Paramilitarisme og statsterrorisme i Colombia

Med uttalt støtte fra Washington meldte den colombianske regjeringen 27. oktober 2002 at det skulle iverksettes samtaler med den paramilitære gruppen Autodefensas Unidas de Colombia (AUC). 1. desember inngikk staten våpenhvile med AUC. Organisasjonen har tilknytning til narkotrafikk og er dypt involvert i overgrep mot menneskerettigheter. Samtidig har forhandlingene med den væpnede opposisjonen stagnert. Staten og paramilitære grupper samarbeider fortsatt nært.

De væpnende opposisjonsorganisasjonene har i mer enn trettifem år motarbeidet den colombianske regjeringen, og for å sette dem ut av spill har den colombianske staten hele tiden hatt en strategi – å ødelegge eller nøytralisere den samfunnsstrukturen som gir dem reell, potensiell eller antatt støtte. Dette er veritabel statsterrorisme, og «den skitne krigen» som føres, hviler på to grunnleggende forutsetninger: «skjulte eller hemmelige militæroperasjoner og opprettelse av paramilitære grupper. Sistnevnte er nervesenteret i statens, og spesielt de militære styrkenes, motrevolusjon» (1).

Både innenfor landets grenser og i utlandet har enkelte medier og famøse intellektuelle tjent den etablerte makten, og gjentatt at den paramilitære bevegelsen utgjør en «tredje aktør» i konflikten, en «fri partikkel» som ikke kan kontrolleres, ikke en gang av staten som er svekket, avmektiget og et offer for «de voldelige gruppene» i likhet med befolkningen. De offentlige formuleringene bekrefter videre at denne bevegelsen er et resultat av forbindelsen mellom narkotikahandlere, militære soldater på avveier og grunneiere og bønder som har organisert seg mot geriljaens overgrep – da spesielt Colombias væpnede revolusjonshær (FARC) og Colombias nasjonale frigjøringshær (ELN).

Jesuittpresten Javier Giraldo, kjent for sitt forsvar av menneskerettighetene, deler ikke dette synet. «Ut fra et historisk perspektiv er det umulig å definere den paramilitære bevegelsen som ’en tredje aktør’ i konflikten,» erklærte han under en offentlig konferanse i Chicago 17. mars 2001. «Den er ikke en tredje aktør. Den er statens hemmelige, illegale lange arm, og den har eksistert i flere tiår. Ut fra samme historiske perspektiv blir det umulig å betrakte Colombia som en ’rettsstat’».

Etter at den cubanske revolusjonen seiret i 1959, etablerte USA doktrinen om nasjonal sikkerhet og påla hele kontinentet å følge den, i håp om å unngå nye opprør andre steder. Den antikommunistiske ideologien legitimerte væpnede styrker i rollen som garantist for samfunnsinstitusjonene og ga dem som viktigste – om ikke eneste – oppgave å kjempe mot «den indre fiende». På tross av nasjonale særegenheter har derfor sikkerhetsaksen siden vært basert på mot-opprør. «Å tilintetgjøre ’den indre fiende’ blir statens viktigste, for ikke å si endelige, målsetting»(2). I tidsskriftet til Colombias væpnede styrker (nr. 6, 1961) skriver krigsministeren følgende: «Hovedfienden, den fienden som rettferdiggjør bruk av væpnede styrker, befinner seg i vårt eget land, den er preget av skremmende ideologier av marxistisk karakter, et fremmedelement i den vestlige kultur og sivilisasjon». En av de første håndbøkene om mot-opprør definerer «den indre fiende» på en måte som er like enkel som den er farlig: «Ethvert individ som på en eller annen måte favoriserer fiendens intensjoner må betraktes som en forræder og behandles deretter» (3).

Som en gjentakelse av det de gjorde i Vietnam, har de amerikanske spesialstyrkene helt siden 1962 hatt anti-geriljastyrker i Colombia. Disse består av spesialister på psykologisk krigføring som har til oppgave å innrullerer sivile i paramilitære aktiviteter. Da de første opprørsgruppene kom til syne tre år senere, utstedte regjeringen et dekret om «organisering av det nasjonale forsvar» (dekret 3398/1965). En av paragrafene ga krigsministeren myndighet til å «utstyre sivile grupper med materiell som vanligvis er forbeholdt væpnede styrker». Den paramilitære bevegelsen fikk slik nyte godt av støtte som var juridisk hjemlet. I 1968 ble dekretet gjort til permanent lov (lov 48), noe som varte helt til 1989, da Høyesterett erklærte at den var i strid med grunnloven.

