Når Kinas ledere og næringsliv bestemmer seg for noe, kommer endringene ofte raskt. I 1995 var det knapt noen som drev med vintersport i Kina. Nå har landet nær 800 skisentre, og i februar skal det arrangere vinter-OL.
For supporterne gjenspeiler fotballklubben Liverpool byens særegne karakter som kosmopolitisk arbeiderby. De amerikanske eierne som kjøpte klubben for ti år siden dyrker også dette imaget, for å gjøre den attraktiv utenfor England.
Over to tusen utøvere fra 201 nasjoner konkurrerte i den symbolske OL-byen Athen i august 2004. Tretten år senere er sluttregnskapet blodrødt, men ikke for alle.
Mens Sør-Korea arrangerer de 23. vinterlekene i Pyeongchang, går befolkningen i Alpene imot et arrangement de ser som kunstig, dyrt og miljøfiendtlig. IOC sliter med å forstå avvisningen, men lover store endringer.
Motmakt på tribunene. Brasil arrangerer fotball-VM i en atmosfære preget av politisk misnøye og medieskapt begeistring. Stadionene er arenaer for ukontrollert og tidvis svært voldelig engasjement, som idrettsbransjen forsøker å temme. Men stadionene er også viktige møteplasser for vanlige folk.
Fotballindustrien i Sentral- og Øst-Europa var lenge organisert rundt yrkesforeninger, men nå har lunefulle oligarker med tvilsomme formuer slått kloa i de store klubbene i Øst-Europa. Denne lille klikken av nyrike står alene for en stor del av underholdningen i fotballindustrien.
8. juni starter fotball-EM i Ukraina og Polen. Mens stjernespillerne kjemper for sine nasjoners ære, drukner klubbene i gjeld og skylder milliarder i skatt. UEFA har nylig innført økonomisk fair play for å bøte på de fiskale og økonomiske fordelene enkelte klubber får. Men storklubbene har ingen grunn til bekymring.
11. juni braker et nytt verdensmesterskap løs. Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) ser ikke ut til å rammes nevneverdig av de økonomiske nedgangstidene. Forbundet flyter rett og slett over av penger som lederne velvillig og tradisjonen tro deler ut til venner, støttespillere, og ikke minst dem selv.
Fra sin beskjedne fødsel på 1800-tallet har fribryting blitt en form for «sportsunderholdning», som trekker et stort publikum. Med sine iscenesatte slåsskamper er den også i ferd med å bli en samfunnskommentator, i nært slektskap til europeisk samfunnssatire.
Internasjonale sjakkmesterskap ble lenge fulgt med like stor entusiasme og interesse som OL. Spillerne ble symboler på sine respektive hjemlands hjernekapasitet og taktiske evner. Den geopolitiske styrkeprøven over sjakkbrettet er ikke lenger like spektakulær som under den kalde krigen, men fortsetter også i dag, med noen nye spillere.
I 1958 oppdaget Frankrike Algeriekrigen gjennom fotballen. Antikolonialistene i FNL opprettet et eget landslag med algeriske fotballspillerne som inntil da hadde spilt på det franske landslaget.
Idrett er ikke lenger allemannseie i USA. En ny segregering er i ferd med å organiseres på stadionene. De rike skilles fra de fattige, som fortrenges til de bakerste setene. Samtidig er det de vanlige skattebetalerne som må betale for at de rike kan boltre seg på nye stadioner spesiallaget for dem.
Det franske utdanningssystemet for fotballspillere er et maskineri. Totalt er det minst 5000 talentfulle spillere mellom 12 og 18 år som hver dag snører på seg sine fotballsko for å «lære yrket». Det er ufattelig mange som mislykkes. Av nærmere tusen barn som prøver lykken i fotballskolen INF Clairefontaine, er det bare fire eller fem av disse «superbarna» som blir profesjonelle fotballspillere. På mindre enn tjue år har fotball gått fra å være en folkesport til en fotballindustri.
Profesjonell fotball fungerer som et diktatur. Fotballsjefene hersker fra toppen av FIFA-slottet sitt, mens spillerne risikerer å dø av utmattelse. Da kan den brasilianske klubben Corinthians være et forbilledlig eksempel. Spillerne tok over styringen i to år på 1980-tallet, hvor flertallsbeslutninger og demokratiske diskusjoner skapte glitrende fotball.