Arbeidet i den postindustrielle æra

Verden forflyktiges, alt solid synes å fordampe. Omkvedet er like gammelt som den moderne verden og er kanskje noe forslitt, men har av den grunn øyensynlig ikke mistet mye av sin sannhet. Nå kan det imidlertid se ut til at den moderne verden har begynt å tære på det som i sin tid gjorde den moderne: Den kapitalistiske, industrielle revolusjon. Den industrielle modernitet har ett privilegert symbol: Fabrikken. I den materialiseres produksjonsvidunderet, knapphetssamfunnets avvikling, massekulturen, beseiringen av naturen. Og nattsiden: Forurensning, anonymisering, avkvalifisering av arbeidet, en åndsforlatt forbrukskultur.

Men fabrikken er ikke lenger hva den var. Fabrikkpipene er i ferd med å forsvinne, industrien saniteres og mobiliseres. Det er allerede lenge siden man i de rette kretser begynte å snakke om «virtuell organisering av produksjonen». Produksjon flytter på seg mens arbeiderne blir igjen, fabrikkene kan sågar demonteres, industrien dematerialiseres. Bildet av fabrikken — vi snakker vel å merke om Vesten — er ikke lenger William Blakes Molok, den har blitt humanisert, en slags sanitær Black Box, hvis produksjonsprosesser i tiltagende grad har blitt mystifisert av en stadig mer automatisert og sofistikert teknologi, og hvor sporene etter den menneskelige arbeidsinnsatsen har blitt vanskeligere å identifisere. Et konkret uttrykk for fabrikkens tiltagende immaterialitet er at varelageret er historie: just-in-time-produksjonen har fjernet lagerplassene som før opptok store områder på fabrikkstomten. Den materielle tyngden som utmerket den eldre fabrikken, er erstattet av flyt; råvarer og arbeidskraft er i permanent fluks. I de «fleksible produksjonskonseptene» er hastighet nøkkelordet. Produksjonen skal ikke utelukkende være pålitelig, men også intelligent og maksimalt fleksibel. Økt effektivitet fører til redusert behov for arbeidskraft og nedbemanningen av industrien igjen til at fabrikken blir mindre synlig i folks hverdag. Den tiden er forbi da en fabrikkseier kunne si: «Jeg har fem hundre mann i min tjeneste.» I dag lyder det heller: «Omsetningen er på 500 millioner i året».

En gang var fabrikken ikke bare et produksjonssenter, den var også et kulturelt senter; fra den utsprang ikke bare fagforeninger, men også idrettslag, sangforeninger, byggelag, alskens former for formelle og uformelle sosiale institusjoner og nettverk. Fabrikken var mer enn et fysisk og logistisk tyngdepunkt i lokalsamfunnet eller byen. Ovenpå de rent fysiske manifestasjoner av dens eksistens lå bokstavelig talt et kulturelt og sosialt nettverk, hvor fabrikken var den sentrale noden. De gamle industrisonene er imidlertid i dag i ferd med å bli tømt for de kjeldresskledde massene som erstattes av velutdannede, koffertbærende individer i skjorte. Av samme grunn er sosiale identiteter knyttet til industrisamfunnets fremvekst i ferd med å gå i oppløsning (klassekulturer, arbeidsfordelingen mellom kjønnene, økt sosial mobilitet). I dag er arbeideren snarere en markør av en tid da arbeid betydde nærkontakt med virkeligheten; et noe uklart og allerede sentimentalisert minne om den gang realitetsprinsippet så å si var til å ta og føle på. Den store disiplinerte organismen som rytmisk slukte levende arbeidskraft, for så å tømme seg igjen på lurens signal ved arbeidsdagens slutt, er erstattet med et tomt, fysisk skall — dens rom er avkvalifisert, rasjonalisert og avmytifisert i hva som synes å la seg beskrive som en gigantisk dematerialisering av hele produksjonsprosessen. I den symbolske økonomi er ikke Fabrikken lenger et regelrett produksjonsmessig faktum, men fremstår som fait social, i et skjæringspunkt mellom økonomi, kulturelle symboler og media.

