Nord-Amerika

Terrorkrig mot egen befolkning

I etterkant av terroraksjonene i Moskvas Dubrovkateater i oktober 2002, har det kommet frem at Russlands hemmelige politi, FSB, kjente til gisselaksjonen før den fant sted og bidro til å gjennomføre den.

Posted on

Russland har ført kolonikrig i Tsjetsjenia i flere hundre år, fremdeles er russernes krigføring preget av grove menneskerettighetsovergrep i enormt omfang, og det har vært snakket om forsøk på folkemord. For kort å rekapitulere bakgrunnen for dagens situasjon: Fra 1994 førte Russland under daværende president Boris Jeltsin det som er blitt kalt «den første Tsjetsjenia-krigen». Den opphørte med Russlands sensasjonelle nederlag i 1996, og 12. mai 1997 underskrev Jeltsin og Aslan Maskhadov, det selvstendige Tsjetsjenias lovlig valgte president, en freds- og samarbeidsavtale. Høsten 1999 startet Russland likevel det som er blitt kalt «den andre Tsjetsjenia-krigen». Den pågår fremdeles. Parallelt pågår det også en krig for krigens skyld, nemlig en terrorkrig ført av de russiske myndigheter mot landets egen befolkning.

La oss hoppe litt frem i tid, til den av de terroraksjonene som er tilskrevet «tsjetsjenerne» som kanskje sitter sterkest i den vestlige offentlighetens bevissthet. I oktober 2002 ble over 800 uskyldige tilskuere tatt som gisler i Moskvas Dubrovka-teater. 129 av gislene ble drept av de russiske styrkene under deres temmelig klønete frigjøringsaksjon. Ingen har bestridt at de 41 terroristene var tsjetsjenere. Men det er en rekke merkelige, ubesvarte spørsmål knyttet til denne aksjonen:



1. Hvordan klarte terroristene å bringe store mengder sprengstoff inn i teatret, eller i det hele tatt inn i Moskva?

2. Hvorfor sprengte ikke terroristene teatret i luften – de hadde jo over 40 minutter til disposisjon etter at de oppdaget at det ble pumpet gass inn i teatret?

3. Fantes det i det hele tatt noe sprengstoff i teatret?1

4. Hvorfor skjøt de ikke en rekke av gislene?

5. Hvor ble det av de drøyt 70 gislene som ifølge de russiske myndighetenes oppgaver verken er blant de overlevende eller de drepte?



Det er imidlertid en omstendighet til ved denne gisselaksjonen som er enda merkeligere, og som ble kjent for europeisk presse i begynnelsen av mai i år. Ifølge de russiske myndighetene ble alle de 41 tsjetsjenske gisseltagerne drept. En av dem som er blitt navngitt av myndighetene, er Khanpasj Terkibajev. Den 31. mars 2003, altså lenge etter gisselaksjonen hvor han ifølge russiske medier var blant de drepte terroristene i teatret, dukket han sensasjonelt nok opp i Strasbourg – som medlem av den russiske delegasjonen til Europarådets parlamentarikerforsamling! Moskva-avisen Novaja Gazetas stjernejournalist Anna Politkovskaja klarte å få et intervju med Terkibajev, hvor han bekrefter at han er agent for Russlands hemmelige politi FSB (KGBs arvtager) som tidligere ble ledet av Vladimir Putin. Han bekreftet også at han var til stede blant gisseltagerne i Dubrovka-teatret. Intervjuet ble laget på Hotel Sputnik i Moskva og publisert 28. april 2003. I motsetning til de andre gisseltagerne, som Terkibajev selv sier at han hjalp inn i teatret, hadde han et godt kart over bygningen, slik at han klarte å ta seg ut før gassingen og stormingen av teatret begynte.2 Dermed er det altså bevist at FSB både kjente til gisselaksjonen før den fant sted, og at det hemmelige politiet bidro til å gjennomføre den! Hvem sto så egentlig bak denne terroraksjonen mot omtrent 800 sivile russiske borgere – tsjetsjenske terrorister eller en instans skremmende høyt oppe i omgivelsene rundt Russlands president? Forøvrig – kort tid etter intervjuet i Novaja Gazeta, nemlig i begynnelsen av mai 2003, forsvant Khanpasj Terkibajev. Siden har ingen sett ham. Likvidert av FSB?

Denne terrorkrigen ble for alvor kjent i utlandet høsten 1999, da Russlands øverste myndigheter og landets hemmelige tjenester trengte en rask krig mot tsjetsjenerne for å øke statsminister, senere presidentkandidat og midlertidig president Vladimir Vladimirovitsj Putins popularitet blant den russiske befolkningen. En felles fiende måtte skapes for å få sluttet rekkene. Hvis fienden ikke ville angripe Russland, måtte noen andre gjøre det og legge skylden på «tsjetsjenske terrorister», som den opplagte og mest egnede fienden.



Bølgen av terroraksjoner tilskrevet tsjetsjenerne startet allerede 18. november 1994, da president Jeltsin fikk bruk for en rask krig for å dekke over økonomiske problemer og transaksjoner. I 1994 var det en jernbanebro i Moskva som ble sprengt, men aksjonen var mislykket; den eneste som ble drept, var bombemannen. Hans firma – hvor alle ansatte var agenter for russisk kontraspionasje – ble ledet av FSB-agenten og mafiabossen Maksim Lazovskij, av sine mafiavenner også kalt «Max» eller «Krøplingen».3 Den 11. november 1996 offentliggjorde nestredaktøren i Novaja Gazeta, Jurij Sjtsjekotsjikin, i sin avis et åpent brev til daværende FSB-sjef N.D. Kovaljov, hvor han ba om en forklaring på en rekke tegn som neppe kunne tydes annerledes enn i retning av et utstrakt samarbeid og personfellesskap mellom Moskva-avdelingen av det hemmelige politiet og mafiaen. Kovaljov ble nødt til å svare, og det fremgikk av svaret at han hadde vanskelig for å forstå Sjtsjekotsjikins indignasjon. Siden har Novaja Gazeta og Anna Politkovskaja vært omtrent alene om å systematisk forsøke å få frem sannheten om russernes krigføring i Tsjetsjenia. Nestredaktør og senere sjefredaktør Sjtsjekotsjikin, som også var en av avisens eiere, var samtidig medlem av Dumaen, hvor han representerte det liberale Jabloko-partiet, inntil han 2. juli i år døde på uforklarlig vis – angivelig av allergi! Legene forsto ingenting av dødsfallet, og partiet har forlangt etterforskning.4 Sommeren 1996 eksploderte det flere bomber på busser og undergrunnsbaner i Moskva, og et titall mennesker ble drept. Tsjetsjenerne fikk skylden, og Moskvas borgermester Jurij Luzjkov erklærte at alle tsjetsjenere i Moskva burde utvises – selv om det ikke fantes fnugg av bevis mot noen tsjetsjener. Tvert imot tilsto den pensjonerte oberstløytnanten Vorobjov, som nå var agent for FSB, at det var det hemmelige politiet som sto bak bombene – uten at det forandrer saken. Derimot døde etterforskeren Tskhai, en 37 år gammel avholdsmann og ikke-røker, av skrumplever, etter at han fant ut at den tidligere nevnte FSB-agenten Lazovskij også denne gangen var blant bombemennene.5



I august 1999 begynte nettet å snøre seg sammen for alvor rundt president Jeltsin og hans nærmeste familie (det siste ordet kan oppfattes både i vanlig forstand og i dets mafia-betydning). Tegn tydet på at det russiske samfunnet ikke lenger ville være villig til å godta presidentens og hans nærmestes ikke direkte lovlige omgang med nasjonens ressurser. Og i mars 2000 skulle det være presidentvalg igjen. Som kjent løste Jeltsin det mest akutte problemet ved å ty til det hemmelige politiet, FSB, og dets leder Vladimir Putin. Det første Russlands nyutnevnte midlertidige president foretok seg, var å utstede Presidentdekret nr.1, som gikk ut på at så vidt avgåtte president Jeltsin og hans familie skulle nyte godt av straffrihet for alle lovbrudd som måtte bli oppdaget i fortid, nåtid og fremtid. Men dette var ikke nok for å sikre Putins formelle valgseier i mars.6 Løsningen var en rask krig mot den felles fienden. Den antitsjetsjenske stemningen var allerede blitt pisket kraftig opp da en gruppe tsjetsjenere gikk inn i naborepublikken Dagestan i august 1999, under ledelse av Sjamil Basajev. Den tsjetsjenske statsledelsen tok avstand fra «invasjonen», og ifølge russisk presse hadde Basajev på forhånd hatt et hemmelig møte med lederen for president Jeltsins kontor, Aleksander Volosjin, i Frankrike. Møtet skal ha vært arrangert av en russisk etterretningsagent i Frankrike, A. Surikov. Ifølge det franske nyhetsmagasinet L'Express var møtets eksistens blitt bekreftet av fransk militæretterretning, DST, og det fant sted i den russiske magnaten Berezovskijs villa på Rivieraen. Hensikten skal ha vært å lokke Basajev til å gå inn i Dagestan.



