Den islamske republikk under press

«Nå er vi omringet». Ifølge de ansvarshavende i Teheran – uavhengig av politisk og religiøs tilhørighet – ble omringingen av Iran fullført med de amerikanske styrkenes okkupasjon av Irak. Tidligere ledd i prosessen er det militære nærværet USA har fått i stand i Kauksasus, Sentralasia, Afghanistan, Pakistan og Golfstatene. Iranerne anser forøvrig at dette i virkeligheten var et av krigens viktigste mål. De vet at president George W. Bush har utfordret Den islamske republikk helt siden han plasserte den blant de landene som utgjør «ondskapens akse», sammen med Irak og Nord-Korea. For å møte trusselen må de derfor svare på spørsmålet: Hva må gjøres?

Svaret avhenger for manges vedkommende av de indre kampene de er innblandet i, ifølge et mønster som godt kan bli snudd på hodet av studentdemonstrasjonene som begynte tirsdag 10. juni. Men inntil det skjer, består de kjempende parter av de «konservative» i kretsen rundt ayatollah Ali Khamenei, «reformatorene» tilknyttet president Mohammed Khatami, og endelig den retningen som ledes av tidligere president Ali Rafsandjani, som nå innehar nøkkelstillingen som leder i Rådet for veiledning i islamsk orden.

Alle disse føler at på kortere eller lengre sikt, enten i de neste månedene eller etter president Bushs eventuelle gjenvalg, må de svare på amerikanernes trusler. I et land hvor den voldsomme fiendtligheten overfor USA er synlig overalt, ser man like gjerne for seg en konfrontasjon som forhandlinger, og dette gjelder for alle leirer og klaner. Er konfrontasjonen uunngåelig? Eller finnes det fremdeles en mulighet for forhandlinger?

Er det ikke for sent å stille dette spørsmålet? Er ikke slaget allerede tapt for de som ønsker forhandlinger? Anledningen var der etter attentatene 11. september 2001, da president George W. Bush valgte å gå rett til aksjon mot Al Qaida og Talibanregimet i Afghanistan. Den gangen bestemte den iranske regjeringen seg for å støtte den amerikanske operasjonen ved å mobilisere sin avgjørende innflytelse over hazara-samfunnet, som består av sjiitter, i tillegg til sine (kompliserte, men nære) bånd til det tadsjikiske og det usbekiske samfunnet.

Det var reformatorene som valgte denne strategien. På denne måten ville de benytte anledningen til å vise sin forståelse for den amerikanske politikkens fordringer. De gjorde det i samsvar med den iranske politikken som alltid betraktet Talibanregimet som et uttrykk for Pakistans avgjørende innflytelse på afghansk territorium. Det dreier seg om de umiddelbare nærområdene til Irans grenser, i regioner som er meget følsomme og ustabile. På denne måten satset de iranske reformatorene på en metodisk, reflektert tilnærming mellom Washington og Teheran. Og de tapte: Den amerikanske regjeringen reagerte ikke slik de ventet.

Hva var det da som skjedde i Washington? I de viktigste amerikanske regjeringene har det alltid eksistert en tendens som går inn for gjenopprettelse av nære og lønnsomme forbindelser med Iran. Men nå har den motsatte tendensen trukket det lengste strået enda en gang. Dens tilhengere mener at de iranske reformatorene for lengst har bevist sin maktesløshet. Derfor er det best å komme til en eller annen midlertidig ordning med klanen av konservative. Det er nemlig de som har makten mellom hendene – så kan alltids amerikanerne senere beskylde dem for å ville skaffe Iran atomvåpen. Det er denne tendensen som har vunnet frem.

Men så fikk de iranske lederne en ny mulighet til å la eventuelle forhandlinger med USA få en sjanse. Denne muligheten var krigen mot Irak. I ukene før krigen brøt løs, foregikk det direkte samtaler mellom amerikanske og iranske representanter i Genève. Av disse samtalene fremgikk det at Iran ville se positivt på at president Saddam Husseins regime ble styrtet. Samtidig ønsket de at de amerikanske styrkenes okkupasjon av irakisk territorium ikke skulle bli langvarig.

Så dukket det opp en i teorien «hemmelig» avtale, utformet under Washingtons og Teherans felles beskyttende hånd, mellom de forskjellige sjiamuslimske organisasjonene i Irak. Noen av dem ble støttet av den iranske regjeringen, andre sto under amerikansk beskyttelse, og avtalen gikk ut på at det skulle åpnes en korridor mellom iransk territorium og de områdene som var okkupert av den amerikanske hæren, og hvor sjiittene hadde fotfeste. Senere viste Den islamske republikk åpenlyst store reservasjoner mot operasjonene, og den iranske hær drev hensynsløst tilbake den wahhabitiske gruppen som drev voldelig politisk og religiøs virksomhet i Nord-Irak. Amerikansk etterretning mistenkte denne gruppen for å stå i forbindelse med Al-Qaida, og da den kurdiske militsen overtok området, forsøkte gruppen å komme seg over grensen.

Det var ingen bønn. Partene ble brutalt kalt til orden. USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld rettet i full offentlighet kraftige trusler mot Syria og Iran dersom et av disse landene skulle finne på å bistå motstandsbevegelsen i Irak hvis denne fortsatte sin virksomhet etter Bagdads fall. Selv om lederen for USAs Nasjonale Sikkerhetsråd, Condoleezza Rice, bevisst rettet de amerikanske truslene mot Syria, stilte de iranske lederne seg naturligvis ikke likegyldig til dem. De trakk den konklusjon at Den islamske republikkens skjebne kanskje ville bli avgjort i Irak, avhengig av USAs strategiske planer, av sammenstøtene eller overensstemmelsene mellom religiøse og politiske krefter, og av irakernes motstand mot okkupasjonsstyrkene. Altså måtte man skaffe seg handlefrihet. Symbolet på denne handlefriheten er den raskt opprettede fjernsynskanalen Al Olam, som kontinuerlig sender nyheter på arabisk og konsentrerer seg om hendelsene i Irak.

I Irak dukket de politiske bevegelsene som sprang ut av det sjiittiske trossamfunnet, opp allerede de første dagene etter den amerikanske okkupasjonen. Noen ble styrt av grupper i eksil i England og USA. Den mest kjente lederen for disse gruppene er Ahmed Chalabi, lederen for Det irakiske nasjonalråd med sete i London. Andre bevegelser hadde basen sin i Iran – den viktigste av disse var Den islamske revolusjons høyeste råd i Irak, som ble ledet av Baqer Al Hakim. Atter andre sprang ut av de mest innflytelsesrike moskeene og religiøse lederne i de sjiittdominerte områdene, som ayatollah Ali Sistani. Alle forlangte at det måtte opprettes en nasjonal sentralmakt i Irak, at de amerikanske okkupasjonsstyrkene måtte forlate landet, og at sjiittene måtte være representert i landets ledelse i overensstemmelse med sin tallmessige dominans.

Dette var slett ikke hva man hadde regnet med i Washington før krigen, da amerikanerne spekulerte i en vennlig – til og med begeistret – mottagelse fra sjiittenes side, og i deres støtte etter at krigshandlingene var over. Og hva mer er: Det oppsto en situasjon hvor det sjiittiske samfunnets politiske organisasjoner forsøkte å overgå hverandre på til tider voldelig vis, som da ayatollah Abdel Majid Al Khoi ble myrdet, eller da man angrep de etablissementene i Bagdad som produserte eller solgte alkoholholdige drikkevarer. Det var nok til å få amerikanske myndigheter på høyeste plan til å erklære at de ville sperre veien for en eventuell islamsk republikk i Irak. Videre fordømte amerikanerne enhver innblanding fra Irans side og truet med å reagere med makt.