De siste to hundre årene har man gjerne villet fortelle historien om produksjonslivet med det utgangspunkt at arbeid er et kjennetegn ved mennesket. Vårt art har blitt karakterisert som «et arbeidende dyr», animal laborans. Sett i den moderne verdens perspektiv er arbeidet den måte mennesket trer i forhold til sine fysiske omgivelser på ved å tvinge dem til å tilfredsstille dets behov. Men om arbeid er omforming, så er det også en aktivitet som utøves i samvirke med andre. Arbeid er den virksomheten vi utøver på våre arbeidsplasser, det er samarbeid. Et helt avgjørende aspekt ved denne aktiviteten er at den er «lønnet arbeid», at den er en «jobb». Det er i det hele tatt en utpreget oppfatning i nyere tid at lønnsarbeid utgjør den viktigste sosiale erfaringen i de utviklede samfunnene. For brorparten av befolkningen har arbeidsplassen vært det viktigste stedet for sosialiseringen, og den aktiviteten som fremfor noen andre strukturerer den enkeltes liv som samfunnsborger. De tre store livsfasene, skole, arbeidstaker og pensjonist er slik gruppert omkring arbeidet. Omvendt har vi en tendens til å betrakte de arbeidsløse som en gruppe som er lukket ute av samfunnsfellesskapet.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Renessansens humanister lanserte med uttrykket homo faber på et tidlig tidspunkt en særlig formel sammenhengen mellom individuell identitet og virke. Ideen om «det tilvirkende mennesket» utkrystalliserer den forestilling at det å skape er vår vesensbestemmelse, og at det er menneskets kall å forvandle, kultivere, sin omverden gjennom aktiv inngripen i sine omgivelser. Homo faber setter spor etter seg i tilværelsen, i kraft av sitt verk etterlater han noe i verden som går ut over hans egen begrensede kjødelige eksistens. En moderne versjon finnes i fortellingen om Robinson Crusoe, den skipbrudne puritaneren som strander på en øde øy, og som via flid, møye og nøysomhet gradvis omformer øya til et sivilisert samfunn med sosialt hierarki og pengeøkonomi. Gjennomslagskraften til denne moderne legenden viser i hvilken grad Daniel Defoe i 1719 lyktes med å sette fingeren på helt grunnleggende forhold i menneskets moderne eksistens som arbeidsvesen. Men både renessansens skapende individ og Defoes urfantasi om gründeren som kommer seg frem gjennom sparsomhet og hardt arbeid, mangler blikk for en vesentlig side ved arbeidet i dets moderne betydning: Nemlig at arbeid ikke bare er individuelt verk og humanisering av naturen, men også en aktivitet som utføres i fellesskap, ettersom arbeid rett og slett er den sosiale aktiviteten fremfor noen.

Veien fra homo faber til «fabrikkmennesket» er slik lenger enn hva ordene synes å antyde. Mange vil trolig ha vondt for å se likheten mellom den åndfulle renessansehumanisten og Charlie Chaplins udødelige fremstilling av den hektiske samlebåndsarbeideren i Modern Times. Mens humanisten så arbeidet som en virksomhet, noe som den enkelte gjør og som et uttrykk for den menneskelige rasjonalitet, er den moderne formen for arbeid, lønnsarbeidet, først og fremst noe en har. Like fullt har de to ordene samme opphav, og den hører neppe feil som i «fabrikk» oppfanger et signal om et visst slektskap mellom fabrikken som en arena for det moderne arbeidet og det som utgjør «menneskets» innerste, skapende natur. Ifølge de tidlige moderne tenkerne var de skapende aktiviteter en integrert del av det de omtalte som humanitas. Arbeid var ikke kun en byrde, men også en uatskillelig del av menneskets verdighet. Det er tilsynelatende et ekko av renessansen idealer i det kjente, og langt senere, munnhellet «Arbeidet adler mannen». Uttrykket er hentet fra tittelen på en roman fra 1859 av den tyske forfatteren Marie-Sophie Schwartz. Her har vi imidlertid med et helt annet åndelig klima å gjøre. Hos Schwartz er perspektivet langt fra sosialt nøytralt; det uttrykker verdier som må kalles «klassespesifikke», og er i høyest grad kritisk til den tradisjonelle aristokratiske nedvurderingen av arbeidet. Dette fremgår med tydelighet av at tittelen opprinnelig ble ledsaget av følgende undertittel: «…, men adelen arbeider ikke»!

