Krig og normalisering i Tsjetsjenia

Når man kommer til Grozny, hovedstaden i Tsjetsjenia, er det ikke kontrollposter og maskerte soldater i pansrede kjøretøy som gjør aller mest inntrykk. Heller ikke skuddsalver fra automatvåpen, åsrygger med rester av ødelagte bygninger, opprevne veier, knuste trær, sammenraste hus, oppflerrede fasader, nedbrente ruiner… Tross alt, dette hører med til krigens landskap – et landskap man har forberedt seg på å se. Nei, det som overrasker, det er livet – livstegnene, sporene av menneskelig aktivitet, synet av levende mennesker midt i denne spøkelsesaktige byen… Hvor underlig det enn høres ut, blir man overrasket over å se dem der, det virker så absurd, klesvask som henger til tørk, lakener som erstatter vindusglass, kiosker som selger drikke og gateselgere som står langs veiene.
For litt over tre år siden var Grozny åsted for massive bombeangrep som varte fra september 1999 til mars 2000.1 Flertallet av byens innbyggere flyktet, mens andre ble værende, noen har også vendt tilbake. I ruinene etter bombeangrepene har livet fortsatt – noen steder har det utviklet seg, og til og med blomstret opp. Men det er fortsatt et liv i ruinenes bilde – spredt utover, stykket opp, revet i filler.
Dette er den andre krigen i Tsjetsjenia på ti år. Fra 1994 til 1996 herjet den første konflikten, som ødela det meste av sivil infrastruktur og drepte omtrent 100 000 mennesker…

Tsjetsjenia befinner seg kanskje ved et veiskille nå, hvor to parallelle virkeligheter krysser hverandre. Siden våren 2000 har det ikke foregått omfattende militæroperasjoner med massive bombeangrep på byer og landsbyer i lavlandet, men de fortsetter i fjellene i distrikter som Sjatoi, Itum-Kalinski, Vedenski. Landet har også vært utsatt for uhyggelige «utrenskningsoperasjoner» hvor man har jaktet på «terrorister» i sivilbefolkningen, operasjoner som er blitt ledsaget av plyndring, mishandling, vilkårlige arrestasjoner, tortur og summariske henrettelser. Siden 1999anslås antall sivile ofre til om lag 70 000.
Dette hindrer ikke russiske myndigheter i å erklære en «normalisering» av situasjonen, samtidig som de forsøker å overbevise vestlige stater og egen opinion om at «anti-terroroperasjonene» i Tsjetsjenia er berettigede. 11. februar 2003 uttalte president Vladimir Putin følgende på fransk TV: «Kampgruppenes infrastruktur er fullstendig jevnet med jorden. I dag er det kun noen få isolerte grupper som begår terrorhandlinger – dette er for øvrig det eneste de er i stand til. Vår oppgave er å fjerne dem».
Allikevel fortsetter angrepene på sivile. De siste månedene, spesielt siden gisseldramaet i Dubrovka-teatret i Moskva i oktober 2002, har den russiske hærens «målrettede operasjoner» økt kraftig. Vilkårlige arrestasjoner som ender med forsvinning eller summariske henrettelser, utføres om natten av maskerte menn som sjelden identifiserer seg, men vet hvem de kommer for å hente. Dette har fått den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial til å hevde at det dreier seg om organiserte strukturer som fungerer som «dødsskvadroner».
K. bor i en landsby i distriktet Urus-Martan sørvest for Grozny: «Jeg har fem sønner, forklarer han, natt til 21. oktober 2002 kom noen soldater i panservogn kjørende inn i hagen min. De bar våpen og hadde på seg finlandshetter. De sa at de kom fra GRU (den militære informasjonsenheten). Uten å gi dem tid til å kle på seg, tok de med seg fire av sønnene mine, 22 til 28 år gamle. De er nå ’forsvunnet’, og til tross for mine henvendelser til alle instanser – FSB (etterfølgeren til KGB), politi, påtalemyndighet, militærvesen – har jeg ikke fått noen som helst informasjon om hvor sønnene mine befinner seg».
I dag er flere tusen personer – hovedsakelig menn – rapportert forsvunnet. Av og til oppdages likhauger, noe som i seg selv indikerer at føderale myndigheter er innblandet. Faktisk har man i slike hauger funnet igjen likene til personer som er blitt arrestert av militære enheter, politiet eller FSB.
Den russiske hæren utfører på denne måten sine forbrytelser i fred, uten straffeforfølgelse. Siden krigen startet, er bare femti militære blitt dømt for ulike overtredelser mot sivile, og til dags dato er det ikke reist tiltale mot de ansvarlige for «utrenskningene» i Alkhan-Yurt og Novye-Aldy i desember 1999 og februar 2000 – operasjoner hvis triste berømmelse skyldes et usedvanlig høyt antall sivile ofre. (…)