Spillet om den arabiske verden

Uansett hvilke påskudd amerikanerne har for å angripe Irak (og samtidig opprette «demokrati i regionen»), så er denne krigen mulig utelukkende på grunn av den begredelige tilstanden den arabiske verden befinner seg i. Berlinmuren er falt, Sovjetunionen er gått over i historien, kloden er gått inn i en ny æra – og den arabiske verden er fortsatt håpløst lik seg selv. At det er de despotiske regimene som i overveiende grad er dominerende her, er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Også andre regioner har hatt sine mer eller mindre langvarige perioder med tyranni. Men årene går sin gang uten at de arabiske samfunn klarer å generere massive bevegelser for frihet, demokrati og modernitet. Anakronistiske monarkier og militære regimer mer eller mindre forkledd i sivil sitter fortsatt på makten uten noen annen fast opposisjon enn islamistisk inspirerte bevegelser. Det virker som om araberne er dømt til å måtte velge mellom forskjellige former for undertrykkelse.

I Vesten finnes det enkelte som konkluderer at Islam som sådan bærer i seg en anti-demokratisk spire, og som bevis for dette fremlegger de sitater fra Koranen. I følge denne strømningen, som i stor grad gjennomsyrer rasistiske kretser, skyldes denne «tilbakeliggenheten» hos araberne først og fremst dem selv, deres mentalitet, den religionen som de selv har oppfunnet og spredt, deres mangel på politisk kultur, osv. Til dette svarer araberne at det slett ikke er deres egen skyld, men at Vesten (kolonialismen, imperialismen, Israel) med overlegg har jaget dem bort fra moderniteten. Også de kan trekke frem frihetsdrepende fraser – denne gang fra Bibelen og evangeliene – som viser at korstogene og inkvisisjonen ikke var spesielt mye morsommere enn dagens islamisme. Særlig minner de om at den arabiske innflytelsen under sin gullalder i Andalusia var forbilledlig i sin toleranse, vitenskap og kultur.

Men enten det nå er deres egen feil, andres feil, eller begge deler, så er det absolutt nødvendig å svare på følgende spørsmål: Hvorfor har araberne i så mange år virket som de har låst seg fast i sin (ærefulle) fortid, og er ute av stand til å gå inn i nåtiden? Dette er langt fra noe retorisk problem. Det utgjør en trussel mot verdensfreden.

For noen år siden trykket en fransk avis en artikkel skrevet av en spesialist på militære spørsmål: han hevdet at planeten ikke særlig lenge kunne leve med lammelsen av verdens mest oljerike region. Han forutså at denne ustabile situasjonen nødvendigvis ville bli eksplosiv, og at Europa derfor var nødt til å reorientere sin militære strategi for å få muligheten til å intervenere i den arabiske verden. På en noe dunkel måte er president George W. Bush i ferd med å sette denne teorien om i praksis – men han gjør det «preventivt» (dvs. ved å skyte først).

På en av sine videoer hevdet Osama bin Laden i en bisetning som knapt noen la merke til, at den arabiske verden har vært i forfall «gjennom åtti år». Hvorfor nettopp åtti år? Et kjapt regnestykke bringer oss tilbake til begynnelsen av 1920-årene: slutten av første verdenskrig, det ottomanske rikets fall, England og Frankrikes overtagelse av regionen. På dette tidspunktet gikk araberne ut av fire århundrer med tyrkisk formynderskap, for deretter å bli styrt av vantro. Dette forklarer bin Ladens bemerkning: ingen frelse utenom det muslimske styre (kalifatet).

Men uansett hva han som enkeltperson mener, så har araberne tålt overgangen fra en epoke til en annen ganske dårlig. De levde, tenkte og beveget seg frem og tilbake i et arabisk rom uten grenser, integrert i det ottomanske riket. Rikets hersker var riktignok muslim, men han var fremmed (tyrkisk) noe som var ganske ydmykende for et samfunn med en så sterk forestilling om sin egen fortid og identitet. Imidlertid innrettet samfunnet seg etter denne overmakten. Den sublime port (1) (for et vakkert navn, midtveis mellom det verdslige og det transcendentale) kunne muligens fremvise brutalitet, men hadde den fordel at den opprettholdt freden blant sine undersåtter, og lot dem styre sine egne affærer forutsatt at de bidro med penger og soldater. Straks de hadde betalt sine skatter og sendt sine sønner til hæren, var vanlige arabere i Beirut, Damaskus eller Jerusalem mer eller mindre fri for forpliktelser. Den politiske makten lå andre steder, så de behøvde ikke bekymre seg om den. Folk var inndelt i familier, klaner, samfunn, regioner og troskapsløfter; de var arabere fra Palestina, Libanon eller Syria, uten at deres «opprinnelsesland» representerte noen nasjonalitet for dem.