Kampanjen mot «tsjetsjenerne» fortsatte ved hjelp av terror mot Russlands egen befolkning. 31. august 1999 eksploderte en bombe i et kjøpesenter i Moskva; én person ble drept. At senteret var eid av en tsjetsjener, hindret ikke at tsjetsjenerne igjen fikk skylden. Den reelle gjerningsmannen var, så vidt etterforskningen brakte på det rene, en person ved navn Ryzjenkov, som ifølge FSB «lot som om han var FSB-general». At Nikolaj Zelenko i den militære etterretningen ved 8. armékorps tidligere hadde bekreftet at Ryzjenkov faktisk var FSB-general og sto i ledtog med terrorister, førte bare til at Zelenko ble arrestert av FSB og satt i et fengsel i Tsjeljabinsk, lengst mulig fra Moskva, mens sjefen for 8. armékorps, general Rokhlin, ble myrdet den 3. juli 1998. Mordet er aldri blitt oppklart.

I september 1999 begynte man å gå enda mer håndfast til verks. Natten til 9. september ble 94 mennesker drept og 164 såret da en bombe eksploderte i en leiegård i Moskva (Gurjanovgaten 19). Alle spor pekte i retning av FSB. Den 11. mars 2000 mottok etterforskerne et elektronisk brev med blant annet følgende formulering: «Ja, det var jeg som sprengte huset i Gurjanovgaten i Moskva. Jeg er verken tsjetsjener, araber eller dagestaner. Jeg er ekte russer, Vladimir Kondratjev, major i FSB og medlem av den topphemmelige enheten K-20.» FSBs svar var at denne enheten ikke eksisterte, noe som raskt ble avslørt som løgn. Også andre kilder i FSB har innrømmet at det var FSB som sto bak terrorhandlingen, rettet mot vanlige, intetanende, uskyldige russiske borgere.7 Men gjett hvem som fikk skylden – et bilde som fremdeles har festet seg i vestlige medier?



Tidlig om morgenen 16. september eksploderte en bombe i en leiegård i Volgodonsk; 17 mennesker ble drept. Tsjetsjenerne fikk skylden. Senere ble det kjent8 at den russiske Dumaens (nasjonalforsamlingen) president allerede den 14. september hadde lest opp en melding han i all hast var blitt overbrakt fra de hemmelige tjenester – om tsjetsjenernes grufulle gjerning i Volgodonsk, med en rekke høyst korrekte detaljer. Den eneste feilen var altså at eksplosjonen først fant sted to dager etter at FSB meldte om den! Men vanlige borgere både i Russland og i Vesten mener fortsatt at det var «tsjetsjenerne» som sto bak. Om kvelden 22. september ble noen sekker med sprengstoffet heksogen funnet av beboerne i en boligblokk i Rjazan, nok til å blåse blokken i luften. Tennmekanismen var innstilt på tidlig neste morgen. Attentatet ble avverget, FSB-agentene ble knepet på fersk gjerning, og denne gangen var det umulig å vri seg unna. Men da alle spor var fjernet, forkynte FSB-ledelsen i Moskva plutselig, til alle øvrige involverte parters vantro forbløffelse, at det bare hadde dreid seg om en uskyldig og nokså dum øvelse (som man beklaget), og at heksogenet i virkeligheten var sukker. Denne dekkhistorien fra FSB rommer et vell av avgjørende detaljer som er selvmotsigende og lett avslørbare løgner.9 Duma-medlemmet Sergej Jusjenkov etterforsket bombeeksplosjonene i 1999, og han skal angivelig også ha kjent til den merkelige historien om terroristen og FSB-medlemmet Khanpasj Terkibajev.10 Den 17. april 2003 ble Jusjenkov skutt ned og drept – drapet vakte internasjonal oppsikt. Ikke så lenge før, under opptakene til et ikke nøyaktig tidfestet debattprogram med tittelen «Pojedinok» («Holmgang») i fjernsynskanalen TVS, truet FSB-generalen Alexander Mikhailov ham direkte, med ordene: «Vi skal sørge for at du får igjen for dette senere, Jusjenkov."11

Hva er så hensikten med denne terroren mot egen befolkning – i normale land skal jo statsoverhodet og myndighetene arbeide for befolkningen og beskytte den, ikke drepe den og begå terrorhandlinger mot den? På dette punktet kan vi bare spekulere. Kriminaletterforskere stiller gjerne spørsmålet «Hvem har nytte av forbrytelsen?» Det er et faktum at den som har svingt seg opp fra KGB-spion i Tyskland til sjef for KGB/FSB, statsminister, midlertidig president og president i Russland takket være den umenneskelige krigen i Tsjetsjenia, er Vladimir Vladimirovitsj Putin. Det er også et faktum at den andre Tsjetsjeniakrigen neppe ville ha kommet i gang høsten 1999 (Jeltsin inngikk tross alt en freds- og uavhengighetsavtale med Tsjetsjenias lovlig valgte president Maskhadov 12. mai 1997) hvis ikke stemningen i Russland var blitt pisket opp ved hjelp av terroren. Putin skaffet med andre ord seg selv og det hemmelige politiet den politiske og militære makt i Russland ved å alliere seg med mafiabosser som den tidligere omtalte Lazovskij og ved å drive terror mot Russlands egen befolkning, for deretter å føre terrorkrig mot Tsjetsjenia.



