Fra krigens til protektoratets kaos

Kaotiske tilstander har preget Irak etter krigen. Fra nord til sør i landet har det vært store protester mot USAs okkupasjon. Mens den pensjonerte generalen Jay Garner leder innføringen av et amerikansk protektorat, forteller erfaringene fra Bosnia og Kosovo om et protektorat som har spilt fallitt.

Til tross for de fiendtlige demonstrasjonene som har rettet seg mot amerikanernes nye samfunnsorden, fra kurderne i nord til sjiittene i sør, ser det ut til at USA har bestemt seg for å påtvinge Irak et protektorat. Selv om et overveldende flertall av verdens stater, blant dem også enkelte av Washingtons allierte i angrepskrigen, krever at man må gå veien om FN, planlegger president George W. Bush å overlevere nøklene til Bagdad til en amerikansk administrasjon, som eventuelt vil suppleres med lokale samarbeidspartnere.

Dette er ingen ny oppfinnelse fra de nykonservative kreftene som overtok den avgjørende innflytelsen i Det hvite hus i januar 2001. Amerika hadde aldri kolonier av den typen som skapte de europeiske imperienes glanstid, men rundt forrige århundreskifte nølte ikke amerikanerne med å administrere Cuba og Filippinene, dernest Haiti, Den dominikanske republikk og Nicaragua, og enda senere Panama – som en slags nykolonier.

Etter andre verdenskrig grep USA og dets vestlige allierte nok en gang til protektoratsystemet for å sikre overgangen til demokrati i Tyskland og Japan. Det er mindre kjent at Washington også drømte om å påtvinge Frankrike denne ydmykelsen.

På 1990-tallet kom ideen om protektorat sterkt tilbake, og dette var selvfølgelig ingen tilfeldighet. Da amerikanerne vant den kalde krigen, ble det slutt på den epoken da alle kriser, både nasjonale og regionale, ble løst innenfor rammen av den evige kampen mellom USA og Sovjetunionen – med USA som en virkelig supermakt, og Sovjetunionen som fortsatt hadde sin militære makt i behold, men manglet alle de andre kjennetegnene på en «stormakt». Disse konfrontasjonene endte som oftest med et «vennskapelig oppgjør» bak ryggen på de befolkningene det gjaldt, men denne todelte verdensordenen måtte også ta hensyn til det sterke presset fra sosiale og nasjonale frigjøringsbevegelser. Derfor den relative konsolideringen av statens makt, mens konfliktene ble holdt «under kontroll». Stormaktenes allierte var (ofte diktatoriske) statsmakter som gikk inn for utvikling.

Alt dette forandret seg da Sovjetunionen og «sovjetblokken» ble borte. Dette forsvinningsnummeret fullførte den liberalistiske vendingen som ble påbegynt i 1980-årene. Under press fra de globale institusjonene og EU ble velferdsstaten plukket fra hverandre, mens marked og profitt fikk overtaket. Det medførte at tidligere «sosialistiske» land slet alvorlig med å presse seg inn i den vestlige støpeformen. I andre land gikk det enda verre. Viljen til kontroll over etnisk blandede områder og bruddene på fordelingssystemene mellom rike og fattige regioner utløste blodige lokale kriger, slik som i Jugoslavia. Enkelte stater i den tredje verden falt sammen da hjelpen ble borte – en hjelp som enten hadde kommet fra Moskva og sovjeternes venner for å sikre seg disse statenes tilslutning, eller fra Washington og amerikanernes venner for å motvirke Sovjetunionens innflytelse. Det finnes til og med stater som rett og slett er «forsvunnet», slik som Somalia.

Hvordan har man så forholdt seg disse nye utfordringene? I noen tilfeller har likegyldigheten dominert etter en periode med svært medieeksponert bistand – slik som i Somalia etter amerikanernes kortvarige og katastrofale inngrep i oktober 1993. Disse konfliktene blir ansett for å ha liten evne til å «skade» resten av verden eller sine regionale omgivelser. I andre konflikter, som er av sekundær betydning for Washington, overlates det til FN å administrere protektoratet, slik som på Timor.

