Den nye imperialismen

«Dette er en stor dag for Irak», erklærte den amerikanske generalen Jay Garner da han ankom et utbombet og plyndret Bagdad – som om hans ærefulle nærvær skulle gjøre slutt på de mangfoldige plagene som hjemsøker det gamle Mesopotamia. Det mest sjokkerende ved Garners påstand er ikke dens uanstendighet, men den resignerte, apatiske måten de store mediene har dekket den amerikanske «prokonsulens» overtakelse av byen på. Det er som om internasjonal rett ikke eksisterer. Som om vi er satt tilbake til mandatområdenes epoke. Som om det er fullstendig naturlig at Washington i det 21. århundre kan utnevne en (pensjonert) offiser for de amerikanske styrker til å styre en suveren stat.

Denne avgjørelsen om å utnevne en «sivil administrator» for å styre et beseiret land er tatt uten at engang «koalisjonens» skyggemedlemmer er tatt med på råd, og minner på ubehagelig vis om de tidligere kolonimaktenes praksis. Det er ikke til å unngå at vi tenker på Clive i India, lord Kitchener i Sør-Afrika og Lyautey i Marokko. Og vi som trodde at slike overgrep nå og for alltid var fordømt både av den politiske moral og av historien selv. Men dette er noe helt annet, får vi høre, denne «overgangen i Irak» må snarere sammenliknes med general Douglas McArthurs bedrifter i Japan etter 1945. Er det ikke verre enn som så? Måtte det ikke atombomber til for å ødelegge både Hiroshima og Nagasaki, kort sagt bortimot en apokalypse, for at USA skulle kunne utnevne en administrator over en beseiret rival? Og dette var jo også før FN var opprettet. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Et ulovlig angrep

Neste sak

Et tilbaketrukket tilbakeblikk

Mer Leder

Veien til Kabul

Vi må nå håpe at fiaskoen i Afghanistan ikke vil føre til at NATO velger å

0 kr 0