Et sosialmedisinsk mareritt

Smittsomme sykdommer florerer i de mange og overfylte fengslene i USA. Statistikk og forskning på området viser en urovekkende mangel på oppfølging av innsatte som enten allerede er smittet når de kommer inn eller blir det mens de soner. Ironisk nok er de innsatte i fengslene den eneste gruppen i USA som faktisk har krav på medisinsk behandling.

juni 2003

Etter endt soning i amerikanske fengsler blir de løslatte fangene vanligvis utstyrt med mellom halvannen og 200 dollar i lommepenger og tilstrekkelig med busspenger til at de når frem til byen de etter planen skal bo i. Ofte har de imidlertid med seg mye mer. I følge National Commission on Correctional Health Cares rapport fra 2002, var 1,3 millioner av de løslatte fangene det året smittet av hepatitt C, 137 000 av HIV og 12 000 av tuberkulose. Disse tallene representerer henholdsvis 29%, 13-17% og 35% av det totale antallet amerikanere som lider av disse sykdommene.1 Etter mange år med advarsler fra forskere innen offentlig helse er bevisene lagt på bordet. «Massefengslingsepidemien» som har herjet landet siden begynnelsen av 1980-årene, ledsages av masseutbrudd av smittsomme sykdommer i fengsler og soningsanstalter over hele USA.2
Selv om rapportens HIV- og hepatitt C-statistikk er dramatisk, er den neppe overraskende. Mange av lovbruddene som folk i USA fengsles for – narkotikamisbruk, prostitusjon og vold – er også høyrisikoaktiviteter for smitte av sykdommer som overføres seksuelt eller gjennom blodet. Hver gang politiet arresterer en lovbryter, anholder de høyst sannsynlig også en smittebærer eller en som allerede er syk. Bak murene fortsetter denne risikoatferden, men med den viktige forskjellen at det der inne ikke finnes de samme mulighetene for beskyttelse som folk på gaten kan benytte seg av. Ettersom homofil sex, narkotika og vold ikke tillates innenfor USAs oppdragende anstalter, er alle gjenstander som kan knyttes til disse aktivitetene – sprøyter, nåler, klor, kondomer og lignende beskyttelse – forbudt. Selv rent vann til å rense utstyret med er vanskelig å få tak i. Resultatet er at de innsatte sjelden har tilgang til ordentlig brukerutstyr, og noen få ettertraktede «nåler» – av og til ordentlige nåler, men oftere modifiserte blekkpatroner, sugerør eller gitarstrenger – går fra den ene innsatte til den neste. Ubeskyttet sex, både med og uten samtykke, er også rutine i mangel av kondomer. Selv tatovering og piercing, som når de utføres av profesjonelle utenfor murene ikke forbindes med stor fare for smitte av HIV og hepatitt C, blir høyrisikoaktiviteter i fengslene. Der inne er de nemlig forbudt og utstyret som benyttes, må holdes skjult og deles mellom flere brukere. For de innsatte er kroppsdekorasjoner et viktig ritual. Tatoveringene oppfattes som «varige representasjoner av den enkeltes identitet, som fengselsledelsen ikke kan ta fra dem og som positive selvbekreftelser i et negativt miljø».3 Dessuten er tatoveringene tydelige merker som viser den enkeltes gruppe- eller gjengtilhørighet blant horder av fremmede.4 Selv om all aktivitet som involverer nålestikk er forbudt innenfor fengselsmurene og dermed underrapportert eller ikke rapportert i det hele tatt, regner forskerne med at det er flere innsatte som tatoverer seg enn det er sprøytenarkomane bak murene. Tatovering er dermed primærkilden til smitte av HIV og hepatitt C i soningsanstaltene.5 Disse forskningsresultatene burde derfor ikke, uansett hvor sjokkerende de virker, komme som noen overraskelse for noen med et minimum av kjennskap til fengselsmiljøer og smittsomme sykdommer.

Problemet er imidlertid at mange av de innsatte faktisk blir overrasket over denne informasjonen. Bak murene finnes det mange som mangler selv den mest grunnleggende kunnskap om overføring av, beskyttelse mot eller behandling av smittsomme sykdommer og som heller ikke før de ble fengslet hadde tilgang til medisinsk tilsyn. For å få medisinsk hjelp i USA må man ha en arbeidsgiver som tilbyr visse «frynsegoder» (helseforsikring) mot en overkommelig egenandel, egne midler som tillater at man selv tegner privat helseforsikring eller kvalifisere til hjelp fra det offentlige. Det siste alternativet er bare aktuelt for dem som er «fattige nok», og som regel omfatter ikke denne hjelpen medisiner mot narkotikaavhengighet, mentale sykdommer og andre alvorlige tilstander. Som Paul Farmer og Barbara Rylko-Bauer skriver: «Amerikanernes helsesystem kan delvis karakteriseres som et ikke-system, som et sjansespill og som et lappeteppe av ulike tilbud; det er oppsplittet, usystematisk, ufullstendig og ineffektivt».6 Folk som begynner å sone, vet derfor ikke at de allerede er smittebærere med mindre de har fått behandling for symptomene, eller de anser ikke seg selv for å være i faresonen ettersom de har fått lite informasjon om overføring av og beskyttelse mot smittsomme sykdommer.
Den ofte utilstrekkelige eller provisoriske helsepolitikken på soningsanstaltene bidrar bare til at uvitenheten opprettholdes. Ved ankomsten til fengslene og regelmessig under soningen, testes de innsatte for bestemte sykdommer som tuberkulose og syfilis, men institusjonene utfører ikke automatisk HIV- og hepatitt C-tester. Når prosedyrene ikke forklares skikkelig eller den innsatte snakker dårlig engelsk og blodprøvene tas etter samlebåndprinsippet – som er den mest effektive metoden, når hundrevis av mennesker skal testes, kan enkelte av de innsatte komme til å tro at de testes for disse virusene. Budsjettbegrensninger fører dessuten gjerne til en «ingen nyheter er gode nyheter»-praksis, som betyr at bare de innsatte som har avgitt positive prøver, blir innkalt på nytt og informert om tilstanden sin. En innsatt som aldri hører et ord om at han eller hun har avgitt en positiv prøve, vil derfor anta at alt er i orden – også i tilfeller der blodprøven i virkeligheten ikke engang er analysert.
Ukvalifisert medisinsk personell og institusjoner som driver ulovlig gjør situasjonen enda mer kaotisk. I flere år på 1990-tallet forfalsket et laboratorium i California prøveresultatene til tusenvis av delstatens innsatte. Etter tips fra bekymrede fengselsansatte som hadde funnet grove stavefeil og mistenkelige uregelmessigheter i rapportene, foretok Californias helsemyndigheter en razzia av laboratoriet i 1996 og fant «et virvar av ubrukelig utstyr … et laboratorium i fullt kaos med testutstyr som ikke virket, var feilkalibrert eller som manglet reagensmidler til blod- og urinprøver».7
Da San Francisco Chronicle undersøkte disse forholdene i 2000, fant de lite som tydet på at Californias Department of Corrections, fengslenes styringsorgan, hadde gjort noen forsøk på å kontakte innsatte som hadde fått feilaktig informasjon om sin HIV- eller hepatitt C-status eller om livmorhalskreft og andre potensielt livstruende sykdommer – og langt mindre innkalle dem til nye prøver. I mellomtiden hadde dessuten lederen for dette «liksomlaboratoriet» i 1999 fått lisens til å lede et nytt laboratorium for klinisk testing. I Michigan fikk en innsatt ved en feiltakelse innsyn i medisinske protokoller fra hans tidligere fengselsopphold og ble overrasket da han leste at han hadde testet positivt på hepatitt C to år tidligere uten at noen hadde informert ham om det. Kjæresten hans, som han hadde bodd sammen med mellom fengselsoppholdene, oppdaget at hun også hadde denne sykdommen (trolig ble hun smittet mens han var ute av fengsel). Paret har saksøkt Michigan Department of Corrections.8 (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal