversible miljøforurensningen de kan medføre, noen få store selskapers vilje til å kontrollere gigantiske potensielle markeder, og forsøket på å styre Europa og resten av verden i henhold til amerikanske økonomiske og politiske interesser – med aktiv støtte fra EU-kommisjonen.

Den kommersielle dyrkingen av genmodifiserte organismer brer seg raskt. I år 2000 ble det på verdensbasis plantet genmodifiserte landbruksprodukter på 45 millioner hektar jord, hvorav 68% i USA, 23% i Argentina, 7% i Canada og 1% i Kina (1). Mer enn 80% av dette er mais og soya, mens raps, bomull og poteter kommer ganske langt etter. Den årlige omsetningen av slike frø på verdensmarkedet beløper seg til mer enn 45 millioner euro, men 80% av jordbrukerne – særlig i sør – tar fortsatt vare på frøene fra ett år til et annet, og formidler dem videre til sine naboer. De transnasjonale såkornprodusentene ser dermed for seg en tredoblet ekspansjon: geografisk, kommersielt og med hensyn til varieteter.

Disse selskapenes nedslagsfelt strekker seg lenger enn bare til såkornene: De produserer og forhandler også ugressmidler og midler mot skadedyr, og iblant også farmasøytiske produkter. Monsanto, Syngenta, Aventis, Dupont, Dow og noen andre giganter i denne sektoren er alle sprunget ut av fusjoner og tilegnelser gjennom internt samarbeid. De omtaler selv sin virksomhet som «vitenskapen om livet», men deres mål er å få patentrettigheter til både gener, såkorn og all teknologi knyttet til dette, slik at de kan sikre seg intet mindre enn en reell kontroll over alt landbruk i verden.

I USA er det slik at selskapene er avhengige av støtte fra landbruksdepartementet (USDA) før de kan slippe en ny genmodifisert varietet ut på markedet. Av de 87 søknadene om «nye varieteter» som er blitt fremlagt for landbruksdepartementet siden 1992, har Monsanto (som har fusjonert med Upjohn, Calgene, DeKalb og Asgrow) innlevert 45 – det vil si mer enn halvparten. De to neste gigantene, Aventis (som har kjøpt opp AgrEvo og Plant Genetic Systems) og Syngenta (som har gjort det samme med Ciba, Novartis, Northrup og Zeneca) har innlevert henholdsvis 18% og 9% av søknadene. Hvis vi legger til de to neste selskapene (Dupont og Dow), kan vi konstatere at det i USA er fem selskaper som kontrollerer nesten 90% av de genmodifiserte såkornene, samt skadedyr- og ugressmidlene som er knyttet til disse, med Monsanto i en absolutt lederposisjon. For dette oligopolet (2) er alle midler tillatt i bekjempelsen av motstanden mot genmodifiserte organismer.



Dette fikk David Quist og Ignacio Chapela, forskere ved Berkeley-universitetet i California, erfare da de i november 2001 publiserte en artikkel i det prestisjetunge magasinet Nature (3). Her kunngjorde de at det var blitt funnet spor av genmodifisert mais i meksikanske maisvarieteter. Dette var allerede svært alvorlig: Mexico regnes som maisens hjemland, og for å beskytte denne uerstattelige genetiske arven besluttet regjeringen i 1998 at dyrking av genmodifisert mais skulle utsettes inntil videre. Dette forhindrer imidlertid ikke at de bioteknologiske firmaene stadig eier en rekke felter over hele landet hvor de utfører sine eksperimenter. Men de to forskerne fastslo også at genmodifisert DNA hadde fragmentert seg og blitt spredd på en uforutsigbar måte i arvemassen til den berørte lokale maisen. Ingen kunne benekte den første påstanden – om den genetiske forurensningen – men den andre påstanden var virkelig en bombe idet den rettet en anklage mot den bioteknologiske industriens propaganda, hvor det hevdes at gener aldri sprer seg utover det avgrensede området hvor de er blitt ført inn i arvemassen. Krigen var i gang.

I 1997 hadde Monsanto vært på konkursens rand etter sin kampanje for genmodifiserte organismer. For å ikke begå de samme feilene en gang til, knyttet de til seg et PR-firma, Bivings Group, som var spesialister på å drive manipulasjon via internett. Dette lille verkstedet orkestrerte i smug en kampanje på nettet for å sverte de to Berkeley-forskerne (4). Det ble rekruttert forskere knyttet til industrien for å bestride deres arbeider, og de gikk til og med så langt som til å dikte opp fiktive personer for å forsure debatten. Den giftige kampanjen bar frukter, og endte med at Nature oppsiktsvekkende besluttet å ta avstand fra den omstridte artikkelen. Til dags dato har tidsskriftet unnlatt å publisere forskningsresultater fra meksikanske vitenskapsmenn som gjentatte ganger har støttet resultatene til sine kolleger ved Berkeley.



I motsetning til franske vitenskapelige og medisinske akademier (5), har the British Medical Association og Royal Society i Storbritannia – i likhet med en rekke andre uavhengige forskere – begynt å studere farene ved dyrking av genmodifiserte organismer i på åpne marker (6). Det er nå blitt fastslått at utveksling av pollen mellom genmodifiserte organismer og dyrkede eller ville planter er ganske vanlig. Avhengig av typen jordbruk og typen bestøvning vil denne genetiske forurensningen nå ut over de offisielt fastsatte grensene som skal «beskytte» tilliggende marker. Den besmitter andre arter, og ikke bare de artene som genetisk sett ligger nærmest.

Hvis forsøkene med genmodifiserte organismer på åpne marker blir generelt utbredt, vet vi at besmittelsen ganske raskt vil gjøre det umulig å drive biologisk jordbruk. Dette innebærer at man avstenger en livsviktig og økonomisk lovende fremtidsmulighet, og at man fratar jordbrukerne deres valgfrihet. Vi vet dessuten at genmodifiserte planter som er utviklet for å være motstandsdyktige overfor skadedyr- og ugressmidler, fremkaller utvikling av motstandsdyktig ugress og motstandsdyktige skadedyr. Disse kan invadere det genetiske arvegodset som jordbruket er så avhengig av, og redusere dets mangfold. Kort sagt, dersom ikke dyrking av genmodifiserte organismer foregår i lukkede miljøer, representerer den en alvorlig og irreversibel økologisk uansvarlighet.

I Canada, hvor kommersiell produksjon av genmodifisert raps begynte for knapt seks år siden, kan landbruksdepartementets forskningssenter i Saskatoon bekrefte at «pollen og såkorn har spredd seg så til de grader at det nå er vanskelig å dyrke tradisjonelle varieteter eller drive organisk dyrking av raps uten at de blir genetisk forurenset». Det er oppstått en situasjon hvor Monsanto, i et forsøk på å dempe kritikken, har sett seg nødt til å foreslå for de kanadiske jordbrukerne å sende egne medarbeidere for å luke ut den genmodifiserte rapsen som invaderer marker hvor den aldri er blitt sådd. Denne ble utviklet for å være motstandsdyktig overfor ugressmidlene, og den er nå blitt «absolutt umulig å kontrollere» i følge en forsker ved universitetet i Manitoba (7). Kort sagt, firmaene som beskjeftiger seg med «vitenskapen om livet» går frem som om Darwin aldri skulle ha eksistert, som om de levende organismers motstandsdyktighet overfor midler mot skadedyr og ugress ikke øker fra generasjon til generasjon, som om vi ikke allerede har fått en katastrofal erfaring med DDT. Dette er en form for biologisk kjernekraft som uunngåelig vil få sine Tsjernobyl-ulykker.

Men kan dyrkingen av genmodifiserte organismer da rettferdiggjøres gjennom økonomisk gevinst, i hvert fall på kort sikt? Nei, ikke en gang det. Til tross for subsidier på mange millioner dollar, har de amerikanske bøndene som kastet seg ut i dette eventyret ikke bare tapt en hel masse penger – de er også blitt stilt overfor uhyre resistente vegetabilske parasitter (8). De eneste som tjener noe på dyrkingen av genmodifiserte organismer, er de store bioteknologiske firmaene og deres politiske støttespillere i USA og Europa.

Og hva med de sultrammede – har de lov til å være kresne? Enkelte medier har latt seg opprøre over at Zambia nektet å motta genmodifisert mais via det amerikanske programmet for hjelp mot sultkatastrofer. De samme mediene unnlot imidlertid å forklare at de zambiske bøndene garantert ville ha beholdt en del av denne hjelpen – som ble gitt i form av såkorn – for å så markene med (dersom maisen hadde vært malt opp, eller regjeringen kunne ha besørget det, ville problemet ikke ha eksistert). Zambierne ønsket ganske enkelt å unngå en irreversibel genetisk forurensning av deres jordbruk, for å kunne fortsette å eksportere til EU-landene. Den amerikanske bistanden ytes sjelden uten kommersielle baktanker.

Selv om man ikke skal overse et lite afrikansk land, er det fortsatt Europa som utgjør det viktigste markedet for genmodifiserte produkter – særlig mais og soya. I 1999 vedtok EU et midlertidig forbud mot import av genmodifiserte produkter (9). Siden den gang har USA truet med å stevne saken inn for WTOs tvisteløsningsorgan DSB (Dispute Settlement Body). Dette ville også representere en advarsel overfor andre land som har inntatt en lignende holdning – for eksempel Brasil og Mexico. Denne debatten er blitt dysset ned for ikke å gi skyts til de grønne partiene i den tyske og den franske valgkampen i 2002, og er nå nådd helt opp til det ovale rommet i Det hvite hus (10).