Da gjenstår de landene (Kosovo, Afghanistan og Irak) hvor USA med våpenmakt har trumfet igjennom sine løsninger. Her er amerikanernes hensikt å iføre landene en tvangstrøye som skal garantere at «lærepengen» ikke blir forgjeves. De engasjerer seg i varierende grad, alt etter hva som står på spill og hvilken strategisk betydning det aktuelle landet har. Kosovo ble overlatt til EU så fort som mulig, samtidig som USA opprettet en rekke NATO-baser i regionen. I Afghanistan delegerte de den daglige administrasjonen av landet, inkludert opprettholdelsen av lov og orden, til Den internasjonale sikkerhetsstyrken (ISAF), som blir ledet av NATO. Samtidig fortsetter den militære kampen mot Al-Qaida og dens Taliban-allierte. I Irak virker det derimot som om amerikanerne har bestemt seg for å holde på både den økonomiske, politiske og militære makten.

Protektoratløsningen benyttes altså i ekstremt varierende situasjoner, som kan utvikle seg i forskjellige retninger. Den må vurderes ut fra spørsmålet: Hvem er det som kontrollerer hva? I alle fall unngår den ikke den «åpenbare motsetningen» som Noam Chomsky har understreket, «mellom reglene for verdensordenen, slik de er fastslått i FN-charteret, og rettighetene som anerkjennes i FNs universelle Menneskerettighetserklæring» (1). På den ene siden har vi statenes suverenitet, som forbyr enhver innblanding i indre anliggender. På den andre siden har vi folkenes suverenitet, som tvert imot krever at man kommer dem til unnsetning – mot deres eget regime om nødvendig. Det virker tross alt som om «kaosets geopolitikk» (2) på 1990-tallet legitimerte «retten til innblanding». Denne retten var sterkt på moten i en tid da stormaktene ikke ble bebreidet for sin delaktighet i det nye «kaoset», men for sin handlingslammelse, som ble ansett for å være ensbetydende med å se på at et folk var i fare uten å hjelpe det.

I miljøene som mobiliserte mot etnisk rensing på Balkan, ble det påpekt at «i Bosnia finnes det ingen olje» som kunne utnyttes, i motsetning til i den første gulfkrigens Irak i 1990-91. I Bosnia var det derimot menneskeliv og verdier å beskytte. Opprøret mot hykleriet i den selektive og kyniske viljen til inngrep forvandlet seg til et (muligens naivt) krav om militære inngrep med «humanitære» motiver.

«Det vi ser ta form innen vare- og finansglobaliseringens rammer, er et system av protektorater, guvernører og prokonsuler. Det forekommer til og med at dette monetære, økonomiske og militære formynderskapet tilsvarer et ønske om nykolonialisering i form av mandater. På globaliseringens sjakkbrett risikerer små land å bli redusert til rollen som maktesløse bønder i det store geostrategiske spillet, under dekke av formell uavhengighet» (3). Daniel Bensaïd har analysert denne «protektørenes» tid, som selvfølgelig tråkker på både prinsippet om statenes suverenitet og prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett.

Når man åpner Pandoras eske slik at ministatene myldrer ut, har de såkalte inter-etniske krigene en tilbøyelighet til å bringe selve tanken på selvbestemmelsesrett i vanry. I hvert fall hvis vi oppfatter denne tanken i dens snevreste forstand: Hvert folk (i ordets etniske betydning) sin stat. I mangel av et styrkeforhold som gjør folkene i stand til selv å bestemme hvilken politisk form som er best egnet til å forsvare deres universelle (sosiale, kulturelle og politiske) rettigheter, tar stormaktene seg rett til å bestemme hvem som skal få danne en stat, og på hvilket grunnlag (4).