Nå stunder det mot presidentvalg igjen – i Tsjetsjenia i oktober 2003, i Russland i 2004. Det er ikke uten videre gitt at de samme virkemidlene vil gi de samme resultatene enda en gang. Med de virkemidlene som er skissert ovenfor, har Putin og hans hemmelige tjenester sikret seg den politiske og den militære makten i Russland, samtidig som ytringsfriheten er knust og henimot alle opposisjonelle medier er brakt til taushet. I skrivende stund (august 2003) gjenstår bare én viktig fløy av makten i samfunnet: den økonomiske. Økonomien i dagens Russland bygger i stadig større utstrekning på oljen. Da er det kanskje ikke særlig pussig at nettopp sommeren 2003 begynner de store russiske oljemagnatene å få vanskeligheter med de russiske myndighetene. Tykoner som Mikhail Khodorkovskij, sjef for Yukos, et av verdens største oljekarteller, og Platon Lebedev, sjefen for Menatep-banken, blir plutselig arrestert for skattesvindel med enorme beløp. De som trekker i trådene i denne forbindelse, er Viktor Ivanov og Igor Setsjin, nestlederne for presidentens administrasjon i Kreml. Nå skal den siste fløyen av det russiske samfunn åpenbart inn under eneherskerens kappe.12




1 Ifølge Khanpasj Terkibajev (Novaja Gazeta 28. april 2003, se neste avsnitt) var det ikke sprengstoff i Dubrovka-teatret.
2 Denne nyheten ble gjengitt i store deler av europeisk presse tidlig i mai 2003, mens norske medier ikke nevnte den med ett ord. Jf. f.eks. Le Temps, Genève 2. mai 2003.
3 Jf. Yuri Felshtinsky og Alexander Litvinenko: Blowing Up Russia: Terror from within, S.P.I. Books, New York 2002, ss. 15-16.
4 Le Figaro, Paris 7. juli 2003. Dødsfallet har ikke vært omtalt i norsk presse. Midt under bisettelsesseremonien den 6. juli måtte journalister fra Novaja Gazeta, bl.a. Anna Politkovskaja, styrte av gårde for å dekke selvmordsattentatet på Tusjino-flyplassen ved Moskva. Dette attentatet ble stort slått opp også i norsk presse, hvor noen av hovedoppslagene skyldtes at en håndfull unge nordmenn hadde vært i nærheten.
5 Felshtinsky og Litvinenko: Op. cit., ss. 53-57.
6 Putin vant valget i mars 2000 med 52,84 prosent av stemmene i første valgomgang <#150> 2,84 prosent mer enn det som var nødvendig for å unngå en annen valgomgang. Pussig nok økte antallet stemmeberettigede i Russland, ifølge offisielle russiske valgstatistikker, med 3 prosent på de tre månedene fra kommunevalget i desember 1999 til presidentvalget i mars 2000, med at folketallet i landet sank foruroligende raskt, ifølge de russiske helsemyndighetene. Miraklenes tid var absolutt ikke omme.
7 Journalisten Erik Kotljars intervju med ikke navngitt kilde i de hemmelige tjenester, Moskovskaja Pravda 10. februar 2000; jf. også Moskovskij Komsomolets 13. september 1999.
8 Det var <#150> av alle <#150> den mildt sagt eksentriske supernasjonalisten Vladimir Sjirinovskij som gjorde oppmerksom på forholdet, som imidlertid er blitt bekreftet fra alle hold, også gjennom Duma-presidentens forsøk på bortforklaringer.
9 Jeg tok opp denne historien i et åpent brev til den russiske Oslo-ambassaden i Dagsavisen, hvor jeg ba om svar på noen enkle spørsmål. Tilbake fikk jeg to siders utskjelling pr. faks fra ambassaden. Se Dagsavisen 27. februar og 13. mars 2000.
10 Le Temps, Genève, 2. mai 2003.
11. Det er journalisten og den tidligere samvittighetsfangen Grigorij Pasko som forteller dette; uttalelsen er gjengitt på web-siden til Miljøstiftelsen Bellona: www.bellona.no
12. Jf. Le Figaro, Paris 11. juli 2003.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver