Keynes’ verdensorden

Keynes tenkte seg et system der handelsavtaler ikke skulle stå i veien for sosiale fremskritt. Han så for seg fri handelsutveksling i sameksistens med sosial beskyttelse gjennom internasjonale økonomiske institusjoner. Hvilken status har slik tenkning i verden i dag?

Ved slutten av andre verdenskrig ble Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken opprettet under Bretton Woods-konferansen i 1944. John Maynard Keynes var blitt kjent etter sin mye omtalte kritikk av Versailles-traktaten fra 1919 (1) og på grunn av de nyskapende teoriene han fremsatte som en mulighet til å bekjempe den store depresjonen. Han ble derfor utnevnt til leder for den britiske delegasjonen. Som Robert Skidelsky forteller i sin trilogi (2), møtte Keynes motstand i det amerikanske finansdepartementet som ville sette det fallittruede Storbritannia i stram økonomisk avhengighet. President Franklin D. Roosevelt løste til slutt problemet ved å opprette en lånekontrakt som skulle gjelde under krigen. Rådgiveren for den britiske Kronen måtte imidlertid forholde seg til langt større problemer for periodens verdensorden. Hans motstand mot gryende amerikansk økonomisk dominans kan fremdeles være en kilde til inspirasjon.

For etterkrigstiden hadde Keynes tenkt seg et system der de store nasjonene ikke skulle tvinges til å sette handelsavtaler foran sosiale fremskritt, som full sysselsetting. Han så for seg fri handelsutveksling i sameksistens med et omfattende system for sosial beskyttelse gjennom internasjonale økonomiske institusjoner. Et system først og fremst beskrevet gjennom en plan for «kredittilpassing» som la sanksjoner på land med handelsoverskudd fremfor -underskudd. Dette ville tvinge de førstnevnte til enten å akseptere diskriminert varesalg, eller utvidelse av indre markeder for økt import. Samtidig skulle hver betaler eller debitor ha rett til en kredittkonto i et internasjonalt betalingssystem, med en kompensasjonsmekanisme og en verdensomspennende pengereserve.

Keynes modell var fullstendig uakseptabelt for USA. Deres ideal var økonomisk laissez-faire og gullstandard, i en verden dominert av USAs knusende overlegenhet innenfor vareproduksjon. Et internasjonalt betalingssystem med hensyn til betalernes interesser var like fremmed for Wall Street som å la fanger styre et fengsel eller sjimpanser lede en dyrehage. Gjeldsforhold som inngås i dag skulle gjøres opp i morgen, koste hva det koste vil. Etterkrigstidens økonomi skulle styres av de rike.

Til syvende og sist aksepterte USA et internasjonalt pengefond og en verdensbank, men på et mye mer tradisjonelt grunnlag enn det Keynes hadde håpet, trass i enkelte innrømmelser.

Keynes mente dessuten at betingelsene USA hadde satt for å yte et lån til Storbritannia i 1945 var helt uholdbare. To faktorer bidro deretter til å lette situasjonen for Storbritannia. Den første, Marshall-planen, var knyttet til den kalde krigen og var en anselig materiell og økonomisk hjelp. Sovjetunionens militære trussel mot Vest-Europa er kanskje blitt overvurdert (den ble det i stor grad den gang), men de økonomiske og politiske modellene til Sovjetunionen skal heller ikke underslås. Langt ifra. Utfordringen de representerte var en kraftig pådriver for rekonstruksjon av etterkrigstidens Europa, og sosialt for opprettelse av uunnværlige demokratiske reformer. (3)

I USA hvilte slik omstrukturering til dels på militærvesenet, men langt mer på resultatene av New Deal og til syvende og sist på de sosiale reformene i programmet «Great Society»(4) med sosial sikkerhet, sykeforsikringssystemet Medicare, bistand til bolig, skolegang og kreditt. Dette førte til at forbruksvanene endret seg og forvandlet USA til et keynesiansk lokomotiv for resten av verden. De fattige landene hadde en hurtigere vekst enn de rike.

Men denne situasjonen tok slutt i løpet av 1970-årene, da handelsbankene igjen kom ovenpå. Men det holdt med noen få år for å vise at Keynes hadde hatt rett. «Den barbariske motrevolusjonen», uttrykt med økonomen Walt Rostow, var allerede på god vei på 1980-tallet. Og siden den gang har de såkalte utviklingslandene fått rasert sin økonomi, gjentatte ganger blitt angrepet av spekulativ ustabilitet samt gjeldskriser.