Intellektuelle arabere for sin del forsto imidlertid at det ottomanske rike uavvendelig gikk mot slutten til fordel for en overlegen vestlig verden – som åpenbart hadde stor appetitt. For å ruste seg mot denne trusselen, hadde de på slutten av 1800-tallet startet en bevegelse for kulturell og politisk renessanse, Nahda, som bar på en vilje til å reformere Islam, foreta endringer i samfunnet, samt gjenfinne de livskraftige kilder som endelig kunne gjøre det mulig for araberne å bli en del av verden. Den politiske fortolkningen av dette innebar at man ble nødt til å frigjøre seg fra den ottomanske overmakten. I denne frigjøringen var det ikke mulig å bruke Islam som fane (siden tyrkerne selv var muslimer). Kampen måtte nødvendigvis føres i navn av en gryende arabisk nasjonalisme som samlet muslimer, kristne og sekulære krefter.

Behendig håndtert av engelskmennene (via Lawrence of Arabia) og franskmennene viste smaken på uavhengighet seg å være sterk nok til at araberne til slutt gjorde opprør mot sine muslimske overmenn, og deltok i kampen som veltet det ottomanske riket. Men den store uavhengige arabiske stat som var blitt lovet som belønning, ble det åpenbart ikke noe av, og Storbritannia gjorde det hele enda verre ved å love å hjelpe til med å danne et «jødisk nasjonalhjem» i Palestina. Araberne følte seg svindlet, beseiret og krenket, og det var med ganske stor bitterhet de beveget seg mot den moderniteten de ønsket så høyt.

Straks ble det trukket opp grenser og definert stater på deres områder. De ble nødt til å oppgi bildet av seg selv som undersåtter under en enehersker, og anta et nytt, som borgere av en nasjonalstat (under engelsk eller fransk mandat). Hvorfor under mandat? Offisielt for å gi en håndsstrekning til disse unge landene som var lovet uavhengighet – lære dem opp, innlemme dem, utstyre dem med demokratiske institusjoner og føre dem gradvis frem mot de moderne tider.

Selv innenfor en såpass oppstykket og restriktiv ramme, har den vinden som satte seg i bevegelse med Nahda fortsatt å blåse. Modernisten og liberaleren Saad Zaghloul – den egyptiske uavhengighetens «far» – skrev sine handlinger kategorisk inn i denne sammenhengen. På 1920-tallet bemerket den store egyptiske forfatteren Taha Hussein at Østen og Vesten var to grener på én og samme stamme: den greske sivilisasjon. Takket være det arabiske Andalusia hadde denne arven nådd frem til Vesten, som næret seg av den og utviklet seg videre. Den østlige grenen var derimot hemmet fordi den var okkupert av fremmede makter (tyrkere og engelskmenn), og den arabiske verden ble nødt til å ta krampaktig lange skritt for å ta igjen den tapte tiden og utvikle en orientalsk modernisme som kunne plassere seg som en makker til den vestlige modernismen.

Alle tenkte ikke som Taha Hussein, og det fantes til og med dem som mente at Nahda, den arabiske renessansen, innebar en tilbakevending til den strengeste lesningen av Islam. Men den fremskrittsvennlige tolkningen var allikevel dominerende. Den arabiske verden viste en kollektiv iver etter å bli en integrert del av verden. Årsakene til at den ikke har lykkes i det, er sikkert mange og forskjelligartede. Men den forklaringen araberne har foretrukket, er opprettelsen av den jødiske staten – et britisk prosjekt som ble støttet av Folkeforbundet under Englands mandat over Palestina. Allerede før Israel var blitt til, fungerte dets virtuelle eksistens som en skjebnesvanger rival overfor det elskede Vesten. Man måtte kle seg pent, bli dannede mennesker, gå til valg, underkaste seg folkevalgte forsamlinger og respektere lov og rett som i Europa (noe man sa seg rede til). Samtidig skulle man (under ledere som mer eller mindre hadde solgt seg til engelskmennene) uten å kny finne seg i det som framsto som et skandaløst rettsovergrep og en snikende underkuelse av Palestina.

