Den nye imperialismen

«Dette er en stor dag for Irak», erklærte den amerikanske generalen Jay Garner da han ankom et utbombet og plyndret Bagdad – som om hans ærefulle nærvær skulle gjøre slutt på de mangfoldige plagene som hjemsøker det gamle Mesopotamia. Det mest sjokkerende ved Garners påstand er ikke dens uanstendighet, men den resignerte, apatiske måten de store mediene har dekket den amerikanske «prokonsulens» overtakelse av byen på. Det er som om internasjonal rett ikke eksisterer. Som om vi er satt tilbake til mandatenes epoke (1). Som om det er fullstendig naturlig at Washington i det 21. århundre kan utnevne en (pensjonert) offiser for de amerikanske styrker til å styre en suveren stat.

Denne avgjørelsen om å utnevne en «sivil administrator» for å styre et beseiret land er tatt uten at engang «koalisjonens» skyggemedlemmer er tatt med på råd, og minner på ubehagelig vis om de tidligere kolonimaktenes praksis. Det er ikke til å unngå at vi tenker på Clive i India, lord Kitchener i Sør-Afrika og Lyautey i Marokko. Og vi som trodde at slike overgrep nå og for alltid var fordømt både av den politiske moral og av historien selv. Men dette er noe helt annet, får vi høre, denne «overgangen i Irak» må snarere sammenliknes med general Douglas McArthurs bedrifter i Japan etter 1945. Er det ikke verre enn som så? Måtte det ikke atombomber til for å ødelegge både Hiroshima og Nagasaki, kort sagt bortimot en apokalypse, for at USA skulle kunne utnevne en administrator over en beseiret rival? Og dette var jo også før FN var opprettet.

Men i dag eksisterer FN, i alle fall i teorien (2). Og de amerikanske styrkene (med de britiske støttetroppene) invaderte slett ikke Irak for å få slutt på en tredje eller fjerde verdenskrig. Hvis da ikke president Bush og hans rådgivere mener at attentatene 11. september 2001 tilsvarer en verdensomspennende konflikt … General Garner har riktignok latt det skinne igjennom at denne okkupasjonen ikke skal vare i det uendelige: «Vi blir der så lenge vi må, og trekker oss ut så snart det lar seg gjøre.» (3) Men historien har lært oss at «så lenge vi må» kan være temmelig lenge. Etter at USA hadde invadert Filippinene og Puerto Rico i 1898 under et altruistisk påskudd av å «frigjøre» disse områdene fra kolonialismens åk, tok det ikke lang tid før de hadde erstattet den tidligere overmakten. Etter å ha beseiret de nasjonalistiske motstanderne forlot de ikke Filippinene før i 1946, og etter den tid fortsatte USA å blande seg inn i den nye statens politikk og ved hvert presidentvalg støtte den kandidaten som passet dem best, herunder diktatoren Ferdinand Marcos som satt ved makten fra 1965 til 1986 … Og okkupasjonen av Puerto Rico vedvarer. Selv i Japan og Tyskland er den amerikanske hæren massivt til stede, hele 58 år etter at andre verdenskrig tok slutt.

Da general Garner og hans tropp på 450 administratorer inntok Bagdad, unngikk man ikke å tenke at USA i denne ny-imperialistiske fasen igjen påtok seg det Rudyard Kipling beskrev som «den hvite manns byrde». Eller det Folkeforbundet i 1918 kalte «sivilisasjonens hellige oppgave» overfor folk som var ute av stand til å «selv å tilpasse seg den moderne verdens spesielt vanskelige betingelser.» (4)

USAs ny-imperialisme gjenopptar den romerske forestillingen om moralsk dominans – basert på en overbevisning om at frihandel, globalisering og spredning av vestlig sivilisasjon er til beste for hele verden – men også militærets og medienes dominans over folkeslag som regnes som mer eller mindre underlegne (5). Etter at det avskyelige diktaturet er styrtet, har Washington lovet å etablere et eksemplarisk demokrati i Irak som skal kaste sine stråler over hele regionen og føre til at alle de diktatoriske regimene faller under påvirkning av det nye Imperiet. Herunder både Saudi-Arabia og Egypt, ifølge James Woolsey, tidligere CIA-direktør og en av president Bushs nærmeste rådgivere (6).

Er et slikt løfte troverdig? Selvsagt ikke. Forsvarsminister Donald Rumsfeld var imidlertid raskt ute med å presisere at «Washington kommer ikke til å anerkjenne et islamsk regime i Irak, selv om det skulle være flertall for det i den irakske befolkningen og det ble gjenspeilet i valgresultater.» (7) Nok en gammel historielekse: Imperiet påtvinger den beseirede sin egen lov. Det finnes imidlertid en annen lekse: Den som lever av Imperiet, vil også bli felt av det.

1) «Mandatene» ble innført ved slutten av første verdenskrig og erstattet «protektoratene», et begrep den amerikanske president Wilson anså som for kolonialistisk<#133>
2) Selv om enkelte av de mest fanatiske «haukene» i Washington, som Richard Perle, allerede har annonsert FNs sammenbrudd. Le Figaro, 11. april 2003.
3) El Pais, Madrid, 22. april 2003.
4) Yves Lacoste, Dictionnaire de géopolitique, Flammarion, Paris, 1993, s. 964.
5) Frankrike og Tysklands opposisjon mot krigen i Irak har avverget man i den arabiske opinion har betraktet krigen som et sivilisasjonenes sammenstøt.
6) International Herald Tribune, Paris, 8. april 2003.
7) El Pais, op.cit.@Fotnote: