Journalistikkens neste utfordring

Norge går langsomt og sikkert mot den kanskje viktigste beslutningen i landets historie. Grunnlaget for å innta et standpunkt får vi mest av alt fra mediene. Det eneste vi vet om det som kommer, er at mediedekningen kommer til å bli enda mer intens enn i 1994. Mediene er, i samspill med den personlige samtalen, det viktigste sted der folk henter sin kunnskap om slike spørsmål. Det er derfor avgjørende at mediene gir en bred og relevant dekning av sakens sider. Ikke bare har de ansvar for å gi korrekt og relevant informasjon, de har også et ansvar for at denne informasjonen prøves i debatter der ulike syn kommer til uttrykk. Ikke minst er det medienes oppgave å blottlegge underliggende strategier i maktspillet om Norges og Europas fremtid. Ikke desto mindre tyder mye på at tilliten til mediene er for nedadgående. Medienes samfunnsoppdrag skrives stadig oftere med et «såkalt» foran. Veien fram til EU-beslutning er en kardinaltest på om mediene virkelig har en slik rolle.

Trolig kan store deler av nei- og ja-siden enes om at EØS-avtalen i politisk forstand ikke var en god ting for Norge, iallfall ikke i det lange løp. Den har heller ikke vært god for mediene. Siden folkeavstemningen i 1994 har EU fortsatt glideflukten fra økonomisk og politisk felleskap og henimot en føderal stat. EMU er innført i de fleste landene. Sverige skal ta sin beslutning i september. Denne historiske tendensen er delvis overskygget av den byråkratiske og økonomiske grøten EØS-samarbeidet fremstår som.

EØS-politikken har paradoksalt nok fått hvile i fred. Offentligheten har i det vesentligste sett på EØS som et spørsmål om frihandel. Og dersom man som EU betrakter de fleste internasjonale forhold i en økonomisk sammenheng, er det korrekt nok. Men det er selvsagt feil at EØS-samarbeidet ikke involverer politikk. Matsminke og opphavsrettigheter kan ikke reduseres til spørsmål om friksjonsløs handel. Likevel har pressen, med noen hederlige unntak, ikke vært opptatt av de lover som gjennom ratifiseringen av EØS-direktiver overstyrer Norges egne regler. Heller ikke av den frihet som Norge tross alt har til å si nei takk, men som er lite benyttet. Stortinget har som kjent vært flinkere til å følge opp EØS-reglene enn EU landene selv. Dette til tross for at forhold som ligger under EØS er politiske så gode som noen.

Denne selvpålagte fredningen av EØS som politisk avtale har sin bakgrunn i at stortingsinteresser og journalistiske preferanser faller sammen. Politisk sett har den siden 1994 spilt rollen som «nasjonalt kompromiss». EU-tilhengere har ligget unna EØS-avtalen, fordi den er bedre enn ingenting. Som EU-medlem ville Norge selvsagt også vært i EØS, noe som gjør EU-tilhengerne tause. Kritikk av EØS er kritikk av EU.

EU-motstandere fikk med statsministeren i spissen i stand EØS-avtalen som alternativ. Det satte en stopper for kritikk fra den kanten. Arbeiderpartiet, som her er jokeren, venter til det er opportunt med en grunnleggende debatt uten fare for splittelse.

På journalistisk hold er EØS en vassen og ansiktsløs ordning uten nyhetsappell. EØS er, så lenge man aksepterer den økonomiske forståelsen av samarbeidet, et langt gjesp. Det hjelper lite at gjespet skjuler en rekke konfliktsaker med politisk krutt dersom man virkelig arbeider seg inn i saksfeltet. Så lenge ingen utenfor mediene reiser debatten, viser mediene måtelig interesse. Kritiske EØS-oppslag utløser ikke skandaler, bare litt mer kunnskap.

Man kunne ventet at det økonomiske samarbeidet åpnet en kanal til EU som journalistisk hjemmeområde, som prioritert tema og kilde. Ni år med EØS har derimot i beskjeden grad tjent som en læreprosess i forhold til EU som konstitusjonelt system. Dette gjør at utgangspunktet foran neste stortingsvalg høyst sannsynlig med EU som en viktig sak, ikke er det beste. Og viktigere, i neste stortingsperiode blir det etter alle solemerker en ny folkeavstemning. Utvidelsen av EU har forsterket forventningene om en ny runde. EØS-medlemskap og medielogikk har iallfall så langt på ingen måte åpnet norsk offentlighet for denne historiske beslutningen. Så lenge pressens viktigste bidrag er å formidle meningsmålinger om holdninger til medlemskap svikter pressen sin oppgave.

EØS er eksempel på at det politisk viktige kan være journalistisk uviktig. Slik er det til dels også med EU. EU er i utgangspunktet noe nær negasjonen av de egenskaper en kilde bør ha, ut fra medienes forestillinger av hva publikum er interessert i. Norske medier er fullstendig avhengige av at sentrale aktører – les norske aktører – fronter saken. Først da forskyver EU seg fra å være utenrikspolitikk til å bli virkelig politikk som kan knyttes til kjente skikkelser i vår hjemlige andedam. Men når en folkeavstemning er i sikte, blir situasjonen radikalt annerledes. Det representative demokratiet forvandler seg for en stund til et direkte demokrati, som plasserer folket og dets informasjonskanaler i en nøkkelstilling. At demokratiet tar i bruk rådgivende folkeavstemning, innebærer derfor i seg selv en maktforskyvning til fordel for mediene.

Også i medienes indre finner det sted en forvandling. Det traurige EØS-temaet og det fjerne EU blir til en journalistisk ønskesak. Fasen frem til en folkeavstemning fyller en rekke av de forutsetninger som en god politisk sak skal ha: Konfliktens utallige aspekter kokes ned til to motparter og samler toneangivende samfunnspersoner på den ene eller andre siden. Konflikten er tilspisset og overordnet andre saker. Ja, den innlemmer på et vis andre temaer (om fiskerier, miljø, forsvar, og så videre) i sin egen debatt. Motsatt kan den føres inn i og tilspisse debatter om kultur, økonomi og så videre. Og fremfor alt, den bygger seg gradvis opp mot et på forhånd tidsangitt klimaks. Dette muliggjør en journalistisk dramaturgi med hovedpersoner i konflikt helt frem til siste scene, da avstemningsresultatet kårer vinneren. Denne form for journalistisk betraktning av verden har på ingen måte fortatt seg siden 1994.

I juni 1992 sa danskene nei til Maastricht-avtalen. En av de viktigste grunnene var at spørsmålet ble tolket som politisk og i mindre grad økonomisk. For danskene ble det et spørsmål om å avgi suverenitet. Også i den neste norske folkeavstemningen kommer suverenitetspørsmålet til å stå klart i forgrunnen. Vi har allerede en EØS-avtale, og de sentrale EU-organene forbereder en dypere politiske integrasjon enn de fleste forestilte seg for ti år siden. EMU-samarbeidet er på plass, og gjør det demokratiske underskuddet enda mer akutt. Dette krever i sin tur sterkere parlamentarisk myndighet, og dermed dypere integrasjon. For nei-siden vil det ikke være så vanskelig å vise at avgivelse av suverenitet er langt mer drastisk enn den innflytelse vi vil få i EU. Dessuten vil fokus være på Norge, ikke EU. På tross av temaets internasjonale karakter kommer mediene til å rette seg fremfor alt inn mot kilder i Norge. Journalistikken vil bruke plass og tid på Norge og de hjemlige personligheter publikum kjenner og har tillit til.

Når det går mot ny folkeavstemning vil mange nokså motstrebende helle mot et ja, fordi det fremstår som det minste av to onder. Av pest og kolera, av isolasjon eller avgivelse av suverenitet, må vi velge å gi fra oss suverenitet. Nei-sidens utfordring er å vise at det foreligger et reelt valg, at selvråderett kan kombineres med fortsatt politisk deltakelse og økonomisk velferd. Det er ikke uten videre enkelt å se hvilken vei den journalistiske egenlogikken peker her. På den ene siden er det eksempelvis enkelt å visualisere isolasjonsargumentet. Ta et Europa-kart og skraver alle EU-landene. Kommentarer er tilsynelatende overflødige. På den andre siden vil nei-siden i utgangspunktet og i enda større grad enn i 1994, ha et begrepsmessig overtak. Skal vi tro Iver B. Neumann, vant nei-siden fordi den hadde et diskursivt hegemoni som ja-siden tross sine ressurser, ikke maktet å bryte. Foran neste folkeavstemning vil EU utgjøre en enda kraftigere antitese til denne begrepsmakten. Enda mer enn i 1994 vil EU representere motsetningen til den mening de fleste av oss legger i begreper som nasjon, selvråderett, Grunnlov, likhet, bosetting i distriktene, og så videre.

Slike begreper hører også hjemme i medienes vokabular. Selv om journalistikken har opparbeidet seg sin egen logikk når det gjelder dagsorden og vinklinger, kan begrepene bare benyttes om mediene legger noenlunde det samme i det som folk flest. Det skal derfor en kjempeinnsats til fra ja-siden sin kant for å få frem at eksempelvis «Norge» enten ikke lenger er et sentralt begrep, eller må knyttes til noe helt annet enn nasjonal selvstendighet. Den kampen må i stor grad føres i mediene, og her starter ja-siden i motvind.

En hovedforskjell fra mediesituasjonen i 1994 er den store spredningen av Internett til arbeidsplasser, skoler og privathjem. Foran forrige folkeavstemning var web i lite bruk; nettavisene var knapt kommet i gang. Ja- og nei-sidens organisasjoner benyttet i likhet med partiene i liten grad Internett, selv om e-post ble flittig benyttet innad i organisasjonene. Denne situasjonen er dramatisk forandret. De mediene som benytter Internett som plattform (www, e-post, chat, mm) kommer til å spille en viktigere rolle på særlig tre måter:

For det første vil nettaviser og andre medier basert på Internett bli etablert utenfor medieinstitusjonene. De sentrale organisasjonen på begge sider vil etablere sine egne medier med daglige oppdateringer. Med Internett kan organisasjonene nå publikum uten å gå veien om journalistikkens redigering. Siden 1994 er det mange eksempler på at rapporter og dommer legges ut på nettet og lastes ned eller leses av et stort publikum. Men nettbaserte medier er også en effektiv måte å nå journalister på. For det andre er mange debattglade folk medlem av e-postlister og chat-grupper, der diskusjonen går høyt om offentlige spørsmål. Dels blir det etablert nye fora for EU-debatten, men i enda større grad vil eksisterende diskusjonsgrupper ta opp ulike sider av EU-spørsmålet. Og i dette spørsmålet som i andre tilfeller vil debatten være friskere, kanskje mer ytterliggående enn i pressens spalter. Men den vil også knyttes til massemedienes verden fordi stadig flere forholder seg både til massemedier og nett. For det tredje vil noe av det viktigste fra organisasjonenes side være organisert bruk av e-post. Med e-post kan man nå folk raskere enn med massemediene, og nærmere enn med world wide web. Med systematisk bruk av e-post kan saker i massemediene kommenteres og spres via e-post til tusenvis av mottakere, kanskje før avisene har forlatt trykkeriene.

I sum betyr dette at massemediene får konkurranse som formidlingsinstans til publikum. Publikum får i større grad tilgang til kildene direkte, slik som direktiver og andre viktige dokumenter fra EU. Videre blir EU-dekningen i langt større grad møtt med offentlig kritikk og refleksjon i utallige nettbaserte fora. Det er også verd å merke seg at disse nettaktivitetene ikke kan bygges med penger alene, men må basere seg på det samme grunnlaget som gammeldags «analog» mobilisering: et bredt og landsomfattende engasjement. Dessuten vil verken massemedier eller Internett forandre på en annen lærdom fra 1972 og 1994: at EU-debatten bare kan vinnes gjennom møtenes, foredragenes og demonstrasjonenes personlige kontakt.

© LMD Norden