Krig

«Krig mot terrorisme» på avveier

Forbudet mot Batasuna, ETAs politiske fløy, og stengingen av den baskiske avisen Egunkaria er eksempler på hvordan «krigen mot terror» brukes som redskap for å begrense demokratiske rettigheter og ytringsfrihet. Den spanske statens offensiv risikerer å styrke terrorkreftene og spolere ethvert forsøk på dialog.

Posted on

«Demokratiets førsteprioritet er å beskytte menneskelivet», mener Ramon Mugica. Advokaten fra Bilbao sto som nummer to på listen til høyrepartiet Partido Popular (PP) ved kommunevalgene i 1995. Det medførte at han samtidig ble satt på en annen liste: dødslisten til ETA (1). «I et demokrati», fortsetter Hector Portero – et ungt bystyremedlem (for PP) i Bilbao som har mottatt drapstrusler – «må de politiske partiene respektere det demokratiske systemets regler. Noe som langt fra er tilfelle med Batasuna».

17. mars 2003 erklærte spansk høyesterett Batasuna ulovlig. De tok utgangspunkt i en lov fra juni 2002 som forbyr ethvert parti som nekter å «fordømme terrorismen». En eksepsjonell bestemmelse: London har aldri forbudt Sinn Fein, det politiske partiet til Irlands republikanske hær (IRA), og den konstitusjonelle domsstolen i Karlsruhe har gitt avkall på å bannlyse det nynazistiske partiet NPD. Kun Tyrkia har nedlagt forbud mot Refah (islamistisk) og Hadep (kurdisk).

Siden ETAs politiske fløy ble opprettet i 1978 har den skiftet navn tre ganger. Denne gangen sørger Madrid for at koalisjonen ikke får delta i kommunevalget 25. mai. Batasuna har syv folkevalgte i Parlamentet for autonomt fellesskap i Baskerprovinsene (CAPV), representerer 10 prosent av velgermassen, og kontrollerer over 62 kommuner i Euzkadi og Navarra. Det formelle forbudet som er nedlagt mot koalisjonen forsterkes av juridiske tiltak igangsatt av dommeren Baltasar Garzon, i den hensikt å helle ut vannet som «fisken» ETA svømmer i – som Mao Tse Tung ville ha uttrykt det. Det dreier seg om beslagleggelse av Batsunas lokaler, sperring av bankkonti og nettsider, forbud mot ungdomsorganisasjonen Segi, organisasjoner som støtter ETA-fanger, arrangementer som refererer til partiet… Dommeren krever dessuten 24 millioner euro av Batasuna som erstatning for voldshandlinger begått av ungdommene i Segi.

Situasjonen etter 11. september 2001 legger forholdene til rette for denne offensiven: i alle europeiske demokratier bruker man den forenklede «krigen mot terrorisme» som påskudd for å begrense friheten – fra fangeleiren i Guantanamo til utleveringen til Italia av tidligere Røde Brigade-medlemmer som lever som flyktninger i Frankrike (2). Statsminister José Maria Aznar retter seg forøvrig etter Pentagon i Irak-saken – til stor skuffelse for folkeopinionen – og kommer stadig med ufruktbare sammenligninger mellom ETA og Al Qaida.

Forbudet mot Batasuna kan også forklares ut fra Partido Populars autoritære holdning, som til tider avdekker spor etter Franco-regimet: i slutten av mars «forbød» innenriksminister Angel Acebes ganske enkelt protestaksjoner mot krigen. Til ingen nytte: det har aldri vært mer omfattende demonstrasjoner i Spania siden demokratiet ble gjeninnført. Amnesty International kritiserer «et tilnærmet amnesti for polititjenestemenn som er funnet skyldig i tortur» av ETA-medlemmer og innvandrere. Mistenkte politifolk er blitt benådet av regjeringen og attpåtil forfremmet (3). Et element som avslører den tvetydige relasjonen PP har til den spanske høyresidens vamle fortid, er æresmedaljen som i 2001 posthumt ble gitt til Meliton Manzanas på vegne av «ofre for politisk vold». Manzanas var i 1968 den første personen som ble drept av ETA. Han var sjef for Franco-politiet i Irun, samarbeidet i sin tid med Gestapo, og ga ordre om tortur av hundrevis av baskere.