Brasil utgjør i så måte et skoleeksempel. Mens landet er nedsunket i dyp tilbakegang og samtidig har et handelsoverskudd, stiger gjelden til 250 millioner dollar. Den keynesianske behandlingen ville vært krystallklar: Skal landet utvikle seg må det ha full sysselsetting som mål, og redusere handelsoverskuddet gjennom en finansiering tilpasset landets behov og hentet fra internasjonale pengereserver. I stedet tilbyr IMF et «lån» på 30 milliarder dollar, med strenge krav om at lokal etterspørsel fortsatt undertrykkes. Mer enn et lån for Brasils fremtidige muligheter, holder det mulighetene åpne for kreditorene til å investere andre steder om forpliktelsene vokser.

Brasil fikk dessuten dette bare fordi det er et stort land svekket av gjeldsbyrder og en potensielt truende voksende politisk venstreside. Argentina, der de forskjellige politiske strømningene er temmelig utydelige, har fått langt mindre – til tross for at landet gjennom hele 1990-tallet, i motsetning til Brasil, ble ansett som en modell for økonomisk liberalisering.(5) Erstatt navnet med Tyrkia og historien er lik: Et liberalistisk eksempel overveldes av gjelden, og får bare «hjelp» i henhold til strategisk viktighet og samarbeidsvilje i krigen mot Irak. Og Russlands tragiske økonomiske liberaliseringsprosjekt er så velkjent at det neppe er nødvendig å kommenteres nærmere her.(6)

Det er trist, men svært få utviklingsland har lykkes når de har forsøkt seg med en merkantilistisk politikk og planøkonomi. Det har Kina fått til. Det gjenstår å se om den kinesiske velstandsutvikling kan motstå liberaliseringsreglene Verdens handelsorganisasjon vil pålegge landet (og om Kina forøvrig vil holde sine avtaler). India, som har beholdt kontrollen med egen valutabalanse og egen kapital, har helt siden begynnelsen av 1980-tallet befunnet seg i en mellomsituasjon med en langsom, men stabil vekst.

Europa er i ferd med å danne seg både myntunion, frihandel og kapitalflyt – en slags økonomisk superstat. Men samtidig bundet til en før-keynesiansk visjon om ressurser og ansvar. Ifølge Avtalen om vekst og stabilitet forplikter de europeiske statene til å holde budsjettunderskuddet lavt og likt for alle – uansett hva det koster (eller nesten uansett), og spesielt uten å ta hensyn til arbeidsledighetstall (bortsett fra i reelle, markerte nedgangsperioder) eller til sine investeringsbehov. Den Europeiske Sentralbanken fastsetter renten med utgangspunkt i kriterier den alene bestemmer (og prisstabilitet er det langt viktigste kriteriet).

Regjeringene i de fattigste regionene innenfor Europa kan ikke isolere og industrialisere seg slik Kina gjorde. De kan heller ikke oppta lån for å finansiere sine spesielle bidrag til den europeiske utviklingen, slik amerikanske byer og stater kan og gjør. Heller ikke kan de implementere keynesianske makroøkonomiske stabiliseringsmekanismer, bortsett fra i tilfeller av prekære behov. De kan heller ikke devaluere for å beskytte sine egne bedrifters konkurranseevne. De er derfor avhengige av overføringer fra EU. Disse overføringene er rett nok betydelige for de fattigste regionene, men utilstrekkelige når det gjelder å skape makroøkonomisk stabilitet i de omfattende nasjonale territoriene med lave inntekter – for eksempel Spania eller Hellas, for ikke å snakke om EUs nye medlemskandidater.

Det er ikke tilfeldig at sammenføringen av Europas mindre rike og mer rike regioner har stoppet opp. Forskjellene disse imellom vil trolig vokse ytterligere med den kommende økonomiske nedgangen i Europa. I dagens Europa styrer kreditorene absolutt – som i Atlanterhavspakten av 1945. Slik Keynes forutså i 1945-1948, kan utøvelsen av en slik makt være katastrofal.

Det er tre grunner til at USA i motsetning til EU har blitt spart for mye av dette:

For det første har dollarens status som reservemynt gjort det mulig for USA å leve godt på tross av svært høye budsjettunderskudd. De har også nytt godt av et rykte som finanshavn for investorer som ønsker å flykte fra nepotisme, korrupsjon og ustabilitet som herjer i andre deler av verden (aktiviteter som USAs finansielle og utenrikspolitikk også kan skyldes for …).

For det tredje må vi også understreke at grunnleggende keynesianske prinsipper faktisk har kontinuerlig styrt amerikansk innenrikspolitikk. Innflytelsen fra disse prinsippene viser seg på tre plan: i den pragmatiske holdning administrasjon og Kongress inntar i nedgangstider (eks. ved skattereduksjon); den like pragmatiske holdning den amerikanske sentralbanken inntar i samme situasjon (rentereduksjoner uten stor bekymring over hva slags virkning dette kan ha på prisnivået); og et omfattende system for statlig hjelp som vesentlig kommer til uttrykk som diskré lånegarantier og skattekreditt for å oppmuntre til privat forbruk.

