En felles europeisk identitet?

Etnisitet, språk, religion, interessefellesskap, geografisk tilhørighet, felles historisk arv, og eksistensen av en felles fiende kan gi en pekepinn på hva som utgjør den felles europeiske identiteten. Eller kan de det?

Blant de mest oppsiktsvekkende intellektuelle utspillene den siste tiden, har vært kampanjen lansert av Jürgen Habermas 31. mai.1 En av intensjonene var å sette i gang en debatt om hva som utgjør den felles europeiske identiteten, slik at man kan skape bredere folkelig støtte for en felles europeisk politikk. Under ulmer ønsket om at Europa skal kunne skape et levedyktig alternativ til det amerikanske verdenshegemoniet, som de siste årene har blitt styrt på stadig mer unilateralt vis.

Habermas mener selv at det er fåfengt å forsøke å skape en europeisk nasjon etter mønster fra nasjonsbyggingsprosessene på 1800-tallet. Disse nasjonene var stort sett sneversynte, lukkede og antagonistiske overfor hverandre. Likevel reiser spørsmålet om den europeiske nasjonen seg naturlig, både i hans egen artikkel «Europas gjenfødelse» og i debatten som har fulgt. Årsaken er at en europeisk nasjonal identitet, dersom den blir utbredt, vil gjøre det mulig for EU å opptre som en mer selvstendig, samlende og selvsikker kraft i internasjonal politikk. Følgelig må man spørre seg: Finnes det grunnlag for en felles europeisk identitet?



Historien viser at syv spesielt sentrale kriterier kan settes frem på hva som skaper nasjonalfølelser: Etnisitet, språk, religion, interessefellesskap, geografisk tilhørighet, felles historisk arv, og eksistensen av en felles fiende. Kan noen av disse gi en pekepinn på hva som utgjør den felles europeiske identiteten?



1) Felles etnisk avstamming var helt sentralt i nasjonsbyggingen i Tyskland og Øst-Europa på 1800-tallet. I dag har imidlertid kontinentet Europa ingen felles etnisitet, men består i stedet av en sammenblanding av keltere, latinere, germanere og slavere, for å nevne noen. Europeisk historie er kjennetegnet av en rekke invasjoner av nye folkegrupper fra øst. I nyere tid har også immigrasjon fra den utenomeuropeiske verden gjort det umulig å differensiere europeere fra andre etniske grupper: Det finnes intet fellesskap på dette punktet.



2) En av nasjonalismens viktigste filosofiske grunnleggere, Johann Gottfried Herder, var av den oppfatning at språkgruppene utgjorde samfunnets naturlige enheter. I Sentral- og Øst-Europa var dette en idé som hadde sprengkraft nok til å både skape Tyskland og Italia og oppløse keiserriket Østerrike. Men Europa har ikke noe felles språk. Kontinentet kjennetegnes tvert imot av flerspråklighet. Engelsk, tysk og fransk snakkes riktignok langt utover disse nasjonenes grenser, men ingen av dem er i nærheten av å binde Europa sammen til en språklig enhet.



3) Religionen har vært viktig i nasjonsbyggingen siden reformasjonen. Det best kjente eksempelet er sionismen. Europa har imidlertid ingen felles religion. Kristendommen er grovt delt opp i regioner av protestantisme, katolisisme og ortodoksi, for ikke å nevne de hundrevis av mindre grupper. Og tar man med de mange muslimske, konfutsianske, buddhistiske og hinduistiske immigrantene og konverterte (i tillegg til det potensielle EU-landet Tyrkia), ser man at religionen er mer splittende enn samlende.

Men kanskje Europa kjennetegnes av det motsatte, sekularisme, slik Habermas foreslår? Sannsynligvis ikke, siden religionen ofte er langt viktigere for folk flest enn de intellektuelle vil ha det til. Jeg vet for eksempel om opptil flere statsråder i den sittende regjeringen som vil protestere på ideen om at vi bør fremdyrke sekularismen.



4) En milepæl i Tysklands skapelse var formingen av et økonomisk interessefellesskap, tollunionen Zollverein i 1832. Innen 1842 omfattet unionen 28 av de 39 tyske statene, og det økonomiske samarbeidet mellom disse la grunnen for samlingen i 1871. EU er et liknende interessefelleskap. Samarbeidet sprang ut av en generell idé om at vi er sterkere i fellesskap, og et spesielt ønske om et felles indre marked. Men interessefellesskapet skaper ingen nasjon, bare en tollunion, og vil være frarøvet de etisk-politiske forpliktelsene som blant andre Habermas etterlyser. Og for EUs del er det dessuten et poeng at de utenrikspolitiske interessene nettopp spriker i helt sentrale spørsmål. Det var for eksempel umulig å skape noen felles EU-front i Irak-spørsmålet, fordi myndighetene i Italia, Spania og Storbritannia hadde helt andre mål enn i Frankrike og Tyskland. Dermed kommer vi ikke særlig mye nærmere Habermas’ mål om en samlet (og multilateral) europeisk utenrikspolitikk.



5) Da Frankrike bygget sin nasjon på 1800-tallet, var geografien et av de helt sentrale elementene. Frankrikes jord var lus soli – et ukrenkelig og udelelig territorium. I likhet med Frankrike, er Europa geografisk bundet sammen. Samtidig er det vanskelig å se for seg at felles jord skal kunne legge grunnen for en felles europeisk identitet. For Frankrike og Tyskland, skapte territoriet sterke nasjonalistiske følelser i tider av krig eller forespeilet invasjon, slik som Rhinkrisen i 1840 eller Den fransk-tyske krig i 1870. Europa vil imidlertid ikke oppleve noe liknende de nærmeste årene. Og inntil det skjer, vil ikke geografien spille noen særlig større rolle enn den allerede gjør.



6) Alle nasjoner har oppfatninger om en felles historisk arv. Men er det noe som ikke kjennetegner Europa, er det felles arv. Enkelte prosesser har riktignok rammet hele kontinentet, slik som napoleonskrigene, verdenskrigene, eller kristendommens spredning, men dette konstituerer ingen felles historie. Ikke siden Romerrikets deling på 300-tallet, har Europa hatt noe som kan minne om dette. Og tar man med Nord-Europa (inkludert Nord-Tyskland), vil heller ikke Romertiden kvalifisere. Europa har i stedet vært preget av fraksjonering og krigføring de siste millennier. Årsakene har variert mellom religion, territoriale krav, profittbaserte egeninteresser, aristokratisk prestisje, revolusjonskamp, eller nasjonale stormaktsambisjoner.

I tillegg har europeiske samfunn vært preget av store interne splittelser, som undergraver tanken om noen felles historisk arv. I middelalderen, for eksempel, følte nok en gjennomsnittlig aristokrat, slik en historiker har beskrevet det, mer fellesskap med hesten sin enn den jevne livegne bonde. Overklassens historie er med andre ord ikke fellesskapets (noe som riktignok også gjelder nasjonalhistoriene). Noen felles europeisk historisk arv kan derfor vanskelig snakkes om.



7) Tyskland samlet seg på 1800-tallet mot en felles fiende, det større og mektigere Frankrike. Likeledes opplevde man en tilsvarende nasjonal konsolidering på fransk side mot tyskerne, etter opprettelsen av keiserriket Tyskland i 1871. For dagens Europa, og i alle fall for Habermas, er det den amerikanske unilateralismen som utgjør den felles fienden. Og han er ikke alene om denne tanken: Den støttes av en europeisk antikrigsbevegelse av historisk størrelse, som vokste kraftig under siste Irak-krise.

Det må imidlertid advares mot argumentasjonen for en europeisk samling mot USA. En slik prosess vil garantert skape en amerikansk samling mot Europa. Og er det noe verden ikke trenger, er det en nye epoke av global blokk-politikk og maktrivalisering. Ingen vil være tjent med en krisemaksimering i konflikten mellom Europa og USA. Fremtiden avhenger av å bygge et velfungerende system for internasjonalt samarbeid, som kan aksepteres av både USA og Europa. Europeernes oppgave er å få amerikanerne til å feste lit til multilateralisme og politiske løsninger, men ikke å tvinge dem til det. EU har verken nok myk eller hard makt til dette. Og dersom man likevel prøver, vil verden raskt bevege seg i en enda farligere retning.



Konklusjonen er at Europa ikke har noe særlig potensial for noen felles identitet. Det er langt mer som skiller oss enn som binder oss sammen. En europeisk identitet synes å måtte være en løgn, dersom den skal kunne vokse frem. Med tanke på 1800- og 1900-tallets kriger, er lærdommen av den europeiske fortiden heller at vi bør unngå å bygge opp en europeisk identitet. Vi må innse at vårt viktigste fellestrekk nettopp er splittelse og uenighet – at enheten ligger i ulikhetene. Vår blodige krigsarv fordrer større politisk samarbeid – basert på inkludering og multilateralisme – men vi trenger ingen felles identitet for å gjøre dette. I stedet må vi gjøre det fordi det er pragmatisk: Europas blodige og splittende fortid viser entydig viktigheten av samarbeid, toleranse og ikkevold – og ikke bare på et europeisk plan, men globalt.






© LMD Norden
1 Se også om Europas identitet i Le Monde diplomatique i juli, artikler av Truls Lie, Gianni Vattimo og Bernard Cassen.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Sværmeriet for politisk vold

Default thumbnail
Neste sak

Terrorkrig mot egen befolkning

Andre saker om Europa

0 kr 0