Forbudet mot Batasuna har også konkrete valgstrategiske hensikter: selv om tre fjerdedeler av baskerne forkaster avgjørelsen, har den fått ubetinget støtte hos alle dem som er opprørt over attentatene, både i mediene, i de spanske partiene, og i samfunnet som helhet. I august 2002 stemte derfor 90 prosent av de folkevalgte for at Batasuna skulle forbys. «Her lever mer enn 2000 personer med livvakter», sier Gorka Espiau fra Elkarri, en baskisk sammenslutning for dialog som støttes av Nobelprisvinnerne John Hume fra Irland og Rigoberta Menchu fra Guatemala. «Denne situasjonen skaper et ønske om reaksjon i det spanske samfunnet». Aznar stod i et spent forhold til opinionen, og forbudet mot Batasuna var for ham en avledningsmanøver med fokus på temaet sikkerhet. Om konflikten løses eller ikke, spiller ingen rolle. «Det er naivt å tro at man kan få slutt på terrorismen, innrømmer Mugica. Men stemmene som skulle gått til Batasuna, vil i stedet overføres til PNV». PNV er det baskiske nasjonalistpartiet (kristelig-demokratisk) som i 25 år har ledet CAPV. «Det minste av to onder for oss», håper han. Dette er et risikabelt politisk veddemål: Batasunas velgermasse, som er revolusjonær og separatistisk, betegner PNV som «kollaboratør».

«Krigen mot terrorisme» har ikke bare Batasuna som skyteskive. 20. februar 2003 vedtok Juan Del Olmo, dommer ved Audiencia nacional, å stenge avisen Egunkaria. Retten mistenker avisen – den eneste som i sin helhet er skrevet på baskisk språk (den trykkes i 15 000 eksemplarer og har 150 ansatte) – for å være et «instrument for ETA» som «sprer terrorist-ideologi i spaltene sine». Egunkaria har riktignok intervjuet ETA-medlemmer, men har vært åpen for alle meninger. Ti av avisens nåværende eller tidligere sjefredaktører er blitt innkalt til avhør, beskyldt for å ha forbindelser med ETA. Syv av dem er blitt løslatt mot kausjon, og beretter om dårlig behandling fra det sivile Guardia-politiet.

Underdirektøren i Radio popular, jesuitten Txema Auzmendi, medlem av Elkarri – som da han ble intervjuet i 2000 utvetydig fordømte ETAs aksjoner– hevder at politiet lurte ham til å tro at to av vennene hans var døde (4). Peio Zubiria, tidligere sjefredaktør i Egunkaria, ble syk mens han satt i fangenskap. Mens han var innlagt på sykehus, forsøkte han å begå selvmord. Og når det gjelder den nåværende sjefredaktøren, Martxelo Otamendi, kan han fortelle følgende: «De hånet meg, truet meg, bandt et tørkle foran øynene mine; to ganger trakk de en plastpose over hodet mitt helt til jeg ikke klarte å puste mer; jeg ble hindret i å sove, og de tvang meg til å gjøre armhevinger…». Innenriksministeren har anlagt injuriesøksmål, og minnet om at ETA råder sine aktivister til «systematisk å rapportere om påstått tortur» (5). Organisasjonen Reportere uten grenser og Amnesty International ber på sin side om at en undersøkelse blir iverksatt.