Da staten Israel ble proklamert i 1948, hadde araberne nok en gang følelsen av å bli holdt utenfor verden. Palestinernes daværende leder, Hadj Amine el-Husseini hadde kompromitterende forbindelser med Hitler under annen verdenskrig, og dette bragte araberne i vanry. Det internasjonale samfunnets sympati (og skyldfølelse) gikk selvfølgelig i favør av de overlevende etter Holocaust, og ikke den palestinske befolkning – til tross for at tre fjerdedeler mer eller mindre var blitt tvunget i eksil i forbindelse med opprettelsen av staten Israel. Arabernes bitre følelse av å ha blitt lurt i etterkant av første verdenskrig, ble nå avløst av en enda større bitterhet. Det første store arabiske forsøk på å bli en del av verden hadde tatt utgangspunkt i Nahda, renessansen, men mislyktes med Nakba, den palestinske katastrofen.

Rystelsene var så store at de i løpet av ti år rev med seg de fleste av regimene og monarkiene som ble holdt ansvarlige for det palestinske nederlaget. Startskuddet til omveltningene kom fra Egypt, hvor revolusjonen brakte de militære til makten under ledelse av Gamal Abdel Nasser. I navn av den arabiske enhet, frigjøringen av Palestina og (i mindre grad) sosialismen tegner Nasser opp en ny geografi. Den arabiske verden deler seg inn i to poler – på den ene siden Egypt som alliert med Sovjetunionen, og på den andre siden det USA-allierte Saudi-Arabia.

I virkeligheten er det Nassers relativt sekulære statsstyre – som i større eller mindre grad ble kopiert i andre arabiske hovedsteder – som ligger til grunn for det andre store forsøket på å forenes med de moderne tider. Egypt velger å kalle seg «den forente arabiske republikk» i håp om gradvis å kunne utvide den til andre land, knuse nasjonalstatens ugyldige rammer, og til slutt gjenfinne den «naturlige» formen til den store uavhengige stat («fra Gulfen til Atlanteren») som skulle gjøre det mulig for araberne å finne sin plass i verden. I mellomtiden arbeider «den progressive leiren», under ledelse av Nasser, for «fremskrittet» (takaddom, deres motto) – i alle fall for den forestillingen man hadde om fremskritt i denne perioden: nasjonalisering, jordbruksreformer, kontroll over rikdommene, modernisering, utdanning, deling av inntektene – men demokratiet blir ofte utstyrt med epitetet «borgerlig». Dragningen mot Vesten og den vestlige livsstil samt ønsket om å bli akseptert av Vesten, vedvarer imidlertid: Det er en følelse av krenket kjærlighet som råder, til tross for de anti-imperialistiske erklæringene.

Det paradoksale er at USA, som forkynner verdier som frihet og demokrati, har som viktigste allierte i denne regionen den saudiarabiske kongefamilie, et sosialt og religiøst familiediktatur som lever av oljeinntekter – og som for øvrig finansierer en islamistisk misjon uten grenser. Siden kampen mot kommunismen – i sin tid en besettelse for USA – har amerikanernes strategi vært å støtte de mest fundamentalistiske islamske strømningene mot de «fremskrittsvennlige», som ble fremstilt som vantro, kommunister, ateister og Guds fiender.

Det er sikkert flere årsaker til at bevegelsen som ble igangsatt av Nasser mislyktes, men den arabiske opinion er også her fokusert på én enkelt: Naksa, det historiske militære nederlaget i seksdagerskrigen i 1967. Nok en gang jaget ut av verden, opplever araberne igjen Israel som kilden til alle deres nederlag og all deres ulykke – noe som for øvrig skåner dem for selvransakelse. Utmattet roper den arabiske nasjonen «komplott», og nekter enhver form for selvkritikk, bringer enhver uenig stemme til taushet, og setter alt sitt håp inn på den gryende palestinske motstanden. Nassers regime dør sammen med sin grunnlegger i 1970, men dets arv går videre til Syria (med Hafez el-Assad) og Irak (Saddam Hussein), hvor samme type regime overlever i form av ubarmhjertige militærdiktaturer.

I den motsatte leiren er fortsatt Saudi-Arabia amerikanernes viktigste brikke. Seieren over Nasser og firedoblingen av bensinprisen (i 1973) gir dem imidlertid ti ganger så sterke ressurser til å intervenere og misjonere. Ganske snart trer Irak og Syria (samt det fjerntliggende Algerie) frem som den arabiske nasjonalismens siste skanser i et univers som er kjøpt opp, islamisert og nøytralisert av saudiarabiske dollar. I 1977 kan amerikanerne, med undertegnelsen av fredsavtalen mellom Israel og Anwar Sadats Egypt, si at deres islamistiske strategi har vært kronet med seier.

Dette varer imidlertid ikke særlig lenge. I 1979 viser den iranske revolusjonen dem at det er fullt mulig å være islamist og samtidig antiamerikansk – en variant de inntil da ikke egentlig hadde vært ute for. Etter å ha vært igjennom et ydmykende gisseldrama på den amerikanske ambassaden i Teheran, en handling som nærmest markerer grunnleggelsen av Den islamske republikk, ser amerikanerne uten mishag på at Saddam Hussein går til krig mot mullahenes regime. Men iranerne står imot, slår tilbake og blir en trussel. Med unntak av Syria overkommer den arabiske verden da sine splittelser, og samler seg bak Saddam Hussein for å holde tilbake disse persiske og sjiittiske islamistene som man risikerer å få veltende inn over Gulfens oljebrønner. Også amerikanerne oppmuntrer Saddam, og trekker gårsdagens fiende inn i de alliertes rekker.

Andre steder fortsetter de med sin gamle strategi – særlig i Afghanistan. Med alle tenkelige midler støtter amerikanerne forskjellige muslimske fundamentalistiske grupper for å bekjempe den sovjetiske okkupasjonen og regimet de støtter i Kabul. Det råder en total schizofreni. Samtidig med at de fleste arabiske regimer er knyttet til USA i kampen mot den iranske islamismen, så melder tusener av arabere seg frivillig for å kjempe sammen med de afghanske islamistene, som er støttet av de samme amerikanerne.

I 1988 vinner Irak offisielt krigen mot Den islamske republikk. Landet er imidlertid blitt tappet for blod etter åtte år med konflikt, og må gjenoppbygges. Bitter overfor den manglende anerkjennelsen fra de andre landene i Gulfen, og overbevist om at han har amerikanernes velvilje, går Saddam Hussein til angrep på Kuwait før han forstår at George W. Bush senior slett ikke er innstilt på å la ham gjøre som han vil. Den første gulfkrigen knuser Irak uten å styrte landets regime – og amerikanerne utstasjonerer styrker og militært utstyr i Saudi-Arabia. Det er nettopp dette nærværet av «vantro» så tett ved de hellige stedene som utløser Osama bin Ladens «opposisjon» – han som også opprinnelig ble støttet av USA.

Bin Ladens fremtreden som opposisjonsfigur representerer et avgjørende vendepunkt. Med ham er det ikke lenger snakk om å streve forgjeves for å forsøke å nå igjen «den moderne verden», men å hevne seg på den ved å ødelegge den, for så å bygge den muslimske idealstat på ruinene. Mannen som fører denne apokalyptiske talen (og som under jubel fører den over i handling), er ingen hvemsomhelst. Han er en styrtrik sønn av en fremstående familie som tilhører de innerste kretser i Saudi-Arabia. Plutselig sås det tvil om den snilleste i klassen – dette saudiarabiske monarkiet som amerikanerne har satset alt på. Med forferdelse oppdager amerikanske etterforskere at 15 av de 19 terroristene fra 11. september er saudiarabere, og at utallige viktige personer i den saudiarabiske maktpyramiden er pro-amerikanske med den ene hånden, mens de finansierer «terrorisme» med den andre.