Både for dem som krever denne formen for hjelp og for dem som stiller seg skeptisk til den, er det derfor viktig å se hvordan disse «protektoratene» fungerer i hvert enkelt tilfelle: mandatenes innhold, under hvilke forhold de ble utarbeidet, om det finnes en kontrollinstans eller ikke, og så videre. Bare en kritisk, men åpen holdning vil sørge for at vi verken havner i forbrytersk likegyldighet (tenk på Rwanda) eller i blindhet for en «humanitær imperialisme» (5). En slik imperialisme skal angivelig være «godartet», men medisinen viser seg ofte å være verre enn sykdommen. Til tross for likhetspunktene er ikke Irak det samme som Afghanistan, for ikke å snakke om Kosovo eller – selvfølgelig – Bosnia.

Erfaringene i Kosovo og Bosnia må granskes spesielt. Begge disse halvprotektoratene gjorde slutt på en krig og satte i gang gjenoppbyggingen ved hjelp av opprettelsen av politiske institusjoner og innføring av valg. Dette er nå flere år siden, men hvilken dynamikk styrte det hele?

Dayton-avtalene om Bosnia-Herzegovina i 1995 og Sikkerhetsrådets resolusjon nummer 1244 fra juni 1999 om Kosovo, gjorde riktignok slutt på hver sin krig, men de forandret ikke den eksisterende fiendskapslogikken. Halvprotektoratene la altså lokk over en usammenhengende helhet. Det er derfor disse avtalene fremdeles bestrides med jevne mellomrom. Særlig ettersom verdenssamfunnets tilstedeværelse og massive hjelp ikke har holdt de løftene som ble gitt, enten det er snakk om beskyttelse av befolkningen eller om økonomisk utvikling.

For å legitimere utvidelsen av NATO, fremstiller man jevnlig alliansens beskyttelseseffektivitet som noe absolutt som skiller alliansen fra FN. Denne illusjonen har hentet næring fra det faktum at NATO-maktene strødde alle sine styrker utover Bosnia etter at den faktiske våpenhvilen ble inngått, mens FN-styrkene – som opptrådte midt i konflikten – bare hadde det (vanvittige) mandatet å «bevare freden», eventuelt forsterket med en begrenset rett til «legitimt selvforsvar».

I praksis stilte USA seg til å begynne med utenfor administrasjonen av krisen i Jugoslavia, som de anså for å være mindre betydningsfull, strategisk sett. Samtidig fungerte amerikanerne som rådgivere for tropper som skulle danne motvekt mot de serbiske, og de rustet opp disse styrkene – den kroatiske hær og den bosniske, samt Kosovos Frigjøringshær (UCK) i 1999. I to situasjoner skjøv de NATO foran seg som luftangrepsstyrke: som «FNs væpnede arm» i Bosnia før avtalene i 1995, og dernest under krigen som ble ført mot Jugoslavia uten FN-mandat fra mars til juni 1999.

NATO gikk altså i virkeligheten ikke inn med bakkestyrker under konfliktene på Balkan, bortsett fra når alle krigførende parter allerede hadde undertegnet avtalene. Dette gjaldt også i Makedonia, etter avtalene som ble inngått i Ohrid i 2001. Det dreide seg om noe mer, nemlig om å sikre utvidelsen av alliansen til landene i Øst-Europa og på Balkan, med baser i flere av dem – blant annet i form av havner for den amerikanske flåten. Men hvis det var snakk om spenninger som utartet til vold, foretrakk Washington å støtte seg til andre bakkestyrker enn sine egne, eller til og med å trekke seg tilbake så fort som mulig. De amerikanske soldatene overlot stafettpinnen til lokale styrker eller EU, mens USA utplasserte sine egne soldater i områder av verden som ble ansett for å ha mer avgjørende betydning.