Stengningen av Egunkaria er kritisert av Unesco, den katalanske sivilbefolkningen og visse spanske medier (eksempelvis El Pais og El Mundo). Den har naturlig nok fremkalt voldsomme reaksjoner i Baskerprovinsene, med ramaskrik fra samtlige nasjonalister, det venstreorienterte Izquierda Unida, intellektuelle, akademikere, fagforeninger, kulturorganisasjoner, journalister og idrettsutøvere. Den oppleves ikke bare som en begrensning av ytringsfriheten, men som et angrep mot den baskiske nasjonalismen, baskisk språk og identitet. «Leserne og de ansatte er skadelidende, men bekageligvis også alle de baskiske kulturaktivitetene som avisen skrev om», sier Otamendi.

Hans ansatte laget med det samme en 16 siders ny dagsavis, Egunero. Den selges i 75 000 eksemplarer, fem ganger mer enn forløperen. Urolighetene har tiltatt etter nylige ransakinger av lokalene til en ukeavis og et vitenskapelig tidsskrift i Euskera (Argia og Jakin), samt av enkelte Ikastolas, de baskiske skolene. Spiralen av anti-terrorisme satser på rene politaksjoner og undertrykkelse på stadig flere felter, men med magert utbytte: til tross for alle arrestasjonene er og blir den maktesløs i kampen for å få bukt med attentatene. Og man ender opp med å sidestille nasjonalisme og terrorisme.

Stengingen av Egunkaria var ikke det første angrepet på pressefriheten i Baskerprovinsene. I mai 2000 ble en journalist, José-Luis Lopez de la Calle, drept av to ETA-medlemmer. «Franco satte José-Luis i fengsel. Tredve år senere tok ETA livet av ham», skrev Gorka Landaburu på det tidspunktet i ukeavisen Cambio 16. Noen dager senere ble han selv skadet av en brevbombe. Kort tid etter ble Santiago Oleaga, økonimidirektør i dagsavisen El Diario vasco, tatt av dage i San Sebastian. Siden da lever et femtitalls journalister med væpnet eskorte (6). Disse attentatene kommer i tillegg til angrepene rettet mot folkevalgte fra PP og PSOE så langt sør som til Andalucia. I slutten av mars i år manglet PP fremdeles hele 1500 representanter på listene til det spanske kommunevalget i mai: det er for risikabelt…



«Hvem er undertrykkerne, hvem er undertrykt?», spør Mora Gotzone mellom sine to livvakter. Hun er basker, professor i sosiologi ved Universitetet i Leioa i nærheten av Bilbao, og satt i fengsel under Franco-regimet. Ifølge ETA har hun en dobbel lyte: hun er både medlem av Sosialistpartiet og aktivist i Basta Ya!, en folkebevegelse mot terrorisme og for baskisk selvstendighet. Etter å ha blitt injuriert av sine separatist-studenter ble hun satt på dødslisten til ETA. «Livet mitt er blitt et helvete. Hva har jeg gjort disse menneskene? Å forsvare baskersamfunnets pluralisme, er det en forbrytelse?».

Selv om han protesterer mot stengingen av avisen sin, nekter Martxelo Otamendi å eksplisitt fordømme disse angrepene på ytringsfriheten: «Vår redaksjonelle holdning er at alle aktørene i konfliktene må stoppe voldshandlingene og innlede en dialog.» Han innrømmer delvis at ETA «også» truer det frie ord, for så å relativisere: «Det siste angrepet på Baskerprovinsene er en åndelig pine for meg.»