I den hellige krigen bin Laden utløste, tjener det kolossale veldedighetsnettverket som Saudi-Arabia gjennom flere tiår har etablert, som næringskilde, og den gamle afghanske motstandsbevegelsen som spydspiss. Om det teologiske grunnlaget er dunkelt, så er metodene som benyttes for å få denne diffuse bevegelsen til å fungere, beslektet med metodene som benyttes i forvaltningen av det saudiarabiske finansimperium – de er sofistikerte, uten stedlig tilknytning og verdensomspennende. Med hans ankomst slår amerikanernes islamske strategi nådeløst tilbake på dem selv. Den store folkefienden, kommunismen, er forsvunnet, men amerikanerne innsetter nå en ny: den islamistiske Frankenstein som de har skapt med sine egne hender, og som er kommet ut av kontroll. Strategien vendes nå om punkt for punkt, og amerikanerne proklamerer et anti-islamsk korstog, som de krever at hele verden skal følge dem i.

Denne dramatiske vendingen gir nok en gang araberne følelsen av å bli gjort til skyteskive fordi de er arabere, og styrker deres samhørighet idet enhver uavhengig og individuell tanke blokkeres. Det eksisterer imidlertid også demokrater i denne delen av verden, men de er neglisjert, og ofte brutalt undertrykket. De fører en særdeles vanskelig kamp nærmest uten noen form for støtte utenfra. Deres budskap biter seg ikke fast, og får ingen form. De fremstår som modige og isolerte individer som er ute av stand til å trekke med seg de samfunn som de tilhører (2).

De arabiske folk (og særlig de syriske og irakiske) er imidlertid klar over at Saddam Husseins regime er et skruppelløst og blodig tyranni, og at Assadenes syriske regime – farens så vel som sønnens – neppe er særlig mer sympatisk. De ville sannsynligvis glede seg over å se dem forsvinne, forutsatt at de forsvinner uten apokalypse. Men for øyeblikket sier diktatoren det samme som dem i forbindelse med angrepet utenfra. Når han tar avstand fra de falske løftene og den tvetungede tale som Vesten tillater seg i forhold til Israel, er de enige. Når han tar til forsvar for arabisk enhet og rettferdighet for palestinerne, er de også enige. I siste instans viser det seg at følelsen av å være arabisk, og at man tross alt tilhører fellesskapet, er sterkere enn kravet om demokrati, som oppleves som en uoppnåelig drøm.

Amerikanerne erfarer i dag at den arabiske verden er blitt fullstendig uhåndterlig med sine fundamentalistiske monarker, sine islamister og militære som danser på oljebrønnene. Den er blitt et problemområde som ikke kan fostre annet enn trøbbel og opptøyer. For å løse situasjonen i denne regionen ville man måtte begynne med å løse dens sentrale mytologiske problem – Palestina – med et minimum av rettferdighet og menneskelighet. Dette ville nok langt ifra være tilstrekkelig (Israel er ikke det eneste problemet), men det ville ha fjernet enhver rettferdiggjørelse for diktaturene, for fellesskapstanken, for den selvvalgte isolasjonen, for følelsen av å være utestengt, samt det som kommer som en refleks av denne, og som er kilden til alt det onde: forestillingen om at «det er de andres skyld».

En annen «løsning» er å ty til kirurgi (til slakteri) og bli ferdig med problemet en gang for alle. Når amerikanerne går til angrep på Irak, går de ikke bare til krig mot dette landet, men mot hele den arabiske verden som sådan – både de sekulære og de islamistiske regimene. Dette er det samme som å sparke i en maurtue – for å se hva som skjer. Beruset av sin ensomme allmektighet innbiller George W. Bush seg at han ved å underkaste seg Irak (som har verdens nest største oljereserver) og innsette et «vennligsinnet» regime, vil kunne frigjøre seg fra det upålitelige Saudi-Arabia (som sitter på de største oljereservene). Og straks diktaturene er styrtet og oljebrønnene kommer under kontroll, vil det mirakuløst åpne seg en strålende og demokratisk fremtid for hele regionen – Iran inkludert. Spørsmålet er nå om resten av kloden (med unntak av Storbritannia og Israel) veier tungt nok til å kunne utgjøre en motvekt mot denne nye doktor Strangelove.

1) Den sublime port, monumental port i Istanbul som markerer inngangen til storvesirens palass. Symbol på det ottomanske styre (o.a.).
2) Se Gilbert Anchar, «Le monde arabe orphelin de la démocratie», Le Monde diplomatique, juni 1997.