Men det var ikke dette alternativet de iranske lederne valgte. For dem ville ikke opprettelsen av en sjiittdominert islamsk republikk i Irak være noe trumfkort, det ville tvert imot representere en fare. Sjiittene selv skal heller ikke ha sluttet enstemmig opp om en slik tanke. Mange av dem ønsket at Irak skulle forbli samlet under et regime som anerkjente alle trossamfunn uten noen diskriminering. De andre befolkningsgruppene, sunniene og kurderne, skal ha reagert kraftig og fiendtlig på tanken om en islamsk republikk – følgen ville bare bli at landet risikerte å bli delt i småbiter, noe USA ville utnytte til å forlenge okkupasjonen på ubestemt tid.

Iranerne foretrekker derfor tvert imot en nasjonal og folkelig irakisk ledelse som støtter seg til det sjiittiske trossamfunnet, men også til sunnisamfunnets «panarabiske» tendens som tidligere lå til grunn for de gamle, nasjonale partiene og Baath-partiet. Dette ville kunne demme opp for kurdernes krav ved delvis å tilfredsstille dem, og det ville selvfølgelig skape en «felles front» mot fortsatt amerikansk okkupasjon. Men lokalt kan det nok tenkes at sjiittenes politiske bevegelser har andre hensikter, slik deres «kappløp mot makten» vitner om. Her presser tilhengerne av en radikal islamisme på.

For øyeblikket er de iranske lederne stilt overfor stadig kraftigere amerikanske trusler. Disse truslene bygger som sagt først og fremst på den iøynefallende fremveksten av sjiamuslismske organisasjoner som mistenkes for å ville opprette en islamsk republikk i Irak etter iransk modell, selv om dette verken er Teheran-regimets mål eller dets strategi. Amerikanerne trekker frem forbindelsene mellom Teheran og Al Qaida, selv om det ikke finnes noen håndfaste beviser på at slike forbindelser eksisterer. Selv om den amerikanske etterretningens avlytting av satellittelefoner og radiokommunikasjoner har gjort det mulig å spore Al-Qaidas virksomhet til iransk territorium, tyder alt på at dette er noe som foregår langs grensen til Afghanistan og Pakistan – grenser som er så usikre og porøse at det ikke er mulig å betrakte dette som noe bevis på iransk medskyldighet.

Da er atomvåpen-anklagene mot den iranske regjeringen langt alvorligere. Det iranske atomprogrammet ble unnfanget og satt i verk i Sjahens tid. Det ble lagt på is etter opprettelsen av Den islamske republikk, da Eurodif-programmet også ble oppgitt. Nå kan det se ut som om atomprogrammet er igangsatt igjen med sikte på å produsere atomvåpen, fordi det allerede eksisterer eller sannsynligvis vil dukke opp atomvåpen hos Irans naboer: i Russland, Pakistan, Golfstatene (hvor amerikanernes luft- og sjøstridskrefter har vært utplassert), Irak og Israel.

Det later til at man har arbeidet med dette programmet utenom de sivile atomanleggene og i størst mulig hemmelighet, men dette ser ikke ut til å ha ført frem. Og etter at reformkreftene kom til makten, er det de sivile atomprogrammene som er blitt satt i gang på nytt. Men ifølge de amerikanske lederne skal iranerne visstnok snart – innen ett år, og kanskje før – ha kommet så langt at de kan anrike kjernefysisk brensel til den terskelen som må til for å produsere våpen. Det gjelder til gjengjeld ikke atomkraftverket ved Bushehr, som er bygget med russisk hjelp. Dette anlegget er slik at for å kunne bestråle en liten del av reaktordrivstoffet med sikte på militær bruk, ville man måtte foreta operasjoner som ikke i noe tilfelle kan gå upåaktet hen.

Ved å forlange at Iran skal akseptere et tillegg til ikkespredningsavtalen som forutsetter uanmeldte inspeksjoner, befinner den amerikanske regjering seg på tilstrekkelig solid grunn til å ha fått støtte fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og fra EU. Men den iranske regjeringen kan på sin side med full rett anse at det er snakk om et krav som utelukkende rettes mot Iran, og derfor kreve garantier eller motytelser.

Hva kan så USA gjøre dersom man velger konfrontasjonslinjen? Den minst sannsynlige muligheten ville være en krig som ligner på den som ble ført mot Irak. Iran er et land av helt andre dimensjoner både med hensyn til geografisk utstrekning, befolkning, ressurser og geostrategisk beliggenhet. For å okkupere Iran ville amerikanerne måtte sette inn betydelige styrker. Irans egne militærstyrker, som er delt inn i en klassisk hær og korpset av Revolusjonsvoktere, disponerer i realiteten bare over begrensede kreditter og er ikke mer enn en begrenset maktfaktor, men kanskje bortsett fra i de kurdiske områdene i nordvest og i balutsjiregionene i sørøst ville motstanden kunne forlenges i det uendelige i hele den sentrale delen av landet.

Amerikanernes mest sannsynlige valg ved en konfrontasjon med Iran vil være en målrettet ødeleggelse av de industrisentrene og kjernefysiske anleggene som angivelig kan bli i stand til å produsere atomvåpen en gang i fremtiden. Men Irans allerede varslede reaksjon ville neppe begrense seg til et brudd med Det internasjonale atomenergibyrået – den kunne for eksempel snarere gi seg uttrykk i destabiliseringstiltak rettet mot amerikanernes politiske og militære apparat i Afghanistan, og indirekte også i Pakistan.

Usikkerheten og risikoen ved en konfrontasjon har derfor fått flere av den amerikanske presidentens rådgivere til heller å satse på mulighetene for en aksjon styrt innenfra. For at en slik aksjon skal lykkes, håper de at en stor del av den iranske befolkningen skal ha fått nok av mullahenes makt, og at reformatorene i økende grad skal komme i vanry. Lokalvalgene nylig ble faktisk preget av de konservative kandidatenes suksess, i en målestokk man ikke har sett maken til på mange år. Forklaringen på dette er enkel: I Teheran avga bare ti prosent av velgerne stemme, og i de andre storbyområdene var ikke tallene særlig mye høyere. Dette gjenspeiler et overveldende flertalls uvilje mot å stemme på reformatorer som blir ansett for å være fullstendig ute av stand til å forandre regimet og uten enhver makt til å gjennomføre selv den minste fremgang for offentlig og individuell frihet. Dette er det kraftigste tegnet på en alvorlig krise. Det viser at iranerne ikke lenger kan håpe på noen institusjonell, normal og fredelig forandring.

Det er antagelig i dette lyset vi må se det plutselige studentopprøret som oppsto om kvelden tirsdag 10. juni ved universitetet i Teheran. Opprøret fortsatte 11. og 12. juni og kulminerte fredag 13., da det kom forsterkninger fra nabodistriktene. Nå gikk den islamistiske militsen til aksjon og slo til med sjelden brutalitet, mens demonstrasjonene spredte seg til andre byer. Denne opprørsbevegelsen får sin fulle betydning ut fra dagens politiske kontekst i Iran. Tiden vil vise om det blir med dette. Vi kan i høyden bemerke at det, når reformatorenes leir skrumper inn, ikke finnes noen struktur, organisert kraft, anfører eller ledergruppe som kan få den allmenne trettheten og oppgittheten over mullahregimet til å utkrystallisere seg i form av en reell politisk kraft.

Det eksisterer ingen tvil om at det iranske regimet er inne i en vanskelig fase. De amerikanske lederne som har fått i oppgave å håndtere denne krisen, må likevel ikke glemme at i Iran er patriotismen, og til og med nasjonalismen, helt vesentlige samfunnsfenomener som også dominerer offentlighetens tenkemåter. I så måte er uttalelsene fra president Bush, hvor han bifaller studentopprøret i Teheran, med fare for å gå inntrykk av å ha oppfordret til det, nøyaktig det motsatte av hva han burde si hvis han ønsket å skifte ut regimet. Samtidig bør heller ikke det nåværende regimets ledere, eller deres eventuelle etterfølgere, glemme at for å gjøre motstand mot en utenlandsk dominans som ingen av partene vil ha, er samholdet mellom samfunnet og de politiske makthaverne helt avgjørende.