De amerikanske sidene blir nå nærmere undersøkt. Dollarens privilegerte status forsvinner nok ikke med det første. Men den kan påvirkes av euroens fremvekst, av Japans økende krise og av mistillit mot amerikansk utenrikspolitikk. USAs valutamarkeder har ikke lenger et godt rykte, noe som bevitnes både av kriminalitet i amerikanske konsern, revisor- og regnskapssvindel, dårlig offentlig regulering, og IT-boblen som sprakk. Og USAs opprinnelige keynesianisme trues på grunn av at for en overdrevet desentralisering har ført til at store deler av de sosiale utgiftene er overført til lokale myndigheter (enkeltstater og lokalt), som må foreta drastiske budsjettkutt når skatteinntektene faller pga av pågående nedgangstider.

Om bare internasjonal rikdom forlot USA ville landets vanskeligheter med å dekke egne behov komme for dagen. Det kunne i stor grad påvirke USAs egen etterspørsel, som igjen ville virke på land som er avhengig av det amerikanske markedet og således deres evne til å betale gjeld. Igjen ville dette ha en negativ virkning på de amerikanske finansinstitusjonenes kreditt og rykte, garantistene for den internasjonale økonomien og for dollaren selv. Risikoen for at en krise oppstår hvis noe slikt skjer er temmelig stor, selv om den ikke ser ut til å være overhengende. Hvis vi tilføyer krigen i Irak og spenningene og usikkerheten knyttet til atomvåpen andre steder, er det slett ikke sikkert at USA fortsetter å fremstå som en trygg havn.

Dette reiser til slutt en problemstilling: Er egentlig dagens situasjon i USA så forskjellig fra den som Storbritannia opplevde i 1944-45? Finner vi ikke det samme overdrevne militære engasjementet, svekket eksport, et gammelt men truet monetært hegemoni, samt illusjoner om å være uunnværlige på verdens scene?

Dagens krigsrådgiverne i Washingtons tenker seg ikke muligheten av at deres imperium er bygd på finansiell kvikksand. Men fremdeles er politisk endring mulig i USA. Hvis Bush’ strategi i Irak enten feiler, eller fortsetter på nye territorier, kan en allmenn desillusjon med amerikansk krigspolitikk etablere seg. Vi er ikke en spesielt krigersk befolkning, og vår tålmodighet med militæroperasjoner er tett knyttet til hvor mye de koster. En politisk endringsbølge kunne eventuelt snu det amerikanske militæret tilbake til primært å ha en forsvarsrolle, som det selv nok sikkert ønsker.

Det ville for amerikanere muliggjøre en begynnende gjenreisning av vår innenriksøkonomi langs mer fredelige linjer, innenfor et fornyet rammeverk av kollektive sikkerhetsavtaler. Samtidig er det viktig at landets kapasitet til å mobilisere ressurser i så måte ikke forhindres – eller forhindres altfor mye – av internasjonal finans.

Det kan virke meningsløst å trekke opp et scenario som ligger så langt frem i tid. Skulle en slik ting virkelig skje, ville amerikanerne og med dem representantene for resten av verden, ha behov for en opplyst forståelse fra deltakerne i nye sentra for økonomisk aktivitet. Dette vil helt sikkert skje på det europeiske kontinentet. Europeerne på dette mulige fremtidige tidspunktet, hvis og når det kommer, må ikke gjøre om igjen samme feil som amerikanerne gjorde i 1945. De må ikke som vi gjorde den gang, overlate nøkkelbeslutninger og -institusjoner til folk med bankiermentalitet.

1) Som representant for det britiske finansdepartementet under fredskonferansen i Paris gikk han i protest tre dager før traktaten skulle undertegnes. Årsaken var at han var uenig i de summene Tyskland skulle betale i krigsoppgjøret, og mente de ville utgjøre et økonomisk hinder for fredsarbeidet.
2) Robert Skidelsky, John Maynard Keynes, Macmillan (3 bind, 1983, 1992, 2000), Macmillan, London, s. 126.
3) Se Eric Hobsbawm, Ekstremismens tidsalder <#150> Det 20. århundrets historie, Gyldendal, Oslo 1997.
4) «Great Society» : Program for amerikansk innenrikspolitikk innledet i 1964 av president Lyndon B. Johnson rett etter at han etterfulgte John F. Kennedy.
5) Se Carlos Gabetta, «Crise totale en Argentine», Le Monde diplomatique, januar 2002, og Luis Bilbao, «Tango de cauchemar en Argentine», Le Monde diplomatique, juli 2001.
6) Se Carine Clément, «Aux racines du phénomène Poutine», Le Monde diplomatique, februar 2003.