Det var altså en temmelig smidig realpolitikk som vant frem, en politikk som tilpasset seg omstendighetene. Etter fire års etnisk utrenskningskrig i Bosnia forsøkte president Clinton å utnytte NATO-planenes og de europeiske fredsforhandlernes fiasko til å overta det diplomatiske initiativet og kjøre frem NATO, etter oppløsningen av Warszawapakten i 1991. Det kompromisset man forsøkte å finne frem til i Dayton (6), var et resultat av den maktbalansen man oppnådde på slagmarken ved å støtte seg til regionens sterke stater. Foruten Alija Izetbegovic, president i det krigførende Bosnia-Herzegovina, innkalte USA presidentene for de to nabostatene, Slobodan Milosevic som uttalte seg «på vegne av alle serbere», og Franjo Tudjman «for alle kroater».

Dette valget bekreftet betydningen disse to ledernes innbyrdes avtaler fikk for den etniske oppsplittingen av Bosnia (7), og for visjonen stormaktene den gangen hadde om en regional «stabilisering» – ubehagelige fakta for rettssaken som nå pågår i Haag (8). Lederne for de bosniske serberne, Radovan Karadzic og Ratko Mladic, som står tiltalt ved Den internasjonale straffedomstolen for eks-Jugoslavia, ble holdt utenfor i Dayton. Republika Srpska, som ble stadfestet av Dayton-avtalene, var ikke desto mindre deres verk. Riktignok ble målene bekreftet: flyktningenes tilbakevending og konsolideringen av Bosnias sentrale institusjoner. Men de lokale krigsherrene beholdt det meste av sin makt, inkludert makten over hæren.

I Dayton var det verken seierherrer eller tapere. Avtalene gjorde slutt på kampene og var derfor en lettelse for befolkningen, men de stadfestet både de etniske utrenskningene og forenklingen av de mest konfliktpregede territoriale spørsmålene i regionen – som de serbiske styrkenes utrenskning i den stort sett muslimske enklaven ved Srebrenica, som verken ble beskyttet av de internasjonale styrkene eller av den bosniske hæren. Man forholdt seg tause overfor den kroatiske hærens offensiv mot serberne i Krajina sommeren 1995, som ble gjennomført uten at det kom særlig sterke protester fra Beograd. Fordi Dayton samtidig sørget for taushet om Kosovo.

Denne tausheten førte til politisk radikalisering blant albanerne i provinsen. Helt siden begynnelsen av 1990-årene hadde de drevet en fredelig boikott av de serbiske institusjonene, i håp om å få anerkjent sin uavhengige «republikk», under Ibrahim Rugovas ledelse. Konsolideringen av Milosevics internasjonale posisjon (og dermed Serbias grenser) i Dayton truet dette uavhengighetsprosjektet. Konsolideringen ble i tillegg stadfestet av den gjensidige anerkjennelsen mellom Serbia og nabostatene. Dermed gikk UCK inn for å internasjonalisere konflikten ved hjelp av vold. I sitt forsøk på å slå ned på albanernes voldsbruk ved å gå til offensiv mot dem sommeren 1998, oppnådde ikke Milosevic noe annet enn å gjøre den voldelige strategien mer og mer populær.

Men etter at stormaktene godtok den jugoslaviske føderasjonens sammenbrudd, har de helt til denne dag forsøkt å holde tilbake de separatistiske kreftene i Bosnia og Kosovo, av frykt for at brannen skal spre seg til Makedonia. På Rambouillet-konferansen våren 1999 fremla de derfor en selvstyreplan for Kosovo som serberne godtok. Derimot avviste serberne utplassering av bakkestyrker, mens albanerne på sin side avviste hele selvstyreplanen. I samarbeid med UCK, benyttet Clintons utenriksminister Madeleine Albright seg av denne fastlåste situasjonen til å påtvinge EU en ramme som ikke var FNs, men NATOs … Den påfølgende bombingen av Beograd tok sikte på å tvinge igjennom utplassering av NATO-styrker i Kosovo (9). For å få albanerne til å undertegne, avga Washington et vagt løfte om å «vurdere» en folkeavstemning om selvbestemmelse på lengre sikt.