La oss kalle dem Inaki og Miren. Det unge paret er kultivert, yrkesmessig veletablert, og tilhører den harde kjernen av noen tusener betingelsesløse ETA-tilhengere. Miren betrakter journalistdrapene som «berettigede», for disse journalistene var «partiske». «Berettigede» var også drapene på folkevalgte representanter, for disse «støtter tortur av aktivister og undertrykkelsen av Baskerprovinsene». «Det er som i Chiapas, i Palestina», forsikrer Inaki. De bryr seg lite om at det blomstrende CAPV (7) har langt større autonomi enn et tysk Land, med egen regjering, eget parlament, eget skattesystem og eget politivesen: «Autonomien er en frihet som avhenger av undertrykkernes godvilje. Den væpnede kampen er den eneste utveien», mener Inaki. Forbudet mot Batasuna skremmer dem ikke: «Hvis de fratar oss muligheten til å stemme, fratar vi dem muligheten til å stemme», sier de truende. Deres engasjement har sin forklaring i den sosiologiske boblen som radikalere lever i, med sitt parti, sine landsbyer og sin historie. I dette universet blir de politiske motstanderne betraktet som fiender, for de truer universets ideologiske sammenheng. ETAs eliminering av dem er derfor «berettiget»…



Helt siden ETA ble opprettet i 1959 som en motreaksjon mot Franco-regimets undertrykkelse, har den baskiske separatistorganisasjonen betraktet Euzkadis (Baskerland) situasjon som identisk med en koloni i den tredje verden, dette til tross for at Euzkadi er industrialisert. Det koloniserte Algerie tjener i så måte som teoretisk modell for dette skrøpelige argumentet. Den dag i dag, og stikk i strid med den sosiopolitiske virkeligheten, har ETA utelukkende tro på en voldelig fordrivelse av «koloniherren» (8).

I januar 2003 skrev ETA til subcommandante Marcos i Chiapas for å avslå et tilbud om megling. I det åpne brevet (9) snakker den baskiske væpnede gruppen om motstanden til «urbefolkningen» i Europa, og sammenligner seg med Zapatistene. Når en leser denne teksten, skulle en ikke tro at Franco hadde vært død i over et kvart århundre. En slik forvridd oppfatning forklarer hvorfor Batasuna, som har 10-18 prosent av stemmene, hevder å snakke på vegne av hele det baskiske folket (10) når de opphøyer væpnet kamp, mens denne ikke lenger har noen legitimitet blant folket – 90 prosent av baskerne forkaster den, deriblant halvparten av Batasunas 130 000 velgere (11).



La oss kalle henne Rakel. På 1990-tallet sonet denne arbeiderkvinnen en fire år lang fengselsstraff fordi hun hadde huset ETA-medlemmer. «Jeg liker ETA og kommer aldri til å angre», presiserer hun. Landsbyen hennes er Batasunas hovedsete. «Nå stemmer jeg ikke lenger på dem. Jeg avstår: bruddet på våpenhvilen gjorde at vi mistet halvparten av våre folkevalgte (12). Jeg fordømmer ikke den væpnede kampen, men den nåværende strategien fører ingensteds hen. Vi må endre kurs for ikke å miste alt. Jeg kommer aldri til å stemme på PNV, men vi må sammen med dem arbeide oss frem til uavhengighet. Men det ville jeg aldri sagt offentlig her.»



Sabino Ayestaran er professor i psykologi ved Universitetet i San Sebastian. Han er separatist, spesialist på radikalisme, og forklarer oss at ETAs ofre ikke er tilfeldig valgt. «Et eksempel: Fernando Buesa, sjefen for det baskiske PSE som ble drept i 2000, ville skape et nærmere forhold mellom sosialistene og PNV; de kunne ha inngått en politisk avtale uten samtykke fra ETA. Attentatenes mål er å skape strid internt i partiene.» En analyse av politikernes ordbruk viser tydelig at dette målet er nådd. Et utvalg hentet fra noen dager i pressen: en hovedmann i PP truer PNV med «søksmål» fordi partiet motsatte seg forbudet mot Batasuna; Spanias justisminister beskylder den baskiske regjeringen for å «oppføre seg som ETAs advokat»; PSE betegner den politiske pakten mellom PNV og EA som «diktatatorisk»; Basta Ya definerer baskisk nasjonalisme som «etnisk og tribalistisk» (13); PNV beskylder Basta Ya for å ønske å «skape et skittent krigsklima»… Skjellsord og trusler erstatter argumenter og forslag. Det er som om ETAs vold har smittet over på hele det baskiske samfunnet for å polarisere det.

«Hver enkelt frykter den andre med sine egne fordommer», sukker Gorka Espiau fra El Karri. Selv om det for tiden er vanskelig å få til en forsoning, arbeider dialogens tilhengere ufortrødent videre. Mellom oktober 2001 og 2002, fungerte El Karri under en fredskonferanse som formidler mellom representanter for alle partiene – bortsett fra PP som avslo invitasjonen. Gemma Zabaleta, sosialistisk folkevalgt i Vitoria, er en av de få stemmene i PSE som taler imot forbudet mot Batasuna: «Rettsstaten må fortsette å være uklanderlig.» Hun slår til lyd for forhandlinger etter nord-irsk modell. Zabaleta er klar over hva hun risikerer: i 2000 drepte ETA Ernest Lluch, leder for det katalanske sosialistpartiet (PSC) og tilhenger av dialog. Drapet var en advarsel til andre som vil forsøke å megle.



Javier Madrazo, den baskiske sosialministeren fra det venstreorienterte Izquierda Unida (IU) mener at «ETAs velgermasse gradvis må gjøres mindre, slik at den væpnede gruppen forvandles til en slags GRAPO – en liten politisk gruppe uten støtte som er lett å oppløse» (14). En slik strategi ser det som spesielt viktig å samle alle ETA-fangene i Baskerprovinsene, mens de nå er spredt for alle vinder enten i spanske fengsler (508 innsatte) eller i franske (115). Deres nærmeste familie må reise langt for å snakke med dem i fengslenes samtalerom; ifølge Batasuna har 13 familiemedlemmer mistet livet i bilulykker. «Spredningen er ulovlig ifølge spansk straffelov» understreker ministeren. I de nordlige delene av Pyreneene legger familiene til ETA-fanger press på Paris, oppmuntret av nyheten om at korsikanske nasjonalist-fanger skal samles på hjemstedet.

Men dette forutsetter også at selvråderetten anerkjennes, og den inngår ikke i autonomi-statusen fra 1979, til tross for at 60 prosent av de baskiske velgerne på det tidspunktet ga sitt bifall til den ved folkeavstemning. Koalisjonen som regjerer i CAPV (nasjonalister fra PNV og EA, samt IU) forbereder nå et «forslag til sameksistens»: denne nye politiske pakten skal være basert på en fri forbindelse mellom Euzkadi og Madrid. Et likeverdig forhold, hvor Madrid må akseptere at om Euzkadi inngår i den spanske «nasjon av nasjoner», er det kun fordi et flertall av baskere har sagt seg villig i det. «Ifølge loven er det utelukkende Madrid som har lov til å organisere en folkeavstemning», forklarer Joseba Egibar, talsperson for PNV. Men ingenting står i veien for at vi rådfører oss med folket. Hvis Spania er et demokrati, bør det akseptere resultatet». En vei ut av krisen à la Quebec, på et vis.

De mest radikale separatistene motsetter seg denne planen. Forbudet mot Batasuna og Egunkaria – leser vi i en leder i den separatistiske dagsavisen Gara – «viser hvilken fremtid vi går i møte» hvis det kommer i stand et «forlik om sameksistens med monarkiet innsatt av Franco». «Forbudet mot Batasuna og Egunkaria ble bestemt av Madrid mot det baskiske folkets vilje, og uten at den autonome regjeringen hadde noe den skulle ha sagt. Det bekrefter noe vi allerede visste: at autonomien er illusorisk, og demokratiet ikke-eksisterende». Ansikt til ansikt med undertrykkelsen later Gara som om den spør seg selv: «Hva har vi tilbake?» (15)



