Nigeria

Nigerias fattige tyr til religion

Innføringen av den islamske sharia-loven nord i Nigeria for tre år siden reiste store forhåpninger hos befolkningen om sosiale forbedringer. Internasjonal presse har gitt Safiya Husseini og Amina Lawal-sakene enorm oppmerksomhet, mens landets økende fattigdom og sosiale problemer har kommet i skyggen.

Posted on

Nigerias president Olusegun Obasanjo som innledet sin nye presidentperiode 29. mai 2003, vil neppe få tid til å nyte valgseieren. Blant de utfordringene som føderasjonen av 36 stater står overfor, er det fare for at den islamske sharia-loven blir en tung bør for det skjøre demokratiet i Vest-Afrika. To nye stater kan komme til å følge de tolv nord-nigerianske statene som i 1999, det året militærdiktaturet falt, innførte sharia – den hellige lov.1 Innføring av sharia i flere stater risikerer å nøre opp under religionskonfliktene som allerede herjer i Afrikas mest folkerike land. Et land som tiltrakk seg verdens oppmerksomhet våren 2000 i forbindelse med skjebnen til Safiya Husseini.2

Befolkningen i de statene som allerede styres av sharia-systemet hadde store forhåpninger til at innføringen av sharia skulle bøte på den katastrofale sosiale situasjonen i landet, men tydelige tegn på forandring lar vente på seg. Kano, den tredje største byen i Nigeria og økonomisk sentrum i nord, er i ferd med å bli det muslimske Nigerias shariapolis, symbolet på de vanvittige forhåpninger den islamske loven har gitt næring til, men også et symbol på de motsetninger og det politiske spill den innebærer.

«Vi takker Gud for at vi lever i et demokrati hvor folket endelig har rett til å være frie. Den islamske loven er vårt felles valg. For mer rettferdighet og en bedre økonomisk situasjon». Slik lot studenter ved Bayero University oss ta del i de grenseløse forventningene de hadde til sharia-loven noen uker etter at den offisielt ble innført i Kano. Siden desember 1999, da Ahmed Sani Yerima som er guvernør i staten Zamfara og president Obasanjos rival, gjorde sitt politiske «scoop»3, har den islamske loven spredt seg som ild i tørt gress i de nordlige delene av Nigeria. Etter press fra rasende folkemengder ble guvernøren i Kano, Rabiu Musa Kwankwaso fra PDP (People’s Democratic Party) som sitter med makten i landet, tvunget til å annonsere at byen og staten Kano tilsluttet seg sharia-systemet. Dette skjedde 21. juni 2000.



Islamsk lov blir sett på som løsningen på alle problemer, og til og med som et redskap for økonomiske forbedringer. «De folkene i Aso Rock (hovedsetet for makten i Nigeria) og i presidentpalasset i Abuja kaller oss morgendagens ledere. Men hva gjør de for å lette hverdagen vår? Den viktigste grunnen til at de vil ha makt, er kontroll av oljeressursene i landet. Sharia kommer til å endre på alt dette», sier de unge studentene. Bilskiltene i Kano kan godt annonsere «Centre of commerce», og byens Kumi Market må gjerne være det eldste markedet i Vest-Afrika – Kano er og blir den mest underutviklede metropolen i landet. Mer enn 65 % av byens innbyggere lever på mindre enn en euro per dag. Bak finansbydelen (mange forklarer dens overraskende dynamiske økonomiske utvikling med de svarte pengene den gamle diktatoren Sani Abacha sprøytet inn4) ligger fattige gettoer på rekke og rad. Det finnes ikke vann og elektrisitet og innbyggerne blir utsatt for utsuging fra yandabas (som på hausa betyr røvere).5

I skyggen av de enorme opplyste villaene til det politisk-finansielle oligarkiet, herjer regelmessig kolera- og tyfusepidemier som truer de fattige bydelene. Pumpene i Kano har vært uten olje siden slutten av 1990-tallet – et av de mest overveldende paradoksene i verdens sjette oljeeksporterende land. Byen livnærer seg nå av et svart marked som kontrolleres av den samme compradore-klikken av oligarker. En av to innbyggere er uten fast arbeid, og dersom noen fra hausa-filleproletariatet greier å skaffe seg en jobb i landbruksindustrien eller på de kjemiske fabrikkene – som for det meste eies av libanesiske stråmenn – tjener de mindre enn 350 naira per dag (2 euro). Som en student ved det føderale universitetet sier: «Hvis Karl Marx hadde levd i dag, ville han ha skrevet Kapitalen med utgangspunkt i det nordlige Nigeria!» Samtidig mottar staten Kano – som nest etter Lagos er den mest folkerike av de 36 nigerianske statene, med en total befolkning på 8 millioner, hvorav 3 millioner i byen Kano – hvert år titalls milliarder naira i føderale fond… «Welcome sharia!»

Oppslutningen om den islamske loven begrenser seg ikke til muslimer; den finnes også hos de kristne i Sabon Gari – en enklave som tradisjonelt er forbeholdt folkegrupper som ikke opprinnelig kommer fra Kano. Nattelivet i denne delen av byen står ikke tilbake for de farligste bydelene i Lagos. Midt i denne blandingen av opprømte og avventende holdninger, er Yusuf Ozi Usman, muslim fra ebri-stammen og journalist med 20 år bak seg i Kano, en av de få som legger an en mer dempet tone: «Hvis Koranen er den samme overalt, sier han, vil politikk og sharia her fungere som siamesiske tvillinger!» For sharia-tilhengeren Usman var det «verken fundamentalisme eller moralsk hysteri som gjorde at guvernør Kwankwaso bestemte seg for å erklære innføring av islamsk lov i Kano. Det handlet om valgstrategi. Jeg tror ikke at ’powerbrokers’ (politiske baroner) eller ’moneymakers’ (finansbaroner) i denne byen noensinne vil engste seg for islamske domstoler. Det er vanlige mennesker som må betale. Ikke de korrupte eller de som underslår offentlige midler».



To år etter innføringen av sharia-loven, i februar 2003, har atmosfæren i Kano endret seg merkbart. Det råder en ubestemmelig spenning i byen. Nettene i Sabon Gari er ikke som før. Man kan fortsatt drikke alkohol, men et uuttalt portforbud gjør at fortauskafeene tømmes når klokken slår 22 og de elektriske anleggene stenges. I det skjulte lever Kano allikevel opp til sitt rykte som byen med høyest ølkonsum i landet. Prostitusjonen har heller ikke forsvunnet, den har bare trukket seg vekk fra gatene og inn i bordellenes bakrom. Vi er langt unna klisjeene i vestlig presse om det nigerianske talibanland – og samtidig langt unna en innfrielse av myndighetenes løfter.

I Abeokuta Road innrømmer en bareier fra den kristne folkegruppen igbo at han er «redd for fremmede», spesielt etter demonstrasjonene 13. oktober 2001 mot amerikanernes bombing av Afghanistan. Demonstrasjonene utviklet seg til opptøyer og endte med et hundretalls drepte, for det meste kristne, i nærheten av Sabon Gari. Dette var den mest voldelige folkelige reaksjonen på hendelsene etter 11. september 2001 som verden fikk se. Noen journalister mente de blodige demonstrasjonene var iverksatt av muslimske ekstremister fra Atadjit; en liten fundamentalistisk sekt som oppfordrer til «hellig krig mot amerikanske interesser». Andre knyttet opptøyene til Kwankwazos politiske motstandere med ønske om å «skitne til hans mandat» ved hjelp av yandabasene.



