/

Velferdsgode eller handelsvare

Titalls millioner barn under fem år dør hvert år. 80 prosent kunne ha vært reddet hvis de hadde hatt tilgang på livsnødvendige medisiner. Hvem eier legemidlene – den som har fremstilt dem, pasienten som trenger dem, eller mellomleddet som kjøper dem og selger dem videre?

Legemidlenes kostnader, som er et akutt og presserende problem for utviklingslandene, risikerer å berøre hele jordkloden i løpet av de kommende ti til tjue år. Selv i de industrialiserte landene, hvor befolkningene i snart femti år har vært vant til en systematisk og gratis tilgang til nødvendige medisiner, vil denne rettigheten kunne skrumpe betraktelig inn.
For hvor lenge vil helsesystemene i de industrialiserte landene kunne bære refusjonskostnadene som følger med nye medikamenter mot for eksempel hjerte- og karsykdommer eller kreft eller behandlingsmetoder knyttet til en stadig eldre befolkning? For ikke å snakke om de medisiner som vil bli utviklet og patentert med basis i forskning på det menneskelige genom (den samlede arvemassen) – på tross av at denne forskningen pågår takket være offentlig finansiering?
I USA anslår de offentlige programmene for behandling av eldre (Medicare) og fattige (Medicaid) at de nasjonale helseutgiftene vil øke fra 1 400 milliarder dollar i 2001 til 2 800 milliarder dollar i 2011.2 I løpet av den samme perioden vil utgiftene til farmasøytiske produkter tredobles og komme opp i 414 milliarder dollar i 2011. Som en konsekvens av dette vil samfunn med privat helseforsikring måtte velge mellom reduksjon i ytelsene eller økning av premiene. Kløften vil bli stadig større mellom de forsikringstakerne som kan finansiere sin helse, og de som sitter igjen med et kraftig nedskåret helsetilbud.
Mange europeiske land bruker allerede en større prosentandel av sine helseutgifter på medisiner enn hva tilfellet er i USA, der den ligger på 10 %. I Frankrike er tallet 17 % ,3 i Belgia 16,3 %, i Hellas 17,1 % og i Tyskland 12,8 %. Tendensen er den samme i alle de rike landene: I Canada utgjorde medisiner 15,2 % av helsebudsjettet i 2000, mot 11,4 % ti år før.4 Japan følger de samme kurvene.

Etter at Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ble opprettet i 1995, er prisene på legemidler blitt globalisert, i stor grad som følge av TRIPS-avtalen – en avtale om «handelsrelaterte sider ved intellektuell eiendomsrett». Det skulle imidlertid gå tre år før helsesektoren «våknet». Verdens helseorganisasjon (WHO) publiserte da en rapport som pekte på hvilke konsekvenser denne avtalen kunne få når det gjaldt tilgangen til medisiner.5 Dette arbeidet, i tillegg til uroen som kom til uttrykk i mange utviklingsland, ble fulgt opp av mobiliseringskampanjer med organisasjoner som
Leger uten grenser og Oxfam i spissen.
Da 39 legemiddelfirmaer i 2000 gikk til rettssak mot den sørafrikanske regjeringen i den hensikt å tvinge tilbake en lov inspirert av WHOs anbefalinger, reagerte folkeopinionen med avsky. Etter en intens internasjonal kampanje som støttet Pretoria, samt en sterk mobilisering i den sørafrikanske sivilbefolkningen anført av Kampanjen for tilgang til medisiner (TAC),6 fikk problemet omsider innpass i WTO 20. juni 2001 etter initiativ fra en gruppe afrikanske land.
Deretter fulgte lange diskusjoner, som i november 2001 munnet ut i «Doha-erklæringen» hvor WTOs medlemmer erklærte at TRIPS-avtalen «kan og bør tolkes og anvendes på en måte som støtter WTO-medlemmenes rett til å beskytte folkehelsen, med spesiell vekt på å fremme alles tilgang til medisiner». Setningen er så innlysende at et barn kunne ha formulert den.
Systemets logikk – hvis man da i det hele tatt kan betegne denne sirkelen uten utvei som logisk – tilsier at den utbredelsen av patentsystemet (hvor patentene har en varighet på minst 20 år) som TRIPS-avtalen påtvinger, er helt nødvendig for at de private legemiddelfirmaene skal kunne fortsette sin forskning. Argumentet er som følger: forskningen er dyr, men den blir finansiert gjennom patentregelverket som sikrer legemiddelfirmaene monopol, og på den måten gjør det mulig for dem å holde prisene høye.
Men de høye prisene hindrer flesteparten av menneskene som trenger disse nye produktene å skaffe seg dem! Selv om man må beskytte forskningen og utviklingen av nye medisiner, er det like vesentlig at medisinene redder liv med det samme de er oppfunnet, og ikke tjue år etterpå… Med mindre man trekker den nåværende absurde situasjonen ut i det uendelige, og lar millioner av mennesker dø på grunn av mangel på medisiner – medisiner som tross alt finnes og som samfunnet kunne la alle få tilgang til.
Forskning og utvikling av nye legemidler skjer for en stor del i regi av privat sektor, og avhenger av produktets markedspotensial – ikke av helsebehovet i de fattigste delene av verdens befolkning. De siste tjue årene har det blitt utført så godt som ingen forskning på sykdommer som rammer millioner av mennesker i utviklingslandene: som parasittsykdommene Chagas sykdom, leishmaniose og sovesyke og schistosomiase (leversykdom). (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0