Feriens historie

Den som vil skrive feriens historie vil legge merke til likhetene mellom dagens rundreise og den middelalderske pilegrimsreisen. Vesten gir turisten en tilnærmet hellig status, hvor han eller hun er unntatt fra det verdslige hverdagslivet.

Foreløpig er historieskrivingen rundt Vestens feriekultur av begrenset omfang, og noen feriens filosofi finnes ikke. Emnet behandles vanligvis som en del av underholdningslivet – i samfunnets historie plasseres vannhullets arkitektur i samme kapittel som trender innen hagehold. Fra slutten av 1800-tallet kom retten til ferie i kjølvannet av arbeidernes kamp for kortere arbeidstid. Det er blitt laget nostalgiske bøker og utstillinger om menneskers fritid. Et eksempel er utstillingen av postkort fra Butlins ferieleire i Storbritannia på 1960- og 1970-tallet.1 Kortene er forførende og melankolske der de viser de ferierende sine sobre miner i gleden over fritid og ferie. Hvordan Vesten kom frem til sin nåværende forestilling om ferie, er ikke blitt utforsket i særlig stor grad, ei heller hvilke behov ferien er ment å oppfylle bortsett fra det rene fraværet av arbeid. Hele samfunn er basert på turisme, men selv ikke bransjens egne folk analyserer offentlig hva folk egentlig søker, bare hva som kan selges til dem.

De eldste vestlige feriene var, som det engelske ordet holiday – «helligdag» – antyder, de religiøse festene i den kristne kalenderen, som la en from glorie rundt de gamle, hedenske årstidsfestene. Man hadde julen, den kristeliggjorte feiringen av vintersolverv med sine forløpere både i nordisk og romersk hedensk kultur, og påsken, der gjenfødelsen av en guddom gjenspeiler et eldre, hedensk karneval som feiret at våren kom. Begge tillot fråtsing, fyll og at den sosiale ordenen ble snudd på hodet. Slaven, tjeneren eller barnet kunne for en stakket stund kommandere sin overordnede, mens de høytstående i samfunnet, noen ganger i forkledning, fritt kunne ta del i allmuens grove fornøyelser. Det å midlertidig skifte sosial rolle er fortsatt en sentral del av ferien. Det er nå sjelden at «herrer tjener sine tjenere», men ferierende folk later faktisk som om de lever mer primitivt – en hytte ved stranden, grilling, enkle og til og med fillete klær – og dette har i hvert fall franskmennene gjort helt siden adelen i Versailles begynte å arrangere sin fête champêtre for å etterape landsens moro.

For dem som ikke er vant til å bli vartet opp, noe som har vært tilfellet for storparten av befolkningen i Europa og Nord-Amerika siden hushjelpen forsvant fra de fleste hjem etter andre verdenskrig, er ferien en unik mulighet til å leke herre. De kan bruke kjøpekraften fra sine urbane inntekter til å kjøpe en personlig oppvarting de ikke er vant til hjemmefra – kelneren kommer med drinker, stuepiken skifter til rene håndklær hver dag. For folk fra middel- og arbeiderklassen er det uakseptabelt hjemme i Europa, om ikke i Nord-Amerika, å etablere et kontantbasert «herskapsforhold» over tjenesteleverandører og forlange personlig oppvarting. Mennesker nederst på rangstigen dresser seg opp på ferie og krever i det minste et skinn av luksus fra hotellene de skal bo på.

Den lengste årlige ferien i Vesten – fra midtsommerens høyonn til slutten av kornhøsten – har aldri blitt virkelig kristianisert, selv om sommersolverv er blitt omdøpt til sankthansaften. På åkrene har man hatt bruk for ekstra arbeidskraft så lenge korn har vært en bære-bjelke i kostholdet. De fleste landene i Europa fastla kalenderen for sine sekulære institusjoner i løpet av 1700-tallet samtidig som økt jordbruksproduksjon økte behovet for muskler i august. Adelen måtte holde seg på godsene sine for å holde oppsyn i de mest produktive månedene uansett hvilke forpliktelser de hadde ved hoffet resten av året. Dermed tok møtene mellom hoff og regjering, samt det formelle utdanningssystemet en pause. Dette hadde også sine sanitære fortrinn, da sommeren var en kritisk tid når det gjaldt vannmangel og smittsomme sykdommer i tettbygde områder. De fleste arbeidsfolk på landet, og mange i byene, måtte utsette så å si alt arbeid utenfor åkrene for å sikre kosten for resten av året. Det var ingen lett årstid, det kan alle som har slått korn under brennende sol i juli bekrefte.

Men resultatet er at det i Europa og Nord-Amerika har festet seg en oppfatning om at det normale livet, særlig innen styre og stell, skal oppheves i innhøstingsmånedene. (Det amerikanske ordet for ferie, vacation, som deler sin latinske rot med de romanske språkene, røper at de offentlige kontorene står tomme, mens det tyske ordet, Urlaub, betyr permisjon – en tillatelse til fravær). Selv om vi ikke lenger er direkte avhengige av innhøstingen for å ha korn til brød og dyrefôr, samt hestekrefter fra høy og halm, og heller ikke forbruker så mye energi for å sanke alt sammen, belønner vi likevel oss selv med den antagelsen at storpolitiske hendelser ikke skal forstyrre ferietiden vår.

Ideen om at ferien er en tid fjernt fra det virkelige liv tøyer vi lenger og lenger: Vesten tilkjenner turister en nesten hellig status og regner dem som unntatt fra politikk og krig. Derfor er det å angripe folk som er på ferie (som i Luxor i Egypt i 1997 og Bali og Kenya i 2002) å bryte et stort tabu om at intet ondt skal vederfares mennesker på jakt etter fornøyelse. Den antikke våpenhvilen som var sedvane under høytider som saturnaliene (feiring av vintersolverv) og de olympiske leker, påkalles også.

Men hvorfor befinner turister og ferierende seg både utenfor sitt eget land og bortenfor hverdagens tid? Kristendommen lånte ideen om pilegrimsreisen fra antikken og etablerte helligdommer som destinasjoner for de fromme. Reisens slit eller bønnene ved reisens mål ble solgt som et middel for å korte ned tiden i skjærsilden. Det er umulig å vite hvor mange mennesker som faktisk foretok pilegrimsferder i middelalderen, men skal man dømme etter Chaucer, var det et overraskende bredt spekter av ikke spesielt religiøse mennesker som både hadde råd til å forlate sitt vanlige arbeid i opptil en uke, og som var nysgjerrige etter å være og å se andre steder. Nysgjerrig etter å se, det er det avgjørende uttrykket.

Pilegrimenes reisemål er turistdestinasjonenes forgjengere. De hellige stedene var som fornøyelsesparker. Pilegrimene gikk i prosesjon forbi sideattraksjonene i kapellene før de stilte seg i kø foran hovedhelligdommen med sine mirakelrelikvier eller bilder, som var iscenesatt for å maksimere effekten til helligdommens «hovedattraksjon». I katedralen i Durham kunne for eksempel trelokket på graven til Sankt Cuthbert (som var plassert på en overdådig, sceneaktig opphøyning for at folk skulle se bedre) heises opp i tau som var forsynt med tinglende sølvbjeller for å avdekke det spektakulære monumentet under det: en himmelsk forestilling verdig et Disneyland. «Vulkanen» som spruter «lava» hvert 15. minutt mellom mørkets fall og midnatt utenfor Mirage Hotell i Las Vegas nedstammer fra slike forestillinger. Det er en forutsigbar simulering av det fantastisk uforutsigbare, der hensikten er å endre tilskuerens sinnsstemning og skape en følelse av at et besøk på dette stedet sprenger det normale livets dimensjoner. Helligdommene gjorde stor butikk med sine figurer i bly, småkaker og oblater, og bilder av de hellige stedene skåret ut i tre (en forløper til postkortet), som tidlig skiftet funksjon fra tegn på velsignelse til sekulære statussuvenirer.

Det mest snobbete aspektet ved feriene våre kom som følge av at pilegrimsferden ble sekularisert til den klassiske rundreisen. Dette begynte på 1600-tallet da den nordeuropeiske adelens ynglinger – ofte protestanter og dermed forhindret fra å delta i katolikkenes tradisjonelle reiser – ble sendt til fremmede byer, spesielt til Romas klassiske steder og severdigheter. Formålet var å utdanne dem i manerer, kunst og arkitektur gjennom observasjon og regler, og ofte også seksuell praksis (rundreisen erstattet også middelalderens utveksling av barn, som fant sted i adelige kretser for å utvikle deres etikette og gi dem en mulighet til å skaffe seg kontakter).

Innen midten av 1700-tallet ble den store rundturen demokratisert. Røverromanene gjorde postvogneventyret populært blant Englands voksende middelklasse, mens Goethe og hans krets fremmet den ur-romantiske ideen om die Wanderjahre – vandringsårene – som var en sammensmeltning av den klassiske rundturen på økonomiklasse og den gamle laugsskikken hvor læresvenner skulle arbeide utenfor sitt eget distrikt for å mestre andre sine håndverkstradisjoner. Den store rundreisen og vandringsårene, med sitt fokus på den unge mannens følelsesmessige dannelse, fører direkte frem mot forrige tiårs obligatoriske ungdomsreiser: I «backpackernes» ryggsekker fant man gjerne både Goethes Wilhelm Meister og Lonely Planets reisehåndbøker.

Kurbadene og senere feriestedene ved sjøen var også en aristokratisk sekularisering av gamle, dels religiøse, dels medisinske ekskursjoner til helsebringende kilder og brønner. For bak ekspansjonen på 1700-tallet lå ikke minst Jean-Jacques Rousseaus definisjon av det høytstående menneske som var så følsomt at også helsen var sart. Et kurbadopphold i Bath, Marienbad eller Aix-en-Provence som tidligere hadde hjulpet mot svært spesifikke plager som hud- eller fordøyelsesrelaterte sykdommer på grunn av de effektive mineralene i vannet – ble gradvis i løpet av 1700-tallet til en sosial nødvendighet for overklassen.

En sesong ved et kursted kombinerte fastens fysiske renselseseffekt med lystigheten til et respektabelt karneval: Kropper som var nedkjørt av følelsenes ville dans, ble restituert til en mer robust helsetilstand ved å omgås den rette typen mennesker. Alle de lavere klassene etterstrebet deretter den samme syklusen av sykdom og helbredelse. Med oppfinnelsen av jernbanen, samt at sjøbading ble erstattet av småplasking i bassenger, var det hvert år stadig flere som besøkte det økende antallet feriesteder.

Vi «trenger» fortsatt en ferie for å hente oss inn, den eneste forskjellen er at lidelsen de høyverdig følsomme nå plages av, er stress.