De dør på jobben

Oversett av de store mediene har et dokument gått fullstendig upåaktet hen, nemlig en rapport utgitt av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) om helse og sikkerhet i arbeidslivet. Rapporten avslører at 270 millioner lønnstakere verden over blir utsatt for arbeidsulykker hvert år, mens 160 millioner pådrar seg sykdommer i forbindelse med arbeidet. Studien viser også at antallet arbeidere som dør på jobb, overstiger to millioner i året. Hver dag tar altså arbeidet livet av 5000 mennesker! «Og disse tallene er for lavt anslått i forhold til virkeligheten», understrekes det i rapporten.1

Ifølge den franske trygdekassen skjer det hvert år 780 arbeidsrelaterte dødsfall i Frankrike, altså mer enn to hver dag! Også her «er de reelle tallene undervurdert». Det skjer omtrent 1 3502 millioner arbeidsulykker hvert år i Frankrike, og det tilsvarer 3700 ofre hver dag – med åtte timers arbeidsdag betyr det åtte skadede hvert minutt…

«Blodskatt»3, kalte folkets forsvarere før i tiden denne tause lidelsen, dette offeret på vekstens og konkurranseevnens alter. Med dagens oppmerksomhet rundt spørsmålet om pensjonsordningene, bør vi legge oss denne avgiften på minnet. Og vi bør tenke på de mange hundre tusen lønnstakerne som blir nedslitt, mørbanket og ødelagt innen de når frem til livets siste fase. Uten å kunne nyte godt av sine gamle dager. Når levealderen øker, gir det seg også utslag i en eksplosjon av pensjonistlidelser som henger sammen med yrkesaktiviteten: kreft, hjerte- og karsykdommer, depresjoner, hjerneslag, nedsatte sansefunksjoner, leddsykdommer, senilitet, Alzheimer, og så videre.



Dette gjør angrepet på pensjonsordningene spesielt avskyelig. Det dreier seg om et samordnet angrep styrt av drivkreftene bak den liberale globaliseringen4: G8, Verdensbanken og OECD. Helt siden 1970-årene har disse kreftene ført en offensiv rettet mot trygdesystemet5 og velferdsstaten. De har fått støtte av EU, hvor stats- og regjeringssjefene (herrene Chirac og Jospin for Frankrikes vedkommende) bestemte seg for å øke pensjonsalderen med fem år på toppmøtet i Barcelona i mars 2002.6 Det vil si et alvorlig sosialt tilbakeskritt. Og det vil si at man oppgir ideen om å bygge et mer balansert og mer egalitært samfunn.

Mens vanlige mennesker blir valset ned og utarmet, fortsetter rikdommene å hope seg opp på toppen. For 30 år siden fikk en bedriftsleder omtrent 40 ganger gjennomsnittslønnen for en arbeider. I dag tjener han tusen ganger så mye.7 Og bedriftslederen kan se pensjonisttilværelsen bekymringsfritt i møte, noe som langt fra er tilfellet for vanlige lønnstakere – spesielt ikke for lærerne.

Mange hundre tusen av dem har derfor lagt ned arbeidet i Italia, Tyskland, Hellas, Østerrike og Frankrike, for å protestere mot raseringen av pensjonssystemet. Dette systemet trenger riktignok å reformeres, fordi antallet yrkesaktive synker mens antallet pensjonister øker – og fordi pensjonene, som i dag utgjør 11,5 % av brutto nasjonalprodukt, kommer til å utgjøre 13,5 % i 2020 og 15,5 % i 2040 – en belastning staten ikke vil kunne klare.

På grunn av børskrisen har pensjonsfondene tapt over 20 % av sin verdi.8 Likevel er det ingen som foreslår å gå bort fra å finansiere pensjonene med oppsparte midler; og når man skal reformere systemet, er det ingen som foreslår noe annet enn at det må gå ut over lønnstakerne. Som om det bare var snakk om et teknisk problem, uten konsekvenser for samfunnet som helhet. Alle variablene (trygdeavgiftenes størrelse og fordeling, pensjonsalderen, pensjonsutbetalingenes størrelse) forandres systematisk på lønnstakernes og arbeidsinntektenes bekostning. Ingen alternative løsninger er blitt vurdert. Ingen snakker om at næringslivet kan bidra, eller om å skattlegge finansinntektene.

Det blir ansett som normalt at to lønnstakere mister livet på jobben hver dag i Frankrike, og at det hvert minutt ofres åtte andre lønnstakere for at bedriftene skal gå bra. Men det blir ikke ansett som normalt at bedriftene eller kapitalen skal bidra mer til de ansattes pensjoner. Hvordan kan vi unngå å forstå arbeidernes sinne?




1 ILO-Rapporten er tilgjengelig på engelsk på www.ilo.org/public/english/protection/safework/worldday/report_eng.pdf. Se også http://www.fn-sambandet.no/article/articleview/1735/1/117 for informasjon om undersøkelsen.
2 Les Echos, 7. november 2002.
3 «Les accidents du travail. L'impôt du sang. 19 décembre 1906» i La Guerre sociale. Un journal contre, Les Nuits rouges, Paris, 1999.
4 Pensjonsproblemet er nært forbundet med den liberale globaliseringen: I USA, Canada, Australia, Japan, Storbritannia og Nederland pøses de oppsparte pensjonspengene inn i enorme pensjonsfond som er blitt den nye finanskapitalens hovedaktører.
5 Den franske Chadelat-rapporten som ble offentliggjort i april i år, annonserer at hele syketrygden vil tas opp til full vurdering. Rapporten tar sikte på å rive ned trygdesystemet og privatisere det. Se den fullstendige rapporten på www.medito.com/article341.html
6 Bernard Cassen: «Est-il encore utile de voter après le Sommet de Barcelone?» («Er det fortsatt noen vits i å avgi stemme, etter toppmøtet i Barcelona?»), Le Monde diplomatique, april 2002.
7 Libération, Paris 21. mai 2003.
8 Martine Bulard: «Les retraités trahis par les fonds de pension» («Pensjonistene blir sveket av pensjonsfondene»), Le Monde diplomatique Frankrike, mai 2003.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Den nye imperialismen

Default thumbnail
Neste sak

Turist eller reisende

Andre saker om Leder

0 kr 0