Selv om albanerne utgjør 80 prosent av befolkningen i Kosovo, ble de holdt utenfor forhandlingene som gjorde slutt på krigen. Grunnen til dette var at resolusjon 1244, som ble undertegnet av Jugoslavias president, bekreftet at grensene til Den føderale republikken Jugoslavia skulle respekteres. I mellomtiden overtok FNs Kosovo-administrasjon UNMIK midlertidig styringen, under NATO-troppenes beskyttelse.

NATO-soldatene ble mottatt som frigjørere av albanerne, og de gjorde det faktisk mulig for flere hundre tusen av dem å vende raskt tilbake etter at de var blitt fordrevet fra provinsen av de serbiske styrkene. NATOs tropper levendegjorde håpet om en fremtidig uavhengighet etter hvert som forholdet mellom Serbia og stormaktene ble verre. Prisen var et «demokrati som hvilte på bombene». De politiske motsetningene ble mer tilspisset enn noensinne – ikke bare overfor serberne, men overfor alle som ble mistenkt for å akseptere en dialog med dem, albanere eller ikke (10). Det er overflødig å si at de 40 000 soldatene under NATO-kommando ikke har klart å hindre den etniske mot-utrenskningen titusener av serbere og sigøynere er blitt ofre for. Heller ikke har de kunnet hindre den gryende borgerkrigen mellom albanere – en krig som er halvt politisk, halvt mafiapreget. I Bosnia-Herzegovina har man på samme måte kamuflert fiaskoen med et militært nærvær som bare skulle ha vart i ett år, ved å forvandle det fra en styrke som skulle overvåke overholdelsen av avtalene (IFOR) til en stabiliseringsstyrke (SFOR).

Strategien for å «komme ut av krisen» har altså vært å ta sikte på redusert engasjement. Både i Bosnia og i Kosovo har dette ført til at ansvaret for å gjenopprette ro og orden i konfliktområdene er blitt delegert til de lokale krefter (det vil ofte si den gamle, ultranasjonale militsen som nå er omgjort til politistyrker). Det er helt sikkert det eneste levedyktige systemet på lang sikt, som kan innebære en overgang fra protektoratsituasjonen og fremveksten av en rettsstat – under forutsetning av at den sosiale og økonomiske virkeligheten i lokalsamfunnet oppmuntrer til politisk stabilisering. Men slik er det dessverre ikke på noen måte:

Åtte år etter Dayton lever tre fjerdedeler av den bosniske befolkningen under fattigdomsgrensen, og 40 prosent av alle innbyggere i arbeidsdyktig alder er rammet av arbeidsledighet – i Kosovo er tallet over 60 prosent. Fattigdom, vaklende institusjoner og verdenssamfunnets tilstedeværelse ledsages av kriminalitet og korrupsjon. Overalt oppstår det et «avhengighetssyndrom» som er organisk knyttet til selve protektoratsituasjonen. «De internasjonale organisasjonene (…) er en del av problemet, ikke en del av løsningen», mener økonomen Zarko Papic (11). Og han tilføyer at de har «interesse av å holde seg på plass og utvikle seg videre». Samtidig beveger lønnsnivået i de internasjonale organisasjonene seg bort fra alt «normalt» arbeid – i den grad det finnes. Det gjelder lønnen til selv den minste sjåfør eller oversetter.

Fiaskoen er uløselig knyttet til det internasjonale nærværets nyliberalistiske grunnlag. Det internasjonale nærværet fører til at man nekter å «investere i de statsdrevne firmaene, selv om de er potensielt lønnsomme» (12). Både Dayton-avtalene og Rambouillet-prosjektet (samt avtalene om «bistand» og om assosiering med EU) påtvinger en «markedsøkonomi» som er knyttet til privatiseringer. Avtalene setter ødeleggelsen av det sosiale sikkerhetsnettet i system uten å opprette noe nytt, bortsett fra korrupsjonen. Sentralbanksjefen, som er oppnevnt av Det internasjonale pengefondet (IMF), oppmuntrer til ublu rentesatser som forhindrer enhver modernisering. Det er nemlig en forutsetning at direkte investeringer fra utlandet skal erstatte bistanden og den offentlige finansieringen.

Alle disse vyene er alt annet enn bekreftet, fordi selve statens status ikke er klargjort, selv om staten er ment å skulle ta avgjørelser og beskytte eiendomsretten. Dette problemet, som vi finner overalt i det tidligere Jugoslavia, forverres av den manglende stabiliteten i Bosnia – som blir erklært å være «ett», men som i virkeligheten er delt i etniske enheter. Og problemet forverres av mangelen på en endelig status for Kosovo, hvor Beograd påberoper seg resolusjon 1244 for å blokkere privatiseringene. Uvissheten når det gjelder restituering av flyktningenes og de fordrevnes eiendeler, gjør samtidig tilbakevendingen usikker for nesten en million mennesker i Bosnia-Herzegovina (13).

I dette kaoset kan det virke som om den mest troverdige formen for beskyttelse er å satse på lokalsamfunnet. Dermed konsolideres «nasjonalistenes» stemmetall og omfordelingen av landområder. I Bosnia brukes denne tendensen dessuten som svar på de internasjonale makthavernes arroganse, når disse oppfører seg som okkupanter. Og den er en protest mot et «demokrati» som er blitt påtvunget av en høytstående internasjonal funksjonær som velger ut de «riktige» kandidatene og avsetter folkevalgte (14). Det virker som om Patty Ashdown, som for tiden har denne funksjonen, forsøker å støtte seg til de nasjonalistiske partiene – i motsetning til sin forgjenger. Men den som vil konsolidere et «universelt borgerskap» i motsetning til etno-nasjonalistiske identiteter i et gitt territorium, uten å følge opp dette borgerskapet med fysisk og sosial beskyttelse for alle uansett nasjonalitet – er nødvendigvis dømt til nederlag.

Da Vojislav Kostunica overtok makten i Beograd, våknet frykten for de bosniske serbernes separatisme på nytt. Og forvandlingen av Jugoslavia til Unionen av Serbia og Montenegro reiste atter spørsmålet om Kosovos status. Hittil har USA og EU enstemmig ønsket å utsette debatten om dette spørsmålet til senere (15). Før Serbias statsminister Zoran Djindjic ble myrdet i mars 2003, gikk han offensivt ut: Han tok serbernes manglende beskyttelse til etterretning, i likhet med albanernes nei til enhver tilbakevending av de serbiske styrkene (selv om dette ble forutsett i resolusjon nummer 1244), og han gikk inn for den kypriotiske modellen, eller til og med for en etnisk deling i et «Kosovo-Metohia». Den ene delen skulle bli værende i Serbia, mens den andre skulle bli uavhengig eller slå seg sammen med Albania.

Da unntakstilstanden nettopp var erklært i Serbia, foreslo den tidligere lederen for UCK-geriljaen, Hashim Thaci, et moratorium for uavhengigheten (16). Men vil den nye albanske nasjonalhæren (AKSh), som har varslet om en «våroffensiv» for å «gjenforene all albansk jord», godta en slik utvikling? Michael Steiner, som nå leder UNMIK, har varslet om at det vil skje en betydelig overføring av kompetanse til institusjonene i Kosovo. Men er man ikke når det gjelder «spesielle områder» snarere i ferd med å kjøre seg fast i et endeløst protektorat uten noen stabilitet i regionen?

