Den nigerianske næringslivslederen Aliko Dangote er blitt symbolet for en ny generasjon afrikanske forretningsmenn som vil gjøre privat sektor til den fremste drivkraften for utvikling, med politiske allianser i alle retninger og uten hensyn til samfunn og miljø.
To ganger hvert år siden Kenya ble uavhengig, har den britiske hæren hatt militærøvelser i den tidligere kolonien. Nå krever innbyggerne rettferdighet etter mange år med vold og miljøødeleggelser.
Fra begynnelsen av var famo en musikksjanger med bånd til både arbeiderklassen og den kriminelle underverdenen. Men på 2010-tallet ble rivaliseringen mellom musikerne blodig alvor, med en drapsbølge som gikk helt til topps i Lesotho.
Oljeeksporterende Ekvatorial-Guinea opplever sitt åttende år med økonomisk nedgang. Landet lider stort under korrupsjonen organisert av familien til diktator Teodoro Obiang Nguema.
Offentlig-private samarbeid presenteres som løsningen for koronarammede afrikanske økonomier. Men erfaringen det siste tiåret viser at snarere enn å tiltrekke seg kapital, tømmer disse partnerskapene statskassene.
Den sørafrikanske organisasjonen African Parks driver 16 nasjonalparker i Afrika med løfter om å gjøre miljøvern profitabelt. Dens siste erobring er Pendjari-parken i Benin.
For van Vlissingen var African Parks en perfekt mulighet til å renvaske et familienavn skjemmet av apartheidhandel.
Der afrikanske lands gjeldsproblemer en gang var et tegn på vestlig kapitalistisk dominans, er uhåndterlig gjeld nå blitt et symbol på Kinas nye makt på kontinentet.
Det nylig avsluttede fotballmesterskapet i Sør-Afrika ga en flom av avisartikler som hyllet det afrikanske kontinentet som et eldorado for vestlige bedrifter. Men økende sosiale forskjeller sår tvil om hvorvidt den gryende middelklassen vil bli en demokratisk faktor.
Kabler legges overalt, operatører kjøpes opp, lisenser anskaffes. Mens markedet i Vesten er mettet og svekkes av økonomiske nedgangstider, håper telekomsektoren at Afrika skal bli redningen.
På slutten av 1990-tallet lovet IMF og Verdensbanken gjeldssletting for Zambia mot at myndighetene privatiserte gruveindustrien. Et tiår senere har multinasjonale selskaper presset lønningene ned til et minimum, forurenset elvene og stukket av med profitten.
Hvert år overfører emigranter mer enn 300 milliarder dollar til hjemlandene sine. For enkelte afrikanske land er summene langt større enn det de mottar i u-hjelp, og dermed et viktig bidrag til nasjonalinntekten. Dette har fått de internasjonale finansinstitusjonene til å utpeke disse pengene som mirakelmedisinen for det fattige Afrika. Men finansinstitusjonenes nye vidunderkur er på ingen måte fri for baktanker.
Hundrevis ble drept i opptøyene som fulgte etter at Mwai Kibaki ble gjenvalgt i slutten av desember. I sammenstøtene mellom politi og demonstranter, ble det etniske aspektet brukt for alt det var verdt av ledende politikere. Men krisen har lite å gjøre med etnisitet. Mindre enn to kilometer fra forretningsstrøket i Nairobi tikker et hundretalls bølgeblikkbyer som tidsinnstilte sosiale bomber. Fem år med kibakisme har også bidratt til å øke det sosial gapet mellom rike og fattige i et samfunn der 50 prosent av befolkningen lever for under to dollar dagen. Og i bakgrunnen lurer USA som vil ha sin nye militærkommando for Afrika (Africom) i Kenya.
Lobbybyrået Goodworks International har spesialisert seg på å «polere» afrikanske lands image, og å gi amerikanske selskaper innpass på de afrikanske markedene. Det tjener enorme summer på å koble amerikansk næringsliv og afrikanske statsledere. De samme avtalene fører til at afrikanske land tømmes for sårt tiltrengte ressurser. Ifølge de skarpeste kritikerne dreier det seg om en gigantisk, internasjonal svindel med bistandspenger som innsats. Tidligere amerikanske borgerrettighetsforkjempere bruker sin fortid til å utbytte afrikanske land. En utbytting skjult bak store ord om solidaritet.
Undersøkelser gjort i
jordskorpen i øygruppens nordlige nasjonale farvann, kunne i 2000-årskiftet
slå fast at São Tomé, med garanterte reserver på 11 milliarder fat råolje,
innen 2010 vil kunne bli Guineabuktens Brunei–med en produksjon på opptil
80 000 fat per dag. Oljefeberen slår om seg og man krangler om tildelingen
av oljekonsesjoner til utenlandske selskap. Selv før oljeeventyret begynte,
ble den saotomesiske stat garantert 113 millioner dollar fra
konsesjonstildelingene. Dette tilsvarer tre ganger bruttonasjonalprodukt
(BNP) til São Tomé–et land som inntil da hadde denne livnært seg på
kakaoens avkastning. Men oljepengene når ikke Saotomeserne. En liten
politisk elite tjener seg rik på bekostning av en befolkning som fortsatt
mangler strøm og veier straks man befinner seg utenfor hovedstaden.
Utenlandske selskaper opplever et av verdens høyeste inntjeningsnivåer på sine investeringer i Nigeria. Men for lite av oljeinntektene tilfaller folket. Ti år etter at forfatteren Ken Saro-Wiwa ble hengt som motstander av Sani Abachas olje- og militærdiktatur, søker nå befolkningen nye idoler. Men dagens helter i Nigerias deltaområde er noen heller tvilsomme skikkelser, som befinner seg i grenselandet mellom politisk aktivisme og økonomisk bandevirksomhet. I deltaområdet opptrer guvernørene fremdeles som oljebaroner. Om det bryter ut revolusjon i Nigeria, hvilke konsekvenser vil det medføre for Afrika?
I løpet av året vil Kina sannsynligvis bli Afrikas tredje største handelspartner. En årsak til suksessen er prinsippet om ikke å blande seg inn i landenes interne anliggender. Kinas forbindelser til Sudan–svartelistet av FN på grunn av situasjonen i Darfur–er et godt eksempel på en temmelig skruppelløs strategi. Hvor lenge vil det afrikanske kontinentets tradisjonelle partnere tilpasse seg Kinas økende tilstedeværelse?
Innføringen av den islamske sharia-loven nord i Nigeria for tre år siden reiste store forhåpninger hos befolkningen om sosiale forbedringer. Internasjonal presse har gitt Safiya Husseini og Amina Lawal-sakene enorm oppmerksomhet, mens landets økende fattigdom og sosiale problemer har kommet i skyggen.
Den komplekse virkeligheten på bakken i Nigeria.