I 1969 hadde et reglement for hæren gitt ordre om at «sivilbefolkningen skal organiseres militært med tanke på å støtte kampoperasjoner […] under direkte kommando av militære enheter»(4). I 1976 understreket hærens blad (nr. 83) at «dersom en begrenset, ikke-konvensjonell krig medfører for stor risiko, er de paramilitære teknikkene en sikker, nyttig og nødvendig styrke for å oppnå de politiske målsettingene». I den spøkelsesaktige skyggen av den amerikanske antikommunistiske alliansen (trippel-A), begynte forskjellige grupper å true, drepe og bortføre opposisjonelle og andre fiender av systemet. Senere fikk man vite at disse gruppene var organisert på høyt nivå og egentlig var spesialstrukturer i den militære etterretningstjenesten.

På begynnelsen av 1980-tallet ble FARC og regjeringen under Belisario Betancur enige om å forhandle seg frem til en løsning på konflikten. FARC deltok i opprettelsen av et politisk parti, Den patriotiske union (UP), som skulle ta organisasjonens plass i det institusjonelle og demokratiske systemet. Umiddelbart ble «den skitne krigen» ytterligere trappet opp mot lederne for folkebevegelser, fagforeninger og bondeorganisasjoner. Dette var ikke en tilfeldighet. «Anstrengelsene for å finne en ikke-voldelig løsning på den interne konflikten blir av de militære øverstkommanderende ansett som fremstøt mot regjeringen fra ’kommunistgeriljaens’ side»(5).

Slik offisielle undersøkelser til fulle har vist, trakk de øverstkommanderende med seg høvdinger i de liberale og konservative partiene, grunneiere og mafiasjefer for å utvikle det kriminelle paramilitære nettverket. Slik ble et av de mest blodige fornuftsekteskapene i nyere colombiansk politisk historie beseglet. Hæren formulerte i tillegg et annet «reglement for antigerilja-kamp» (EJC 3-10, Reservert, 1987), der opprørskreftene ble delt inn i to leire: «opprørsk sivilbefolkning og væpnede grupper». Konsekvensen av dette er at «befolkningen er en av de vesentlige målene for hærens enheter».

Tre tusen av UPs aktivister og sympatisører er blitt drept, blant andre to presidentkandidater (Jaime Pardo Leal og Bernardo Jaramillo) og nesten alle partiets ordførerkandidater, embetsmenn og parlamentsmedlemmer. Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) har klaget den colombianske stat inn for den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen for «politisk folkemord».

Alt i alt forsvant om lag 25 000 radikale personer og medlemmer av venstresiden på midten av 1990-tallet som følge av statsterrorismen og bruken av «dødsskvadroner» (et navn som bare er et dekke for paramilitarismens sanne ansikt). De færreste av diktaturene i Sør-Amerika er så ekstreme. Mens den legale opposisjonen ble massakrert, ble den væpnede opposisjonsbevegelsene sterkere, og presset presidenten Cesar Gaviria, nåværende generalsekretær i OAS, til å etablere en «nasjonal strategi mot vold» i 1991.

I en rapport fra 1996 påviser den amerikanske organisasjonen Human Rights Watch at CIA og Pentagon bidro til nyorganiseringen av «etterretningssystemer for å etablere nye overvåkningsnettverk med oppdrag å identifisere og drepe sivile som var mistenkt for å hjelpe geriljaen»(6). I 1994 hadde Cesar Gavirias regjering med dekret 3567 av 11.februar opprettet private sikkerhetsstyrker, Sevicios Especiales de Vigilanca y Seguridad Privada, eller «Convivir». Disse organisasjonene skulle bistå arbeidet med å forutse opprørsgruppenes aktiviteter takket være et nettverk av informanter. I virkeligheten har «Convivir» bidratt til å legalisere nettverk av leiemordere som betales av narkotikahandlere og grunneiere, mens de samtidig har som hovedformål å bruke sivilbefolkningen som forkle for den paramilitære bevegelsen.(7)

Utsatt for internasjonalt press godtok president Andres Pastrana å føre samtaler med FARC, militært sett den mektigste geriljagruppen – akkurat slik han påsto han ville gjøre med ELN, men gjennom andre kanaler. Men i likhet med situasjonen under Betancourts regjeringstid, vokste den paramilitære volden. I 1999 ble det registrert 168 massakrer (der det ble drept tre personer eller flere), i 2000 hadde tallet steget til 236. Antallet døde steg til 1226, eller 297 flere enn i 1999.

Selv om den bare vagt blir omtalt i mediene, er det en «detalj» her som springer èn i øynene: Ifølge statistikkene er det en åpenbar proporsjonal sammenheng mellom nedgangen i militære overgrep på menneskerettigheter på den ene siden og økningen i forbrytelser som tillegges AUC på den andre. Forklaringen på denne «merkelige» kjensgjerningen ble gitt av Folkets forsvarer (9): «Det dreier seg om en ny form for illegal, grenseløs undertrykkelse som enkelte analytikere har gitt det vakre navnet delegert vold»(10).

En annen «detalj» har heller ikke fått tilstrekkelig oppmerksomhet.. De lette sammenstøtene mellom hæren og de paramilitære som har utført flest drap på sivilbefolkningen. De står trolig bak minst 70 % av ofrene for konflikten. AUC teller om lag 11 000 medlemmer spredt over hele nasjonalterritoriet, i hovedsak i strategiske soner for viktige økonomiske prosjekter. Ifølge den paramilitære lederen Carlos Castaño «kan press fra det internasjonale samfunn påvirke de øverstkommanderende, men på bakkenivå kommer ingen til å lykkes i å splitte brødre som står samlet mot den samme fienden. Jeg frykter ikke hæren, for den kan ikke gjøre meg noe» (11). Rapporten fra FNs Menneskerettighetskommisjon som ble lagt frem i 2001 bekrefter dette. «Byrået har vært vitne til erklæringer fra hærens øverstkommanderende, der det antydes at den paramilitære bevegelsen ikke angriper den konstitusjonelle orden, og at hæren derfor ikke kan bekjempe den […]. Til gjengjeld legger hæren ned enorme menneskelige og logistiske ressurser i kampen mot geriljaen […] Rent generelt består ikke angrepene på de paramilitære gruppene av annet enn lettere sammenstøt og sporadiske, individuelle inndragelser eller arrestasjoner».

(1) El Terrorismo de Estado en Colombia. Utgitt av flere internasjonale menneskerettsorganisasjoner, NCOS, Brussel 1992. Rapporten omfatter en liste over 350 ledere for hæren og politiet som er involvert i «den skitne krigen» uten sanksjoner. Listen er aldri blitt tilbakevist.
(2) Ibid.
(3) La guerra moderna, Ejército de Colombia, Biblioteca del Erjécito, Bogotá, 1963, sitert i Tras los pasos perdidos de la Guerra Sucia, utgitt av flere internasjonale organisasjoner, NCOS, Brussel 1995.
(4) Reglamento de Combate de Contraguerilla, EJC-3, Reservado, Bogotá 1969. Nevnt i Tras los pasos perdidos de la Guerra Sucia, op. cit.
(5) Idem.
(6) Colombia?s Killer Networks. Human Rights Watch, Washington 1996.
(7) Colombia ante los retos del siglo XXI: Desarrollo, Democracia y Paz. Federico Andreu Guzmán. Editorial Universidad de Salamanca. 2001.
(8) El Espectador, Bogotá, 24. januar 1999.
(9) Defensoría del Pueblo er en statsinstitusjon med ansvar for å overvåke respekten for menneskerettigheter og å forsvare landets innbyggere. Forsvareren velges av Representantkammeret.
(10) Cuarto informe anual del Defensor del Pueblo al Congreso colombiano. Defensoría del pueblo, serie documento no. II, Bogotá 1999.
(11) Le Monde, Paris, 18. mai 2001.
(12) Mauricio Aranguren Molina, Mi confesíon. Carlos Castaño revela sus secretos, Ed. Oveja Negra, Bogotá 2001.
(13) Gustavo Petro, «Indulto a paramilitares», Via Alterna, 14. desember 2002.
(14) I september 2001 anklagde imidlertid USA flere paramilitære for å drive narkohandel, og forlangte at flere ledere skulle utleveres, blant andre Salvatore Mancuso og Carlos Castaño.
(15) Mi confesíon. Carlos Castaño revela sus secretos, op. cit.
(16) Se The «Sixth Division», Military-Paramilitary Ties and U.S. Policy in Colombia, Human Rights Watch, New York, november 2001.
(17) Erklæring fra FNs menneskerettighetsbyrå, El Espectador,
Bogotá, 24. januar 1999.