Erfaringen med protektorat ser ut til å være alt annet enn positiv, så vel i Bosnia som i Kosovo. Men det vil ikke si at enhver form for protektorat er dømt til å mislykkes. Beviset for dette er Øst-Timor. Etter folkemordet på en tredjedel av befolkningen, og deretter den nådeløse okkupasjonen øst-timoreserne gjennomgikk fra 1975 til 1999, har FNs beskyttelse gjort det mulig for dem først å løsrive seg fra Indonesias grep, fra den indonesiske hæren og militsen, for deretter å avgjøre uavhengighetsspørsmålet ved folkeavstemning, og endelig å bygge opp grunnlaget for denne uavhengigheten. 20. mai 2002 så Republikken Timor Lorosa’e dagens lys etter to og et halvt års FN-protektorat. Motstandsbevegelsens leder, Xanana Gusmao, ble valgt til president med 83 prosent av stemmene (17).

Dette eksperimentets relative suksess henger riktignok sammen med enkelte helt spesielle trekk. Det protektoratet som ble opprettet på Timor, svarte til et sterkt krav fra opinionen, både på stedet og internasjonalt. Ikke nok med at protektoratet ikke borget for de forbrytelsene som var begått av de indonesiske okkupantene, det fordømte dem uten den minste tvetydighet. Protektoratet ble styrt av FN, det hadde begrenset varighet og skulle ende med at folkets uavhengighetsvilje kom til uttrykk og førte til demokratiske valg. Protektoratet tok seg virkelig av de avgjørende utfordringene for å gi befolkningen alle muligheter. En slik fremgangsmåte ville det irakske folk helt sikkert være lykkelig over å kunne nyte godt av …

1) Noam Chomsky, «Bombing and human rights: behind the rhetoric», i Ken Coates (red.), Ethical imperialism, The Spokesman 65, The Russell Press Ltd., Nottingham, 1999.
2) Ignacio Ramonet, Géopolitique du chaos, Folio, Paris, 1999.
3) Daniel Bensaïd, Contes et légendes de la guerre éthique, Textuel, Paris, 1999.
4) Barbara Delcourt et Olivier Corte, Ex-Yougoslavie: droit international, politique et idéologies, Bruylant, Université de Bruxelles, 1998.
5) Mary Kaldor, «A Benign Imperialism», Prospect, London, 1999.
6) Ivo H. Daalder, Getting to Dayton <#150> The Making of America?s Bosnia Policy, Brooking Institution Press, Washington, 2000.
7) Diane Masson, L?utilisation de la guerre dans la construction des systèmes politiques en Serbie et en Croatie, 1989-1995, og Marina Glamocak La transition guerrière yougoslave, begge utgitt på L?Harmattan, Paris, 2002. For en annen tilnærming, se Diana Johnstone, Fool?s crusade, Pluto Press, London, 2002.
8) Se «L?histoire yougoslave jugée» og Xavier Bougarel, «Du bon usage du Tribunal pénal international», Le Monde diplomatique, april 2002.
9) Joël Hubrecht i Etablir les faits (éditions Esprit, Paris, 2001) omgår disse fakta.
10) Jean-Arnault Dérens, «Adieu au Kosovo multiethnique», Le Monde diplomatique, mars 2000.
11) Zarko Papic, in Christophe Solioz et Svebor André Dizvarevic, La Bosnie-Herzégovine <#150> Enjeux de la transition, L?Harmattan, 2003, ss. 57-81.
12) Dragoljub Stojanov, ibid., s.103.
13) Se rapporten fra Helsingforskomitéen for menneskerettigheter i Bosnia-Herzegovina (www.bh-hchr.org <http://www.bh-hchr.org>).
14) I utgangpunktet var denne funksjonen tilknyttet FN, men ble 15. mars 2002 overført til EU.
15) International Crisis Group, Balkans Report, London, n° 24, mars 2002.
16) Se www.balkans.eu.org <http://www.balkans.eu.org>
17) Any Bourrier, «Naissance réussie d?un Etat au Timor», Le Monde diplomatique, juni 2002.