Ariel Sharons veikart









Arbeidet med å bygge muren begynte i april 2002, men palestinernes protester klarte ikke på det tidspunktet å tiltrekke seg den internasjonale oppmerksomheten.1 Det israelske Arbeiderpartiet var forøvrig opprinnelig initiativtaker til denne barrikaden som skulle forhindre angrepene mot den israelske sivilbefolkningen innenfor den grønne linjen (grensen av 4. juni 1967).2 Den nasjonalistiske høyresiden var faktisk på det tidspunket fiendtlig innstilt til prosjektet, som de mente var begynnelsen på en fremtidig grense mellom Israel og Palestina.

Men ingen skilte da mellom en grense som regulerer den fredelige utvekslingen mellom to uavhengige enheter, og en mur som omringer de koloniserte og som gir kolonisatoren total frihet til å intervenere. I fengslene finnes også murer. Stengslene som siden 1990-tallet sperrer Gazastripen fullstendig inne, har forøvrig ikke hindret den israelske hæren i å operere der, og til og med å dele den opp i små enklaver.3

Selve omfanget av murprosjektet på Vestbredden indikerer at det her ikke dreier seg om en enkel sikkerhetsbarrikade. Flere steder er skillet opptil – og gjerne mer enn – 60-70 meter bredt, med vekselvis piggtrådsperringer, en grøft, selve muren som er åtte meter høy og utstyrt med et elektronisk alarmsystem, en sti, en asfaltert vei og på ny piggtrådsperringer. Områdene mellom muren og den grønne linjen er erklært «lukket militærområde», og på palestinsk side er andre forbudte soner kun tilgjengelige ved å passere gjennom check-points.

Kort sagt er det et enormt foretagende. Uten å regne med den østlige delen, vil muren koste 1,2 milliarder euro. Den nordlige delen, som skal stå ferdig i juli 2003, strekker seg over 150 kilometer, men totalt vil den bli på 650 kilometer. Til tross for påstandene om at byggingen tar tid, har arbeidet det siste året gått svært raskt: 500 bulldosere skal være i aktivitet samtidig.4



Dette tempoet kan forklares ut fra den politiske uklarheten som omgir muren. De fleste israelere har inntrykk av at den mer eller mindre bygges på selve den grønne linjen, mens den i realiteten befinner seg 6-7 kilometer lenger øst, inne på selve Vestbredden. I juni 2002 ga regjeringen statsministeren og forsvarsministeren i oppgave å spesifisere murens trasé. Men det var bosetterne og hæren som bestemte denne, Ariel Sharon nøyde seg med å gi uttrykk for sin interesse for prosjektet med jevne mellomrom.

Ifølge israelske og palestinske forskere betaler 210 000 palestinere allerede nå prisen for muren.5 I februar 2003 anslo palestinske kilder at hele 80 000 trær var rykket opp med roten6 – noe som medførte en storstilt handel med oliventrær som omplantes i villaene til nyrike israelere.7 Omlag 30 000 bønder har mistet livsgrunnlaget sitt, fordi jorden deres befant seg på den andre siden av muren. Og ikke én eneste av de 26 portene som den israelske regjeringen hadde lovet å sette opp slik at bøndene kunne komme dit, er kommet på plass.

Og det er en grunn til det: hvis muren er en kjepp, så er retten til å få adgang til sin egen jord en gulrot som skal tvinge palestinerne til å samarbeide med okkupanten. Men fordrivelsen fra egen eiendom kan vise seg å bli endelig. Ifølge ottomansk lov, som stadig gjelder i Israel, tilhører en rekke av disse jordområdene – kalt miri – sultanen. Hvis bøndene ikke klarer å dyrke disse områdene i tre år, tilkommer de ham eller hans etterfølger, som er den israelske staten. Det er på den måten størstedelen av Vestbredden er erklært «statlig jord» og er blitt brukt til bosettinger.

Det er vanskelig å si hvor stort tilleggsareal Israel kommer til å få kontroll over takket være muren. Den første fasen omfattet 3 % av Vestbredden. Men denne prosentdelen – som ganske sikkert vil øke etter hvert – gjør ikke rede for hvor viktig sonen er for palestinsk økonomi: Tulkarem, Kalkilya og Jenin-regionen er den mest fruktbare på hele vestsiden av Jordanelven, og rommer 40 % av jordbruksområdene og to tredjedeler av brønnene (28 av dem befinner seg nå på den andre siden). I tillegg til å ramme palestinske lokalsamfunn, har byggingen av gjerdet alvorlige konsekvenser for hele den palestinske økonomiens infrastruktur.



Denne saken begrenser seg imidlertid ikke til ekspropriasjoner og annekteringer. Siden begynnelsen av 2003 har det gått opp for palestinske og israelske NGOer at muren bare er ett element i et langt mer omfattende prosjekt. Det som bygges opp, er ikke et skille – «apartheidmuren», som motstanderne kaller den – men et helt system av stengsler, murer og enklaver som ødelegger hele Vestbredden. Omfanget av prosjektet er ennå ikke fullstendig definert, men kartet på s. 17, basert på journalisten Meron Rapoports nitide studier av Vestbredden, gir en idé.



Fire elementer kan fremheves:



– «Skilleveggen» i vest er mest kjent. På dette avgjørende stadiet av byggeprosessen snur den mot øst og omgir store bosettingsområder (først og fremst Ariel og Emmanuel) før den trenger dypt inn (ca. 30 kilometer) på Vestbredden.



– I Jerusalem og omegn bygges en rekke murer som annekterer en del av Betlehem og omringer de palestinske forstedene. Enkelte arabiske kvartaler blir på den måten skilt enten fra Vestbredden eller fra Jerusalem, og noen fra begge deler.8



– En tredje mur skal bygges på Vestbreddens østlige områder, lenge før Jordan-dalen. Det var da man begynte å konfiskere de første eiendommene for å rydde plass for denne muren, at flere ble oppmerksomme på denne nye dimensjonen i prosjektet. På sikt vil den bety en annektering av den østlige delen av Vestbredden.



– Fjerde og siste dimensjon: økning av palestinske enklaver. Noen er allerede klare (rundt Kalkilya), andre er under bygging (rundt Tulkarem), enkelte befinner seg foreløpig på planleggingsstadiet. I Kalkilya omringes ca. 40 000 innbyggere av piggtrådgjerder, og én eneste åpning gir dem adgang til resten av Vestbredden. Flere landsbyer i regionen er stengt inne på samme måte. Den andre enklaven innbefatter Tulkarem og omegn (74 000 innbyggere). Andre planlegges lenger nord – rundt Ruman (8 000 innbyggere) – og lenger sør – rundt Kivya og Rantis, Beit Liqya, rundt Jeriko og kanskje også rundt den palestinske delen av Hebron.



Ser man disse elementene under ett, bekrefter de at byggingen av muren representerer et helhetlig politisk prosjekt. Det innrømmer også blant annet professor Arnon Sofer, en høyreorientert demograf ved universitetet i Haifa, som gjør krav på å være opphavsmannen til en del av prosjektet, i tillegg til flere ledere for bosettere, som Ron Nahman, ordfører i Ariel. Målet er å splitte opp Vestbredden for å omforme den til en rekke enklaver og bantustans som nøye kontrolleres av Israel, og på den måten forhindre at en fremtidig palestinsk stat vil kunne råde over et sammenhengende territorium. Selv adgangen til enklavene skal israelerne kontrollere.

Kvantitativt betyr dette en unilateral realisering av tilbudet statsministeren kom med til palestinerne: 40 % av Vestbredden. Med med den store forskjellen at det her ikke dreier seg om noen provisorisk løsning, slik det ofte er blitt hevdet, men en definitiv sådan. Opprettelsen av et så omfattende system av stengsler og enklaver kan bare sammenlignes med det massive koloniseringsprosjektet av Vestbredden som ble iverksatt i 1978 av den første Begin-regjeringen, under ledelse av ingen ringere enn Ariel Sharon.

Det nåværende prosjektet er en forlengelse av det foregående, og tydeliggjør sammenhengen i den politiske visjonen til denne mannen, som alltid har foretrukket fakta fremfor ord og symboler. Han er selv jordbruker, og mener at konfliktens fremtid bestemmes i felten: det som teller, er menneskene, jorden og vannet. Og de fakta han skaper nå, kan vise seg å bli endelige. Muren griper inn i en jordbrukskontekst: å nekte palestinerne adgang til sine marker og brønner, gjør det mulig å endre de økonomiske strukturene på varig basis, og kutte deres bånd til egen jord. Dersom hele prosjektet settes i verk, blir opprettelsen av en levedyktig palestinsk stat utenkelig. Dette har alltid vært Ariel Sharons ønske, både da han ble «bosettingsminister» i 1977, da han presenterte sin plan i 1998, og da han tok den frem igjen under valgkampen i januar 2003.



Zeta er en liten landsby sør for Baq’a a-Sharkiyya med 2 800 innbyggere. Helt vest i landsbyen slutter gatene brått: her er en dyp grøft. Langt borte hører man lyden av bulldosere. Det er fortsatt mulig å klatre over grøften for å komme til huset hvor M. og hans familie bor. Han er en av de omtrent 11 000 palestinerne som er klemt som en sandwich mellom muren og den grønne linjen. Barrieren skiller dem fra landsbyen. Vann- og strømtilførselen er brutt. Barna er plassert hos slektninger i landsbyen for at de skal kunne komme seg på skolen. Hvor lenge må denne familien leve i dette ingenmannslandet? Enkelte netter skyter israelske soldater med gevær og brøler: «Kom dere vekk!»

Dette er fremtiden som venter palestinerne bak muren: de vil bli fanger i sitt eget land, fullt og helt prisgitt okkupasjonsmakten, inngjerdet av piggtråd i enklavene, hvor den minste bevegelse krever passerseddel. Dette er en lokal versjon av apartheidsystemet – har ikke Sharon en gang sagt at han er tilhenger av et bantustan-system
(presisere sitatet)? Det er imidlertid en stor forskjell mellom Sør-Afrika og Palestina: Israel trenger ikke den lokale arbeidskraften, som er blitt gjort overflødig gjennom innesperringen av de okkuperte områdene og importen av ikke-jødiske fremmedarbeidere.

Palestinerne befinner seg dermed i samme situasjon som millioner av menn og kvinner som det i globaliseringens navn ikke en gang er bryet verdt å utbytte. Selvfølgelig kan de reise sin vei. Muren kunne på den måten styrke utdrivingen (transfert) av det palestinske folket. Det dreier seg ikke her om én dramatisk hendelse hvor alle tvinges til å forlate hjemmet sitt, men om en kontinuerlig, taus prosess som gradvis griper om seg og som truer med å frata det palestinske samfunnet dets menneskelige ressurser og håp om selvstendighet.9



Hittil er det ikke blitt iverksatt noen effektiv kampanje for å stoppe byggingen av muren. De palestinske selvstyremyndighetene har ikke klart å gjøre dette til en politisk kampsak. De lokale aktivistene har store vanskeligheter med å mobilisere bøndene til en masseaksjon som strekker seg ut over lokalsamfunnene deres, på grunn av den daglige undertrykkingen og fragmenteringen både når det gjelder politikk og landområder.

I midten av juni 2003, under toppmøtet i Akaba, krevde den amerikanske og britiske regjeringen at Israel skulle stoppe byggingen av muren, på grunn av endringene i traseen. Statsministeren nektet, noe som skal ha skapt spenninger mellom de israelske lederne.10 Allikevel er de første 150 kilometerne av muren ferdigstilt uten nevneverdige motsigelser fra diplomatisk hold, og ifølge visse kilder med amerikanernes stilltiende samtykke. Kan amerikansk press stoppe et prosjekt av slike historiske dimensjoner? Palestinerne måtte i så fall, gjennom masseaksjon fra befolkningens, side klare å vise at muren verken er en levedyktig eller levelig politisk løsning. Ville en slik aksjon gi støtet til solidaritet fra resten av verden? Ville den israelske opinionen innse at muren er en trussel mot de to folkeslagenes fremtid?

I denne blodige konfliktens historie er murene allestedsnærværende, fra visjonen Theodor Herzl hadde om en jødisk stat som del av et «festningsverk mot Asia» til David Ben Gurions prosjekt om å skape en «mur av mennesker» langs Israels grenser, og «jernmuren» mot araberne som Zeev Zabotinsky slo til lyd for. Det er altså ikke første gang frykt blir brukt for å rettferdiggjøre et politisk prosjekt som, med kortsiktig sikkerhet for øyet, skaper en farlig situasjon på lengre sikt. Det er heller ikke første gang israelerne blander sammen sikkerhet og liv bak piggtrådgjerder. Ved å stenge seg selv inne bak en mur, omringer de også palestinerne fremfor seg: i denne moderne gettoen er det plass til alle.




1 Matthew Brubacher, «Le mur de la honte» («Skammens mur»), Le Monde diplomatique, november 2002.
2 Den grønne linjen er grensen mellom selve Israel og Vestbredden/Gaza, som på israelske kart har vært farget grønn (i motsetning til vanlige landegrenser som er røde).
3 Netzach Mashiach, som har ansvaret for muren som omslutter Gazastripen, har oppsyn med muren på Vestbredden<#133>
4 Se spesielt Meron Rapoport, «A Wall in the Heart», Yedioth Aharonoth, Tel-Aviv, 23 mai 2003.
5 Les Yehezkel Lein, Behind the Barrier, Betselem, april 2003
(http://www.btselem.org/Download/2003_Behind_The_Barrier_Eng.doc)
6 Palestinian Agriculture Rescue Committee (PARC), Needs Assessment Study and Proposed Intervention for Villages affected by the Wall in the Districts of Jenin, Tulkarem and Qalqilia, 5. februar 2003: Arnon Regular, «The World Bank: The Separation Fence Will Hurt Palestinians Immensely», Haaretz, Tel-Aviv, 18. mai 2003.
7 Meron Rapoport og Oren Meiri, «Uprooted», Yedioth Aharonoth, 22. november 2002. English oversettelse: http://friendvill010203.homestead.com/11Urpooted131102.html
8 Se Neve Gordon, «Can bad fences make good neighbours? Israel?s separation wall is being used to annex territory», The Guardian, London, 29. mai 2003.
9 Gadi Algazi og Azmi Bdeir, «Tranfer?s Real Nightmare», Haaretz, 15. november 2002.
10 Maariv, Tel-Aviv, 13. juni 2002; Haaretz, 16. juni 2003.