Profesjonelle idealister

At NRK valgte å forvise radikaleren Petter Nome berører ikke bare det åpenbare spørsmålet om individet og borgerens ytringsfrihet og rett til engasjement, men sier også noe om hvem som har muligheter for å fungere som intellektuelle.

NRK-journalisten Petter Nome fikk smake gammelt tankegods da sjefen hans, John Bernander, kom trekkende med objektivitetsidealer i forbindelse med Nomes programlederjobb i det pludrende underholdningsprogrammet Sommeråpent. Journalisten hadde i forbindelse med sitt antikrigsengasjement tråkket over streken og var ikke lengre i stand til å levere solskinnshistorier fra bryggekanten. Nome svarte ved å forlate den norske statskanalen og går nå inn en ny «meningsfull» stilling i Flyktningerådet, der hans engasjement vil bli verdsatt. At NRK valgte å forvise radikaleren (riktignok bare fra nytt engasjement i sommerprogrammet) berører ikke bare det åpenbare spørsmålet om individet og borgerens ytringsfrihet og rett til engasjement, men sier også noe om hvem som har muligheter for å fungere som intellektuelle.

To artikler i siste nummer av det norske tidsskriftet Samtiden tar opp spørsmålet om den intellektuelles ansvar og rolle i dagens samfunn. Toril Moi diskuterer ubehaget ved å være radikaleren som vil gjøre verden bedre og mer rettferdig – ved arbeid med ord, tanker og kultur. Hvordan rettferdiggjøre teoriarbeid når verden er full av lidelse og urettferdighet, spør litteraturprofessoren, og påpeker radikalerens ambivalens som lønnstaker og derav behagelige middelklasseliv. Ambivalensen er knyttet til yrket som radikal eller intellektuell, samtidig som de nesten uten unntak representerer en privilegert del av samfunnet for øvrig.

Spørsmålet er om alternativet er å ikke heve lønn, som intellektuell å stå utenfor produksjonssfæren som samfunnskommentator. Dette er Arne Ruth, medieprofessor og mangeårig avisredaktør i svenske Dagens Nyheter, sitt poeng om «den frie intellektuelle» i Samtiden. Ruth oppfordrer norske avisredaktører å satse på skribenter uten institusjonell tilknytning til avisen de skriver for. I Mediekritikk er medienes ansvar problematiserer Ruth trenden han ironisk kaller «profesjonalisering». Trenden har skapt en offentlig debatt bestående av institusjoners representanter og rene journalistiske karrierister: «En følge er at akademikere dels har dårligere selvtillit i forholdet til offentligheten, og dels er blitt rent karrierebyggende». Ruth savner den frie skribent og intellektuelle som representerer en sak fremfor en institusjon: «Kulturjournalistikken har potensial til å være plattform for frie skribenter som ikke er ansatt i avisen – skribenter uten spesialisert ekspertise, men med dømmekraft og grundig generell orientering.»

Selv om kritikken er legitim, spørs det om dagens journalister med korttidsstillinger og midlertidige engasjement opplever det Ruth poengterer. Frilansertrenden innen store aviser fører også til lydige redaksjonsmøter, der journalisten i redsel for å ikke få fornyet sitt engasjement føyer seg etter redaktørenes ønsker.

Andre erfaringshorisonter kan representeres av frie skribenter, men hvilke personer kan arbeide slik? Ikke uten grunn finner norske intellektuelle ansatt ved universitet, forlag, aviser og lignende institusjoner nettopp her en base for å kunne fungere som samtidskommentatorer – som våre moderne generalister i den grad de finnes. Det er tvilsomt at universitetsansatte i heltidsstillinger eller folk fra privilegert bakgrunn uavhengig av forutsigbar lønn, er prototypen på den frie intellektuelle Ruth etterlyser.

Billedkunstneren Unn Fallstrøm uttrykker sitt yrkes store paradoks i artikkelen When will I be famous? (Boken Noe kommer til skje. Studier av norsk kunstliv 2003-2030.) Kunstneren er «fri», men «økonomisk sett ligner kunstnerne mer på en arbeiderklasse uten rettigheter». Lengselen etter nittitallets kunstneriske «popstjerner» – som «Young British Art» – er en trend i kunstfeltet. Denne profesjonaliseringen av kunstfeltet ligner Ruths beskrivelse av karrieristen som erstatter den frie intellektuelle. Det blinde kunstmarkedet skaper en praksis der kunstnerne bruker tid på å bygge opp sin merkevare – de fungerer som små bedrifter. Skal kunstneren lykkes må kunstneren opptre som karrierebygger.

Fremfor å moralisere over at kunstnere ikke lenger bare produserer for kunstens egen skyld (l`art pour l`art) eller for å intervenere og forandre samfunnet (avantgarden), er det viktig å se på den virkeligheten kunstneren må forholde seg til i sin kunstproduksjon. I ifølge sosiolog Jon Øien mottar norske billedkunstnere i gjennomsnitt 80 000 kr i årlig statlig støtte. Det beskjedne beløpet gjelder toppsjiktet av aktive kunstnere som får napp på sine søknader. Nåværende grunnlag for kunstproduksjon er i all hovedsak statlig finansiert. «Profesjonalisering» av kunstfeltet er ikke nødvendigvis et reelt valg fra kunstnerens side. Nødvendigheten av å bli «kunststjerne» forsterkes ytterligere gjennom privatiseringen av kulturen. Trenden kan være avgjørende for hvilken kunst som produseres – og kan påvirke kunstens kritiske potensial.

Den økende bedriftifiseringen av sektorer (universiteter, informasjonsaktører, kulturaktører) kan sammenlignes med hva Chin-Tao Wu kaller «privatising culture» – det offentlige ser seg ikke lenger som eneste ansvarlige for kulturen i landet, næringslivets logikk, tenke- og erfaringsmåte blandes med kulturens.

Bak tanken om den frie intellektuelle eller autonome kunstner ligger forestillingen om det uavhengige individet uten bindinger til samfunnets øvrige produksjonsforhold. Denne myten bak Ruths resonnement er heller ikke ulik tidligere kulturminister Turid Birkeland påstand om at den mest interessante kunsten kom fra mindre privilegerte prosjekter, fra den såkalte subkulturen. Til tross for sannhetsinnhold i Birkelands påstand; det er ikke uten grunn den internasjonale interessen for den nordiske kunstscenen betegnet som det nordiske miraklet – og ikke som den nordiske konsekvens.

En etterlengtet debatt er hvorvidt statlige støtteordninger bidrar til å opprettholde et autonomt kunstfelt når kunstnere ønsker et mer populært nedslagsfelt for sine prosjekter. Paradokset som rir dagens kunstproduksjon er at man ikke nødvendigvis ønsker den høyverdige og fremmedartede statusen kunsten er tildelt.

Peter Nome erfarte at det han antagelig så på som en selvfølge – friheten til å være en engasjert medborger – kan koste han lønna. Når Nome i denne sammenheng forfekter det samme syn som den norske regjering, fremstår NRKs avgjørelse som urovekkende og klam. Innsnevres rommet for profesjonelle idealister, er det ingen grunn til å være overrasket over at flere velger å stryke idealist framfor profesjonell fra selvforståelsen.