Det kan se ut til at forståelse av arbeidet historisk sett grupperer seg i to semantiske grupper: «Å møte nød og behov» og «å forme og skape». De tyske språkforskerne Jakob og Wilhelm Grimm påpekte i sin tyske ordbok at de livegne i landbruket «arbeidet», mens håndverkerne «virket». I det ene tilfellet har vi med en mangelsituasjon å gjøre, i den andre sammenhengen handler det om å skape ut fra et overskudd; eller uttrykt annerledes: I det første tilfellet har vi dem som arbeider for det umiddelbare konsum og hvis produkter fortæres av kroppens fysiske behov, i den andre dem som produserer goder av en viss bestand og varighet hvis eksistens strekker seg ut over våre basale krav. Ordenes historiske semantikk reflekterer ikke bare skillet mellom «våre kroppers arbeid» og «våre henders verk», men også de eldre samfunnenes klassedeling; tjenestefolkets arbeid var praktisk talt usynlig, det satte ingen spor, men produserte kun nødvendige goder for umiddelbare behov. Selv så sent som hos Adam Smith finnes den oppfatning at denne gruppen var å ligne med «uvirksomme gjester» som «bare fortærer uten å gi noe tilbake»; deres aktivitet faller derfor inn under kategorien «ikke-produktivt arbeid». Som Hannah Arendt peker på i Vita Activa, var produktet av dette «unyttige» tjenestefolkets «arbeid» i realiteten verken mer eller mindre enn herrens frihet, med andre ord betingelsen for hans «virke».

To indoeuropeiske røtter, *werg og *op, står sentralt i de ideer og verdier som i de europeiske språkene knyttes til arbeid. *Werg ligger til grunn for det greske ergon, og er roten til så vel engelsk work, som tysk Werk og norsk verk. Via gresk har det ført til dannelsen av viktige termer innenfor produksjon som energeia (kraft i utfoldelse), kheirourgeia (manuelt arbeid) og organon (redskap, instrument), og følgelig også moderne ord som energi, kirurgi, orgel og organ. *Op, på sin side har via latin gitt opphav til en gruppe med ord som betegner arbeid: opus, opera og operare, termer som lever i moderne norsk i praktisk talt identiske former om enn som fremmedord (disse latinske ordene ligger også til grunn for det franske språkets œuvre, «verk» og ouvrier, «arbeider»). Det semantiske tyngdepunktet i begge disse to rekkene med avledede termer ligger på det skapende og tilvirkende aspektet ved arbeid, både aktiviteten og resultatet av den. Gammelgreskens erga, betegnet ting som var bestandige nok til å vare eller store nok til at man husket dem, kort sagt «storverk», noe som videreføres i den moderne estetiske betydningen kunstnerens «verk» eller opus.

Interessant nok forholder det seg annerledes med de to andre viktig europeiske ordgruppene som er knyttet til arbeid, nemlig variasjonene over ordene arbeid og labour. Disse er iøynefallende nok begge knyttet til tilstander av nød eller smerte. Det oldgermanske *arbejidiz betydde ifølge språkhistorikerne «strev, møye, nød og ensomhet», og ligger til grunn for både «arbeid» og «armod», et innhold som også ivaretas i det norrøne erfida (møye, plage, sykdom). Ordet finnes også i oldslavisk rabota som har gitt ord som rabu (trell) og senere, via tsjekkisk, vårt eget robot, hvis opprinnelige betydning er «arbeider». Det engelske og franske labour er avledet av latinens labor som hadde betydningene «anstrengelse», «slit», «arbeid» og «fødselsveer». Den siste betydningen er faktisk fortsatt i behold i både engelsk og fransk (she’s in labours). På fransk og spansk brukes primært ordene travail og trabajo om arbeid; begge går tilbake til latinens trepalium, et trefotet torturredskap visstnok beslektet med strekkbenken. Før termene fikk sitt moderne innhold, passerte de via betydninger som «åk», «strev», «krampe» og, også her, veer», mens verbet hadde betydninger som «plage» og «pine».

Det er en klar parallell mellom disse ordenes etymologi og den kristen-jødiske tradisjonens oppfatning av arbeidets vesen. Lesere av første Mosebok vil vite at arbeidet var en sentral del av den straffen som ledsaget fordrivelsen fra Paradis: Adam og hans ætt ble dømt til «å tjene sitt brød i sitt ansikts sved» og føde sine barn med «møie». Jorden kom ikke lenger til å tilby sin grøde uten at det måtte betales med lidelse. Og Paulus er ikke snauere når han i annet brev til Tessalonikerne slår fast «at hvis nogen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete» (2. Tess. 3:10). Samtidig gjelder det for det Nye Testamentet at arbeidet her også fremstår som en betingelse for utsoningen av syndefallet, og slik med en dimensjon av målrettethet som peker fremover mot den mer moderne forståelsen av ordet. I samsvar med dette forstås frelsen fra denne verdens jammerdal som en befrielse fra arbeidets tvang: «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære» (Matt. 11:28). Moselovens påbud om helligdagen som en arbeidsfri dag er også i tråd med denne tankegangen: Om arbeidet er selve tegnet på fraværet fra Gud, må også den dagen som er viet Ham være en dag uten strev.

Seks hundre år før Kristus i det store kosmologiske diktet Theogonien personifiserte Hesiod arbeidet med skikkelsen Ponos. Fra dette navnet stammer moderne ord som fransk peine og engelsk pain. Legekunstens «far», Hippokrates, brukte for sin del ponos for å betegne kroppens kamp under sykdom. At Ponos er sønn av den fryktelige Eris, «striden» og bror til figurer som Glemsel, Sult, og Smerte sier en del om arbeidets status hos Hesiod (skjønt Eris har en dobbeltkarakter som ikke er uten relevans i denne sammenhengen, hun er nemlig også den som egger til virke og aktivitet). Likesom hebreerne begrep også Hesiod arbeidet som den straff som rammet mennesket når det brøt med gudene, for gullalderen måtte vike for «jernets alder» hvor det «aldri er frihet for møye og nød». Dette gir imidlertid også grunnlaget for en arbeidsetikk hos Hesiod idet arbeidet er en nødvendighet for å holde hungeren på avstand.

Når vi vet at romerne gav Ponos navnet Labor, er det kanskje ikke oppsiktsvekkende at for antikkens filosofer var arbeidet forbundet med ufrihet. Kroppsarbeid var praktisk talt identisk med trelldom. Faktisk betraktet de bruken av redskaper som noe som lå utenfor det de forstod som det sant menneskelige. Vi befinner oss her fjernt fra den i all vesentlighet positive moderne oppfatningen av mennesket som et redskapsdyr, noe Aristoteles illustrerer med sin definisjon av slaven som et «talende redskap» og et «middel til handling». For man kan vanskelig si at den greske slaveøkonomien har noe eget begrep om arbeid ettersom arbeid i stor grad var knyttet til ufrihet. Selv den frie håndverkeren var så lenge han var sysselsatt med sitt arbeid ikke annet enn et produksjonsmiddel (organon poietikon). Slaven var utelukket fra bystatens fellesskap ikke fordi han var slave, men fordi han betjente redskaper og følgelig var ufri. For grekerne tar friheten, og derfor mennesket, til der hvor arbeidet og livets nødvendigheter sluttet. Individualitetens og selvstendighetens forutsetning var frihet fra reproduksjonssfæren, oikos eller husholdningen, det vi senere kjenner som økonomi.

For nå å dvele litt lenger ved oldtidens begreper så dekker termen poeisis de former for skapende virksomhet som har sitt formål utenfor seg selv, som altså utløses av et ønske om å bøte på en mangel eller et tilfredsstille et behov, og som dermed er motivert av en bestemt hensikt; praxis refererer til de former for aktivitet som har sitt mål i seg selv, og som ikke har noen annen hensikt ut over selve utøvelsen av dem. For grekerne var dette deltagelsen i det politiske liv ettersom byboerens primære eksistensielle forpliktelse nettopp bestod i at han gikk opp i fellesskapet; i den moderne verden er derimot eksemplene på dette individuelle aktiviteter slik som leken, sporten og kunsten. Noe av dette lever faktisk videre den dag i dag for tross for at arbeidet har en slik grunnleggende rolle i den moderne verden, kan det virke som om de fleste er av den mening at det er utenfor arbeidet, i fritiden, at de realiserer seg selv som individer. Slik synes det å være en motsetning i vår kultur mellom det kollektive lønnsarbeid og virkeliggjøringen av den enkeltes identitet.

Nå er det etter alt å dømme den skotske filosofen David Hume som i løpet av 1750-årene var først ute med å begripe mennesket som et i sin essens arbeidende vesen i en positiv forstand. Tanken var riktignok godt forberedt mot slutten av århundret før av John Locke med «oppdagelsen» av at arbeid var kilden til eiendom og dermed til individuell rikdom. Ifølge Locke var nemlig den ubearbeidede natur så godt som verdiløs. For første gang løsrives arbeidet eksplisitt fra fattigdommen og knyttes i stedet til ansamlingen av formue. Hos begge disse, så vel som hos deres likesinnede i samtiden, forblir imidlertid arbeidet i all hovedsak en moralsk og politisk kategori hvor det primært dreier seg om å ivareta individets interesser overfor statens. Skjønt man kunne også, slik de engelske puritanske sektene så det, betrakte arbeidets slit som en slags rensende aktivitet, en måte å tukte kjødet på. Kvekernes munnhell An idle mind is the Devil”s workshop er i så henseende illustrerende. Og Milton hadde snudd opp ned på tradisjonens forestillinger om det himmelske Paradiset ved å insistere at arbeidet også der hadde sin plass: «with labour I must earn// My bread; what harm? Idleness had been worse…» (Paradise Lost, X, 1054-55). Et mer avbalansert uttrykk for den tidlige borgerlige arbeidsetosen finner man hos Voltaire: «Arbeidet holder tre store onder på avstand: kjedsomhet, lastene og behovene.”

Det er hos Lockes og Humes kollega, Adam Smith, også han skotte, at arbeid blir et økonomisk begrep i moderne forstand. Det er i så henseende betegnende at Smith anså seg selv som moralfilosof. Hos ham erstatter arbeidet, labour, fysiokratenes jordrente som den sentrale økonomisk kategorien, jevnfør hans kjente ord fra åpningen til The Wealth of Nations (1776) om «the annual labour of every nation» som kilden til nasjonenes velstand. Det man inntil da kalte «rikdomsanalyse», som handlet å forstå pengeverdiens karakter, erstattes av en analyse av sirkulasjonen av goder som en prosess, med andre ord som samfunnets egen husholdning hvor akkumulasjonen av verdier springer ut av mengden arbeid som legges ned i varene. Smiths store fortjeneste er å oppdage at verdi ikke begrenser seg til penger og edelmetaller, men at rikdommen dypest sett er av samfunnsmessig karakter. Smiths politiske økonomi ser produksjon og utveksling av forbruksvarer som det som holder samfunnet sammen, den berømte «usynlige hånden».