I januar i år betegnet Robert Zoellick – den amerikanske presidentens representant i internasjonale handelsspørsmål – de europeiske tiltakene som «umoralske» og kunngjorde sin intensjon om å bringe saken inn for DSB. Han har nå blitt tvunget til å gjøre retrett: ministeriet og kretsen rundt president Bush ønsker ikke å starte enda en front mot europeerne i den aktuelle diplomatiske krisen i forbindelse med Irak. Denne nølingen ble ganske dårlig mottatt i Kongressen, hvor Charles Grassley – leder for Senatets finanskomité og folkevalgt fra landbruksstaten Iowa – i begynnelsen av mars trakk frem 300 millioner dollar i tapt omsetning i Europa, og erklærte at «den nåværende situasjonen på dette området er fullstendig uakseptabel», og at «regjeringen må gjøre noe, og det må skje fort» (11).

Uenigheten innad hos de amerikanske myndigheter dreier seg kun om valg av metode, og ikke om mål: De ønsker verken noe midlertidig forbud mot import, eller regler for tilbakesporing og merking på etikettene. Når mulighetene for diplomatiske løsninger fortsatt eksisterer, skyldes det at Washington øyner oppmuntrende tegn innenfor EU-kommisjonen. Vi vet at handelskommissær Pascal Lamy lenge har vært en innbitt tilhenger av å oppheve importforbudet. Han mener at importforbudet fra et europeisk synspunkt kan erstattes med regler for tilbakesporing og merking, noe som etter hans mening burde kunne godkjennes av WTO. Når disse reglene er på plass, vil Kommisjonen kunne trekke de medlemslandene som fortsatt nekter å oppheve importforbudet, inn for EU-domstolen i Luxembourg. Det er særlig dette landbrukskommissær Franz Fischler lar skinne igjennom når han henvender seg til sine amerikanske partnere: «Jeg kan virkelig forsikre dere om at vi i Kommisjonen vil gjøre alt for å vise at vi mener alvor når vi sier at vi er tilhengere av bioteknologi.» (12)

Fischler er faktisk i stand til å gjøre «alt» for genmodifiserte organismer. Den 6. mars

fremla han for sine kolleger i Kommisjonen urovekkende betraktninger om «sameksistensen» mellom genmodifiserte avlinger og konvensjonelt og biologisk jordbruk. Disse betraktningene skal danne grunnlaget for en planlagt rundebordskonferanse den 24. april med de berørte parter til stede. Uten hensyn til alle de opplysninger som er blitt fremskaffet og formulert av uavhengige kilder – særlig dem vi har nevnt ovenfor – mener kommissæren at denne «sameksistensen» ikke er et miljøproblem, og trekker bare frem juridiske og økonomiske spørsmål. I all hovedsak mener han at jordbrukerne som ikke benytter genmodifiserte organismer selv må sørge for beskyttelse mot genetisk forurensning – det er altså ikke den som forurenser, som skal betale, men den som blir forurenset … Og Fischler avviser muligheten for noe tvingende lovvedtak fra EUs side idet han påkaller prinsippet om subsidiaritet (13). Et så hardnakket forsvar av transnasjonale amerikanske selskaper fra den såkalt «europeiske» Kommisjonens side er oppsiktsvekkende. Og man griper seg i å tenke at det faktisk er den offentlige helsen som står på spill i kampen mot dette politisk-genetisk-industrielle komplekset.




1) Deborah B. Whitman, «Genetically Modified Foods: Harmful or Helpful?», Cambridge Science Abstracts, april 2000.
2) Oligopol, markedstilstand med noen få dominerende selgere/produsenter (o.a.).
3) David Quist og Ignacio Chapela, «Transgenic DNA introgressed into traditional maize landraces in Oaxaca, Mexico», Nature, vol. 4141, London, 29. november 2001.
4) Se undersøkelsene til George Monbiot i «The Fake Persuaders», The Guardian, London, 29. mai 2002.
5) Se Bernard Cassen, «OGM, des académiciens juges et parties», Le Monde diplomatique, februar 2003.
6) The Royal Society, Genetically Modified Plants for Food Use, London, september 1998; The British Medical Association, Board of Science, The Impact of Genetic Modification on Agriculture, Food and Health: an Interim Statement, London 1999; BMA, The Health Impact of GM Crop Trials, London, november 2002.
7) Canadian Broadcasting Company, CBC News, «Genetically modified canola becomming a weed», 22. juni 2002.
8) Dette fremgår av en rapport utarbeidet av Soil Association av 16. september 2002, som siteres i dokumentet OGM: Opinion Grossièrement Manipulée, InfOGM, Fondation Charles Léopold Meyer pour le progrès de l?homme, Paris, oktober 2002.
9) Før dette vedtaket hadde det blitt innvilget 19 importillatelser for genmodifiserte produkter.
10) For en mer detaljert beskrivelse av de første etappene i denne kampanjen, se «Vers une offensive américaine sur les OGM», Le Monde diplomatique, mai 2002.
11) Financial Times, London , 6. mars 2003.
12) «U.S. postpones biotech case against EU, enlists allies in WTO», Inside U.S. Trade, 7. februar 2003.
13) Subsidiaritet: den oppfatning at funksjoner som kan ivaretas av lokale organer, skal overlates disse, og at statens oppgave er å tre støttende til, men ikke sentraldirigere (o.a.).