En kannibalindustri

Profesjonell fotball fungerer som et diktatur. Fotballsjefene hersker fra toppen av FIFA-slottet sitt, mens spillerne risikerer å dø av utmattelse. Da kan den brasilianske klubben Corinthians være et forbilledlig eksempel. Spillerne tok over styringen i to år på 1980-tallet, hvor flertallsbeslutninger og demokratiske diskusjoner skapte glitrende fotball.

I juni i år falt fotballspilleren Marc-Vivien Foé fra Kamerun død om på gressmatten på Lyons stadion. Han var ikke rammet av noe straffbart spark. Ingen hadde rørt ham. Foé døde av utmattelse. Tempoet i kontinentalcupen, med kamper i rask rekkefølge, tok knekken på ham. Ingen legejournal kommer noensinne til å si at Foé døde av akutt profesjonell fotball, for denne dødelige lidelsen finnes ikke i noe sykdomsregister. Men sannheten er at den vakreste og mest populære av alle idretter, en glede for bena som utøver den og for øynene som ser på, fungerer på industrielt nivå som en opphakkingsmaskin for menneskekjøtt.

I fjor ble det arrangert to verdensmesterskap i fotball. Et for idrettsmenn av kjøtt og blod, et annet for roboter. De utvalgte humanoidene utkjempet sin RoboCup 2002 i den japanske byen Fukuoka, rett imot kysten av Korea. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0