I likhet med mange væpnede grupper fungerer ETA etter mønsteret aksjon-undertrykkelse-aksjon: hvert attentat har til hensikt å fremkalle en øyeblikkelig straffereaksjon fra staten – ifølge ETAs tenkemåte får en slik undertrykkelse Statens «demokratiske maske» til å falle, og det vil få stadig flere individer til å slutte seg til den «væpnede kampen». Selv om organisasjonen er svekket av politipresset, har ETA allikevel dradd fordel av Madrids kompromissløse holdning: alle observatører bemerker at ved å fjerne seg fra rettsstaten og kriminalisere ETAs velgermasse, styrker man de sistnevnte i troen på «krigen mot den spanske fascismen». En slik kriminalisering hardner dessuten de betingelsesløse tilhengerne av terror, og får dem til å underkaste seg ETA-organisasjonen i stadig økende grad. På den måten forbedres den logistiske støtten de gir separatistgruppen. Kort sagt: ulovliggjøringen av ETAs sosiologiske boble spolerer ethvert forsøk på dialog, samtidig som den ekskluderer og skyver ut mot en illegal periferi borgere som tvert imot burde integreres i demokratiet.








1) Euskadi Ta Askatasuna (ETA) drepte 23 personer i 2000, 15 i 2001, 5 i 2002, og skadet et titalls andre. Siden 1968 har ETA drept rundt 850 personer, hvorav mindre enn 100 under Franco-regimet.
2) Les Human rights after September 11, rapport fra International council on Human rights policy, Genève, 2002.
3) Amnesty International, årsrapport 2001. Høyere spanske funksjonærer implisert i ulovlige handlinger begått av den paramilitære, anti-separatistiske GAL-gruppen (27 ofre mellom 1983 og 1987) ble sluppet ut av fengslet før tiden.
4) Les «Sanglante dérive des extrémistes basques» [Baskisk ekstremisme på blodige avveier], Le Monde diplomatique, august 2000.
5) Internt ETA-dokument datert 19. mars 1998, sitert av El Correo, 11. mars 2003. Amnesty International bekrefter imidlertid flere tilfeller av tortur.
6) Reportere uten grenser, rapport fra juni 2000.
7) Hvis man bruker 100 som indekstall for en gjennomsnittlig europeisk levestandard, har CAPV et indekstall på 101 og Spania 82. Arbeidsledigheten er på 8 prosent, en av de laveste i Spania. På 1970-tallet, til tross for en omfattende industriell omlegning, var CAPV et økonomisk katastrofeområde (statistikker: www.eustat.no).
8) Les Gurutz Jauregui, ETA, une histoire [ETA, en historie], Denoël, Paris, 2002.
9) Åpent brev fra ETA datert 1. januar 2003. Tilgjengelig på: www.lahaine.org/paisvasco/repuesta_eta_ezln.htm
10) Arnaldo Otegi, talsmann for Batasuna: «Vi har den eneste legitimiteten som vi respekterer, det baskiske folkets.» El Correo, 18. mars 2003. I april 2002, under et folkemøte i St Jean de Luz, ropte Otegi: «Lenge leve ETA!»
11) Meningsmåling sitert i El Pais, Madrid, 23. september 2001.
12) Mellom valget i 1999 og valget i 2001, fra våpenhvilen til gjenopptagelsen av attentatene, gikk de radikale fra 18 til 10 prosent av stemmene, og fra 14 til 7 plasser i det autonome baskiske parlamentet.
13) Til tross for den rasistiske holdningen som særpreger dens grunnlegger Sabino Arana Goiri (død i 1903), er den baskiske nasjonalismen <#150> innbefattet ETAs <#150> integrerende, i hvert fall tilsynelatende. Les Jean-Marie Izquierdo, «La Question basque» [Basker-spørsmålet], Complexe, Brüssel, 2000.
14) Antifascistisk motstandsgruppe i Spania som ble oppløst i Paris i 2001.
15) Gara, 19. mars 2003.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver