Ukraina får jevnlig nytt påfyll av soldater som verken er lokale rekrutter eller frivillige motivert av kampen mot Russland, men leiesoldater som gjør det for pengene. Mange av dem kommer fra Colombia, som har spesialisert seg på den typen eksport.
Som David mot Goliat bestemte lille Ecuador seg for å tvinge Chevron til å betale for forurensingen oljegiganten har utsatt landets innbyggere for. Tjue år senere pågår kampen ennå.
De rike elitene i Sør-Amerika mener deres identitet trues av omfordelingspolitikken til de nye venstreregjeringene. Med amerikansk hjelp har et virvar av lokale «separatistgrupper» og andre grupper blitt mobilisert i kampen for «sosial atskillelse». I Bolivia endte denne kampen med et attentatforsøk mot Evo Morales.
Denne måneden feires trettiårsdagen for diktatoren Anastasio Somozas fall i Managua. Sandinistene som kastet diktatoren i 1979 sitter igjen med makten etter at Daniel Ortega ble valgt til president- i 2006. Vil partiet som nå har makten på alle nivåene i landet, fullføre den sosiale omfordelingen som ble sabotert av contras på 1980-tallet, eller har veien til makten medført for mange hestehandler?
I fem tiår har CIAs «sjokkteam» sørget for å fremme amerikanske interesser, koste hva det koste vil. Fra Chile og Vietnam til Nicaragua, via statskupp, mord på ledere, våpen- og narkotikasmugling, har CIAs «sjokkteam» vært et av USAs hemmeligste og mest morderiske utenrikspolitiske instrument.
De nylige valgene til grunnlovsgivende forsamling, viste at det ecuadorianske folket støtter president Rafael Correas ønske om å endre grunnloven. Etter 8 ulike presidenter på 10 år, har Correa tent et håp i befolkningen. Correa går inn for å bekjempe oligarkiet i landet, og å skape et alternativ til nyliberalismen som har dominerte landets politikk siden 80-tallet. Correas prosjekt er uløselig knyttet til Ecuadors oljeforekomster. Etter et statskupp i 1972 sikret staten seg 90 prosent av oljeinntektene i stedet for 5. Landet gikk inn i en gullalder. Men på 80-tallet mistet staten kontrollen, og nok en gang havnet 80 prosent av oljeinntektene i de multinasjonale oljeselskapenes hender. Correa er fast bestemt på å få tilbake oljeressursene. Dette faller ikke i god jord i konservative kretser. De angriper Correa med å sammenligne ham med Venezuelas Chávez, som den ecuadorianske pressen i flere år har kalt «demon», «gal» og kommunist».
CIAs dårlige rykte fikk Reagan til å opprette National Endowment for Democracy i 1983. Fondet presenterer seg som en stiftelse for demokrati, men har samme mål som CIA, nemlig å destabilisere fiendtligsinnede regjeringer gjennom finansiering av lokale opposisjonsgrupper.
«Ja, vi mottar penger fra NED.» Dette bekreftet generalsekretær i Reportere uten grenser, Robert Menard, i nettforumet til avisen Nouvel Observateur 18. april 2005.1 «Og det har vi ingen problemer med.» Sannelig noe som sår tvil om denne «uavhengige» organisasjonens troverdighet, som forsvarer ytringsfriheten takket være denne typen økonomisk støtte. For ikke å snakke om at den mottar 11 prosent av sitt årlige budsjett fra den franske staten og 15 prosent fra EU-kommisjonen, mens den mottar ukjente beløp fra flere finansgrupper som eier media og våpenbedrifter.2 Denne informasjonen ble først lagt ut på hjemmesiden til Reportere uten grenser, etter at den ble trukket fram av den amerikanske journalisten Diana Barahona i en artikkel som ble publisert 11. mars 2005 i dagsavisen Northern California Media Guild. «Disse pengene utgjør 2 prosent av vårt budsjett. De kommer fra den amerikanske Kongressen og ikke fra Det hvite hus,» understreker Robert Menard i en pressemelding.3 Et annet sted forklarer han: «Vi mottar ikke penger fra det amerikanske utenriksdepartementet, CIA eller den statlige bistandsorganisasjonen USAID.»4 Det er vanskelig å tro at han ikke kjenner til NEDs historie og formål, eller at han ikke vet at det er utenriksdepartementet som ber Kongressen om penger til organisasjonen. I den samme pressemeldingen innrømmer Robert Ménard for første gang at Reportere uten grenser mottar andre «tilskudd som stammer fra USA, […] fra Center for a Free Cuba (CFC).» Fra 2002 til 2005 mottok Reportere uten grenser 92 330 euro fra CFC. Men det er verd å understreke det han ikke sier: Så å si alle CFCs ressurser stammer fra NED. CFCs mellommann Otto Reich er en historisk personlighet i denne forbindelse og i USAs latinamerikapolitikk. CFCs leder er Frank Calzón som i 1983 ble den første presidenten for Den nasjonale kubanskamerikanske stiftelsen. I 70-årene var han også en av lederne for Abdala-gruppen som var nært knyttet til Cubas nasjonale frigjøringsfront og som sto bak terrorangrep i flere land, deriblant Frankrike, Spania og Canada.5 I 1993 TOK ROBERT MÉNARD fullstendig kontroll over Reportere uten grenser etter at de to andre viktigste grunnleggerne Rony Brauman og Jean-Claude Guillebaud gikk av. Deres avgang var spesielt motivert av en mediekampanje uten sidestykke, der Reportere uten grenser gjorde den ukjente dagsavisen Oslobodjenje og dens redaktør til «verdensstjerner», mens avisen hadde et opplag på knappe 300 i Sarajevo.6 Var det tilfeldig at NED i denne perioden investerte millioner i denne publikasjonen, for å «la den leve»?7 Tilsynelatende var dette første gang at siktemålene og handlingene til Robert Ménard og NED var sammenfallende. Siden ble dette vanlig. For å få bekreftet dette holder det å se på Reportere uten grensers rolle i debatten som fulgte da Venezuelas myndigheter, på fullstendig lovlig vis, lot være å fornye konsesjonen til den private fjernsynskanalen Radio Caracas Télévision, som løp ut den 27. mai. Kanalen hadde ved flere anledninger overtrådt loven og åpent deltatt i statskuppet 11. april 2002. Reportere uten grenser snakket da om «stenging» og «angrep på ytringsfriheten», mens de «oppfordret det internasjonale samfunn til å avsløre dette maktovergrepet og forsvare det som var igjen av uavhengige medier i Venezuela.» Uten hensyn til at enhver stat – det være seg Venezuela, USA, Frankrike eller et annet sted – har rett til å råde over de sjeldne offentlige godene som hertz-frekvensene er.8 Når det gjelder mangfoldet, skulle eksistensen av
Ikke lenge etter at han ble valgt til Venezuelas president i 1998, undertegnet Hugo Chávez en avtale med den cubanske regjering. Dette var starten på et storstilt offentlig helseprogram kalt «Misión Barrio Adentro». Nå finnes det omtrent 14 000 cubanske leger i Venezuelas fattigstrøk. Internasjonalt sett finnes det i år 25 000 cubanske helsearbeidene utplassert i 68 land. Cuba sender på sosialistisk vis ut hjelp som de selv betaler. Dette er en utplassering av medisinsk personell som selv ikke Verdens Helseorganisasjon (WHO) kan yte. Til sammenligning har organisasjonen Leger uten grenser rundt et par tusen i verden.
«USA hater oss fordi de ikke kan få oss til å danse etter deres pipe. Vi har rett til å ha de systemet vi vil ha. Og det systemet vi har, forandrer vi den dagen det ikke passer oss lenger. Og det er Fidel klar over!», sier den kubanske musikeren José Luis Cortés.
Nest etter Irak er Colombia verdens største tumleplass for private krigsaktører. En av dem er selskapet DynCorp.
Med uttalt støtte fra Washington meldte den colombianske regjeringen 27. oktober 2002 at det skulle iverksettes samtaler med den paramilitære gruppen Autodefensas Unidas de Colombia (AUC). 1. desember inngikk staten våpenhvile med AUC. Organisasjonen har tilknytning til narkotrafikk og er dypt involvert i overgrep mot menneskerettigheter. Samtidig har forhandlingene med den væpnede opposisjonen stagnert. Staten og paramilitære grupper samarbeider fortsatt nært.