Valgvåren 2003 benyttes islam mer enn noen gang i den politiske argumentasjonen. Folk i Kano, som i 1999 stemte på Obasanjo, foretrekker nå hans rival; den pensjonerte generalen Muhammadu Buhari som leder All Nigeria People’s Party (ANPP). «Fordi han er muslim, fordi han vil gjenopprette lov og orden, og fordi vi blir marginalisert av Abuja», forklarer en ung funksjonær. Kampanjen for gjenvalg av den sittende presidenten har allikevel fortsatt. «Befolkningen på landsbygda er ikke så lett å påvirke, og de er ikke forgiftet av det politiske klimaet i storbyene,» forklarer Aïcha som arbeider med å samle støtte til regjeringen blant kvinner på landsbygda. «Det er ikke så mye som skal til for å tilfredsstille dem: elektrisitet, igangsetting av noen vannprosjekter»… og, ifølge opposisjonen, noen hundre tusen naira i lommene til lederne for de lokale myndigheter. I staten Kano finnes 44 slike ledere. «De er alle korrupte», innrømmer høvdingen i landsbyen Beibeji. Her er det middelaldersk islam som vekkes til live igjen. Dette er Safiya Husseinis Nord-Nigeria. En verden hvor kvinner giftes bort i 12-årsalderen og husene bygges i leire – en verden med absolutt analfabetisme. Dette er det Nigeria som ikke har ventet på den offisielle innføringen av sharia-loven for å praktisere den. «Fra arv til skilsmisse, islam har alltid styrt hverdagen her», forteller Aïcha. Her, i motsetning til i byen, trenger man ikke hisba-systemet6 for å sikre respekt for islamsk lov. Hisbaene, disse militsoldatene i grønne uniformer har nærmest overtatt metropolen etter at islamsk lov ble innført. De er overalt; ved kontrollposter hvor de vokter inngangen til fattige bydeler. Men hvem arbeider de for? Det er vanskelig å skille mellom troppene som adlyder ordre fra de føderale myndighetene i staten Kano og de som arbeider for en imam i en lokal moské, det vil si en høvding eller en big man (i tradisjonell gudfar- lederstil) som lønnes av opposisjonen. I likhet med de etniske militsene som utvikler seg i landet7, har sharia-systemet også ført til en foruroligende privatisering av rettspraksisen –denne gang i guds navn: «Alle vil bli hisba i dag, forklarer doktor Ameen Al Deen Abubakar, som leder State Hibah Committee, hisba-systemets offisielle organ. Dette er en del av problemet. Med et visst ubehag innrømmer han at det «har forekommet noen overtredelser». Før han legger til: «Men det går bedre nå».



Sani Dan Indo har vært offer for noen av disse overtredelsene. Han er kalengu-musiker og regional kjendis. I fjor sommer under en opptreden på Central Hotell, opplevde han å få alt utstyret sitt ødelagt av hisbaer. I følge disse islamske «sjauerne» hadde Dan Indo begått det feilgrep å utfordre Koranen gjennom sine opptredener. «Jeg har aldri engasjert advokat, forklarer han, for dersom jeg klager, kommer man til å tro at jeg knytter sammen musikk og religion og at jeg ikke er en god muslim,» betror han oss. «Selv ikke i land som Saudi-Arabia har jeg hørt om at musikere blir behandlet så dårlig som her. Men hva er denne shariaen egentlig? Jeg er tilhenger av islamsk lov, men disse hisbaene er bare ute etter pengene mine.»

Sani Dan Indo bor i Tamburawa; en landsby 20 kilometer fra Kano i retning Zaria. Om dagen ser landsbyen ut som alle de andre landsbyene man ser langs veien på vei sørover i landet. Om kvelden er stemningen i Tamburawa på grensen til schizofreni. Lastebilsjåfører som tilhører hausafolket, byfolk fra Kano, venninnegjenger som feirer fødselsdager, oppstemte natteravner og muslimske ranglefanter fyller landsbyens eneste gate, vekslende mellom gatas fire barer og kombinert bordell/klubb/vannhull. Hausa-rap akkompagneres av amerikanske hip hop-rytmer og jamaikansk reggae, øl, gress, soldatkjærester og ugifte par – ungdommene i Tambura utfordrer sharia-loven.

Dette er en no-go zone for hisbaene. «Her lar de oss i det minste i fred, sier Sani Dan Indo. Uansett gjør ikke disse ungdommene noe galt. Hvorfor skulle man fordømme dem? Har de ikke rett til å more seg? Dette skal være et demokrati, eller hva? Det er Gud som skal dømme, ikke disse hisbaene som ikke engang kjenner Koranen.»



Osama Africa ligner forbløffende på sitt saudiarabiske forbilde – bare mørkere i huden. Osama er en hisba. Når han blir spurt om hva han setter pris på hos Osama bin Laden, forklarer han på sin broken english: «Jeg liker ham fordi Amerika vil ta livet av ham, og fordi han er muslim». Sammen med milits-vennene sine skulle Osama Africa «gjerne deltatt i den hellige krigen – jihad. Men da må han skaffe oss et fly. Vi kan ikke gjøre noe, vi har ingen penger. Men jeg tror ikke Osama kan gjøre noe for oss». 11. februar for snart to år siden ga allikevel helten deres et tegn som er av stor betydning for dem: I en meddelelse som ble sendt på TV-kanalen Al Jazeera samme dag som Aid el Kebir8, omtalte Al Qaida-lederen for første gang Nigeria som et av de landene som var best skikket til å «føre frigjøringskrigen». «Fabrikkert falskneri fra CIA», ifølge vestlige diplomater som møttes i Abuja. Et bedrageri som i alle fall kom som bestilt med hensyn til å få Obasanjos regjering, som sammen med flere afrikanske land motsatte seg den britisk-amerikanske intervensjonen i Irak, til å nærme seg Bush-administrasjonen. I skyggen av kampen mot terrorisme skjuler det seg andre, mindre uttalte forklaringer – som Guineagolfens saftige olje.9