I og med at Smith ser økonomien som et samfunnsmessig anliggende, og ikke som et rent resultat av fysiske faktorer (som de franske fysiokratene) kunne også kategorien «arbeid» få sitt moderne innhold: Arbeid kunne bli til «lønnsarbeid», og mer generelt til produktiv aktivitet overhodet. Dermed fordampet også de negative betydningene av ordet. En følge av dette var at alle andre aktiviteter, ikke-produktive tiltak falt inn under samlekategorier som fritidssysler, hobby eller husstell, og følgelig, i de fleste henseender, ble unyttige og dermed, i det minste i økonomisk forstand, mindreverdige aktiviteter. Ideen om at «vi kan ikke alle leve av å klippe håret på hverandre» var født. Det må produseres. Med en mer nøytral semantisk bestemmelse av arbeidskategorien lot spørsmålet om effektivitet i produksjonen seg sette på dagsorden på en helt ny måte. Arbeid ble en innsatsfaktor, en vare, og den lot seg måle i penger. Time is money, slo Benjamin Franklin fast i sin svært populære almanakk Poor Richard”s Almanach. Man må likevel vente til Thomas Malthus og Karl Marx for at et begrep som arbeidskraft skulle se dagens lys, en term som utvetydig fremhever arbeidets transformerende potensial. Med dette er skillet mellom tjenestefolkets «arbeid» og herrens «virke» utvisket. I begge tilfeller har man å gjøre med produktiv aktivitet, det som de klassiske økonomene anså som selve den menneskelige livsprosessens vesen.

At endringen av disse ordgruppenes betydning foregår på den historiske terskelen til det moderne, industrielle og kapitalistiske samfunnet, og at de nevnte britiske filosofene alle kommer fra ett tidlig industrialiserte hjørne av Europa, er neppe tilfeldig. I denne perioden må det meste av kontinentet for øvrig beskrives som «før-industrielt». Først industrialiseringen og den ledsagende utbredelsen av lønnsarbeidet gjør en moderne forestilling om arbeidet mulig. Oppdagelsen av arbeidets produktivitet er uløselig forbundet med institusjonen «lønnet arbeid». I et jordbruksbasert stendersamfunn var lønnsarbeid snarere unntaket enn regelen ettersom arbeidet med jorden i hovedsak var organisert i halvføydale og patriarkalske strukturer basert på naturaløkonomi og direkte bytte av goder og ytelser. Med lønnsarbeidet er grunnen lagt for at en lang tradisjon for å forstå at arbeidet som ufrihet vendes på hodet.

Der hvor grekerne hadde oppfattet arbeidet som noe som lå utenfor den egentlige menneskelige sfære, og renessansens tenkere så den skapende virksomheten som en fri selvtilstrekkelig virksomhet hvor mennesket bekreftet seg selv som rasjonelt vesen, er arbeid for den moderne sosialfilosofen selve symbolet på deltagelsen i samfunnsfellesskapet. Arbeidet er selve den aktivitet hvorved den enkelte kvalifiserer seg selv som deltager i fellesskapet.

Industrialiseringen kom gradvis til å få omfattende følger for arbeidet, ikke bare for oppfatningen av det, men også i en langt mer konkret forstand. Om de håndverksmessige tradisjonene ennå stod sterkt, betydde den stadig mer utstrakte bruken av maskiner at for en rekke yrkers vedkommende kom arbeidets faglige innhold til å bli endret og i mangt faktiske redusert; fra å være håndverker ble man til en maskinpasser. Symptomer på dette er den tiltagende bruken av kvinner og barn i produksjonen og nedbyggingen av laugsinstitusjonen og av utpregede håndverksmessige, hierarkiske arbeidsrelasjoner som mester-svenn. Når arbeidet flytter ut av atelierer og stuer, og verktøyet i stadig stigende grad erstattes av maskinen, endres også karakteren til det miljøet produksjonen utfolder seg i. I fabrikken foregår arbeidslivet i omgivelser i hovedsak dominert av maskiner og redskaper. Her foregår arbeidet i lag hvor de enkelte arbeidernes oppgaver i høy grad er ombyttbare med horisontale, ikke hierarkiske sosiale relasjoner. Automatiseringen av maskinparken fører ikke bare til et skifte i arbeidsrytme, men også til at mange former for arbeid mister sin personlige karakter. Med samlebåndet, the Assembly Line, kom denne dimensjonen til å stå tydelig frem. Her er arbeideren til et element i et større maskineri; han gjentar igjen og igjen samme operasjon, og gjentagelsens rytme er helt og holdent bestemt av tempoet til båndet. Effektivitet og individualitet er her motsatte størrelser.

Slik kan det se ut til at arbeidet anonymiseres i takt med at produksjonsprosessens samfunnsgjøres, det vil si preges av arbeidsdeling, normalisering og standardisering av redskap, fremgangsmåter, arbeidsoppgaver og kunnskaper. Et biprodukt av den industrielle produksjon er slik «massen»; det er likheten og ikke individualiteten som preger de massene som de store fabrikkene bokstavelig talt spydde ut av fabrikksportene ved arbeidsdagens slutt. Ordet «arbeid» kom dermed til å få nye betydninger; for dem som ble berørt av automatisering var ikke lenger arbeidet en del av dagen som ble brukt til å realisere deres individuelle ferdigheter eller kvaliteter. Arbeidet kom i stedet til å bli sett på som en nødvendig tid preget av et slit som man avhendet i bytte mot lønn. Ironisk kan man konstatere at samtidig som arbeidskategorien tømmes for sin negative moralske og religiøse valør og blir til en positiv økonomisk og antropologisk kategori, og slik i prinsippet åpner for en sosial oppvurdering av kroppsarbeidet, så blir arbeidsdagens faktisk innhold for store deler av den europeiske befolkning reelt sett forverret.

Et viktig aspekt ved denne tendensen til «avkvalifisering av arbeidet», er at den får følger for forståelsen av skapende arbeid overhodet. Når produksjonen av forbruksartikler ble automatisert, førte dette også til en devaluering av produktet. Skillet mellom masseproduksjon og håndverk var en realitet, og industrien fremstod som kunstens motpol: På den ene siden det individuelle og særegne, kulturens og bruksgjenstandenes domene, og på den andre siden konsumvarenes identitetsløse og likeartede karakter som først og fremst hører til i behovenes verden. Den engelske ordboken Webster gir et eksempel som er rammende i den anledning: They call it an art school, but it’s just a painting factory. Fabrikken produserer store antall med ikke-individualiserte goder med henblikk på kjøpere i et ikke-individualisert marked, og som ønsker å dekke sine umiddelbare behov. Industrien opererer slik innenfor et område man med et uttrykk fra den klassiske tyske filosofien kan kalle for «Nødvendighetens rike». Dens vesen er utilitaristisk, det vil si nytteorientert. Omvendt forstås gjerne «kultur» som spesifikt, en sfære hvor man finner de aktiviteter man vier seg til når de primære behovene er dekket. Kultur begynner hvor «jobben» stopper, og nytten, det vil si lønnsarbeidet opphører.

Utfordringen i dag er å utvikle et sett med begreper som kan håndtere den utfordring det er at fabrikken ikke lenger er den sentrale produsent av diskurs og virkelighet i den vestlige verden. Postindustrialismens utfordring ligger ikke bare i utflagging av arbeidsplasser og i årelatingen av industriproletariatet, men også i å etablere tankekategorier som gjør oss i stand til å orientere oss som sosiale eksistenser.