Vil faren for «religiøs fundamentalisme» være et av Bush-administrasjonens pressmidler overfor Nigeria? Ifølge en amerikansk rapport skal Nigeria og Sudan være de to landene i Afrika som er «mest bekymringsverdige med hensyn til religionsfrihet». Og ifølge samme rapport utgjør sharia en trussel mot «konstitusjonell beskyttelse og religionsfrihet». Uansett har ikke USA spesifisert nærmere sin oppfatning av dette etter at president Obasanjo – en «born again» muslim – nå har innrømmet at «statene har konstitusjonell rett til å innføre islamsk lov».10 USA har heller ikke bemerket den urovekkende styrkingen av kristen fundamentalisme i Nigeria, som spres gjennom stadig flere evangeliske kirker og pinsemenigheter i de sørlige delene av landet. Glemt er også det titalls nye kirkesamfunn som preker om «kristen jihad», og som har vokst frem i Sabon Gari i Kano siden sharia ble innført.

I tillegg, og noe som gir mer grunn til bekymring, har USA som ellers er raskt ute med å forsvare kristne nigerianeres sak, ikke vært særlig opptatt av hva slags skjebne som møter mennesker fra andre religioner: for eksempel muslimene i nord som er ofre for en hyklerisk praktisering av sharia-loven. «I går ble en av mine elever mishandlet av hisbaer. Koranen handler om fred og toleranse, ikke vold»: Omar er en «god muslim», nært knyttet til Emiren av Kano, byens åndelige leder. Han er «prest» i den førislamske hausareligionen bori. Om den sørnigerianske voodoo-varianten juju blir angrepet av enkelte «born again» evangelister, er bori-kultusen skyteskive for daw’a-predikanter som nører opp under konflikter mellom muslimske grupper i fattige bydeler.11



Amerikansk eller ikke, innblanding utenfra irriterer den fredsommelige gurvernøren Rabiu Musa Kwankwaso: «Nå har jeg fått enda et brev fra en tysk organisasjon som ber meg om å sette en stopper for amputasjonene i min stat. Men ingen har blitt utsatt for det her! Og uansett, så er ikke dette et problem i Kano. Straffeaspektet utgjør kun 5 % av sharia-loven. Men dere fra vesten fokuserer kun på dette spørsmålet og glemmer at det vi virkelig sliter med, det er underutvikling. Dere kan ikke forestille dere hvordan Kano så ut da vi kom til makten i 1999.»

Allikevel ser det ut til at Kano siden sharia ble satt i verk i år 2000 har sunket enda lenger ned i elendighet. På grunn av – eller på tross av – islamsk lov, er banksektoren i byen tømt for kapital. Til og med eierne av store hausa-formuer har trukket tilbake sine investeringer for å heller posisjonere seg finansielt i den føderale hovedstaden Abuja. Støtt ut i kulden av nigeriansk presse og demonisert av vestlige selskaper, er hausasamfunnet fanget av sitt sharia-system. «I utdannings- og helsesektoren er situasjonen dramatisk, forklarer en av de siste gjenværende europeerne i byen. De kristne legene har forlatt regionen og stengt sine private klinikker. Det er slutt på blandede klasser i skolen, og programmet for gjeninnføring av «de innfødtes perspektiver» i undervisningen har rett og slett bare bidratt til å forverre situasjonen».

Den diagnosen Sheikh Jaffar Usman gir er også alvorlig: «Jeg trodde sharia-loven skulle anvendes i streng samforstand med Koranen, og at alle – muslimer og kristne i Kano – endelig skulle få et likeverdig rettsystem. Knapt 5 % av de rike i Kano bidrar til Zakat (almisser). Og folket er fattigere enn noensinne! De eneste pengene som deles ut her er de som brukes til å kjøpe stemmer». Sheikh Jaffar Usman er grunnlegger av Bin Affan Islamic Trust, en av de mest velrenommerte islamske skolene i Kano. Hver dag samles 600 elever fra skolen på et sted som domineres av en minaret. Lærerne på Bin Affan Islamic Trust underviser både i «muslimske verdier og vestlig kultur» – i motsetning til de arkaiske madrassas i gamlebyen som sender sine elever, almadjiraiene, ut for å tigge i gatene.

Sheikh Jaffar Usman er utdannet ved det islamske universitetet i Medina og det afrikanske universitetet i Khartoum, og beskrives av sine nærmeste som en «republikansk bror». Førtiåringen er kritisk til «arabiske diktaturer» og mener at enhver muslim «må hele livet sørge for å utvikle sin kunnskap». For ham er Safiya Husseini og Amina Lawal-sakene «uten tvil et resultat av beklagelige feilbedømmelser. Det er faktisk store sjanser for at alkaliene (Sharia-dommere) tar feil, presiserer han. Men man kan ikke klandre islamsk lov i seg selv.» Tre år etter at han «med stor glede» ønsket sharia-loven velkommen i Kano, er Usman bitter: «Vi er ført bak lyset. Men det kommer ikke til å vare. En dag vil sharia-systemet vende seg mot dem som har innstiftet det. Guds raseri vil være forferdelig. Og folket vil kreve sin rett overfor dem som har brutt løftene sine.»



I mai 2003, til allmenn forbauselse og til tross for kjøpte stemmer, ble guvernør Kwankwazo slått av sin rival fra ANPP, Ibrahim Shekarau. Det hviskes om at Kano fra nå av kommer til å oppleve «den virkelige sharia». Etter fire år med demokrati, eller snarere democrazy, som hausa-folket med en blanding av ironi og fatalisme ofte kaller sitt sivile styresett, føler de seg lurt og bestjålet. Valgfusk og nederlag for opposisjonskandidaten Muhammudu Buhari i presidentvalget har forsterket frustrasjonene knyttet til en praktisering av islamsk lov «som bryter ned de fattige og gir de rike privilegier». I et større perspektiv er disse frustrasjonene bare ett av mange tegn på det ulmende raseriet som gjennomsyrer landets befolkning, uavhengig av religiøs tilknytning. Det er imidlertid denne misnøyen som kan utvikle seg til enda sterkere muslimsk eller kristen fundamentalisme. For en stadig fattigere nigeriansk befolkning, framstår religion som den siste redningsplanken de kan gripe til. Det spiller ingen rolle hvem som holder den fram – fortvilelse gjør blind.




1 Joëlle Stolz, «Les multiples fractures du géant nigérian», Manière de voir nr. 51: «Afriques en renaissance», mai-juni 2000.
2 Denne landsbykvinnen fra folkegruppen hausa ble dømt til døden ved steining for «utroskap». Hun ble senere frikjent. Amina Lawal, som fikk tilsvarende dom, venter fortsatt på endelig avgjørelse av sin skjebne. President Olusegun Obasanjo har gitt løfter om at slike straffer aldri skal bli gjennomført i Nigeria.
3 Les Murray Last, «La charia dans le Nord-Nigeria», Politique africaine, nr.79, Paris, oktober 2000.
4 Nigerias siste diktator. Hans død i 1997 gjorde det mulig å organisere presidentvalget i 1999 som resulterte i at den sivile regjeringen til president Olusegun Obasanjo ble valgt.
5 Nigeria består av mer enn 250 ulike folkegrupper, hvorav hausa er en av de tre største. Hausaene finnes først og fremst i nord. Mer enn 50 millioner i Sahel-beltet snakker hausa. De to andre dominerende folkegruppene er yoruba (kristne og muslimske) i sørvest og igbo (kristne) i sørøst.
6 Hisba er en religiøs institusjon som oppnevner personer til å overvåke at overtredelser mot religionen ikke inntreffer. Hisba tillater private søksmål mot en person man mener har oppfatninger til skade for samfunnet [O.a].
7 Den yoruba-dominerte militsen OPC erstatter regelmessig politiet i gatene i Lagos. Igboene Bakassi Boys har gjennomført lovløse henrettelser som er blitt fordømt av menneskerettighetsorganisasjoner.
8 Avslutningen på fastemåneden Ramadan [O.a].
9 Se «Offensive sur l?or noir africain», Le Monde diplomatique, januar 2003.
10 BBC, London, 18. februar 2003.
11 For eksempel i desember 1980 under den blodige undertrykkelsen av tilhengere av profeten Maitatsine. I Kano ser man nå en oppblomstring av denne typen muslimsk evangelisme.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver