Atomtrussel fra Iran?

Den 18. juni erklærte George Bush at USA «ikke vil tolerere» at Iran utvikler atomvåpen. Dette var den alvorligste og mest presise advarselen så langt rettet mot Teheran siden Bushs berømte State of the Union-tale 29. januar 2002, hvor han plasserte Iran sammen med Irak og Nord-Korea i «ondskapens akse».

I etterkant av dette har det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) gått offentlig ut mot de iranske styresmaktene og anklaget dem for å holde deler av sitt atomprogram skjult. EU-landene har sluttet seg til USA i kravet om at Iran umiddelbart og uten betingelser undertegner tilleggsprotokollen til Avtalen om ikkespredning av kjernevåpen. Denne protokollen åpner for uannonserte våpeninspeksjoner.

Det er ut fra dette ingen tvil om at en konfrontasjon mellom USA og Iran kan komme til å skje i løpet av overskuelig framtid, enten i månedene som kommer eller etter neste års presidentvalg i USA – hvis ikke hensiktene Washington hittil har gitt uttrykk for endrer seg. For å måle sannsynligheten for en konfrontasjon, må vi ta utgangspunkt i hvordan situasjonen er i dag.[1

]

Det var på Shahens tid at regimet i Teheran bestemte seg for å sette i gang et forskningsprogram som skulle lede til utvikling av atomvåpen. I det harde klimaet som preget siste fase av den kalde krigen, var Iran USAs viktigste strategiske alliansepartner ved Sovjetunionens sørlige grense, og det er derfor ikke overraskende at amerikanske myndigheter ikke motsatte seg dette programmet, og sannsynligvis var positive til at det ble igangsatt. Den iranske revolusjonen i 1979 satte en stopper for planene.

Avgjørelsen om å stoppe programmet ble revurdert i 1982. Da ble Iran angrepet av Irak, og våpenembargoen hindret dem i å skaffe seg våpen. Irak på sin side kunne ruste seg opp med hele spekteret av moderne våpen, spesielt ved hjelp av Sovjetunionen og Frankrike. Men tilbakevendingen til atomprogrammet kom også som følge av en mer omfattende strategisk analyse. Iran befant seg i en situasjon hvor alle nabolandene var i besittelse av eller kunne utvikle atomvåpen: Sovjetunionen, Pakistan og Golfen, hvor den amerikanske marinen og luftvåpenet var utplassert, samt Irak og Israel. For iranske ledere var det umulig å ikke reagere på dette, og det er fortsatt denne sentrale strategiske faktoren som er avgjørende for deres valg.

Alt tyder på at et militært atomprogram ble lansert, atskilt fra alle sivile atominstallasjoner. Programmet er blitt holdt strengt hemmelig, men det ser ikke ut til at det førte fram. I mellomtiden undertegnet Iran, i likhet med alle statene i regionen bortsett fra Israel, Avtalen om ikkespredning av kjernevåpen.



Da president Mohamed Khatami og reformbevegelsen kom til makten i 1997, omorganiserte de Irans kjernefysiske programmer som helhet, først og fremst av økonomiske årsaker. De utenlandske oljeselskapene forlot landet etter revolusjonen i 1979 og USA erklærte en oljeembargo som bare det franske oljeselskapet Total trosset. Dermed brukte iransk oljeindustri nesten ti år på å komme over fire millioner fat per dag. Imidlertid har den økonomiske og demografiske veksten i landet bidratt betraktelig til økt forbruk innenlands, og Irans eksport av olje utgjør ikke mer enn to millioner fat per dag. Sannsynligvis vil en massiv økning i gassproduksjonen senere kunne åpne for store eksportmuligheter, men hensynet til Irans handelsbalanse kan gjøre at tilskuddet fra atomenergi virker rasjonelt.

Selv om lederskapet i Teheran hevder at de ikke har utviklet atomvåpen, kan de ha tenkt at Iran burde være i stand til å skaffe seg det. De amerikanske beskyldningene på dette punktet baserer seg på et imponerende knippe opplysninger og hypoteser som er publisert i en IAEA-rapport fra 6. juni.[2] Lederen for atomenergibyrået, Mohamed ElBaradei, har kritisert iranske myndigheter for å skjule deler av sine aktiviteter, men har likevel ikke gått til det skritt å beskylde Iran for brudd på Avtalen om ikkespredning av kjernevåpen, til tross for amerikansk press. Men, ifølge en informasjonsutveksling på aller høyeste nivå angående det iranske atomprogrammet, gis det indikasjoner på at det finnes et militært program. Det skal ha blitt gjort et arbeid for å ta i bruk sentrifuger for å anrike tilstrekkelige mengder uran for å produsere atombrensel til militært bruk, og man skal også ha arbeidet for bruk av plutonium. Produksjonen av tungtvann skal ha vært langt større enn det som er nødvendig for sivile atomprogrammer eller kjemisk industri.[3]

USA hevder uansett at Iran er i stand til å sette i gang produksjon av militært atombrensel innen ett år. Utenriksminister Colin Powell erklærte på CNN i mars at «dette viser at et land som ønsker å utvikle atomvåpen, kan hemmeligholde hele prosessen som er igangsatt, også overfor inspektører og observatører utenfra, hvis man vil.»[4]



Men hvilke konsekvenser vil det ha for internasjonale strategiske forhold dersom Iran utvikler seg til å bli en militær atommakt? Ikke bare er landet er omgitt av atommakter, iranske myndigheter hevder også, med rette, at vårens krig mot Irak førte til – og hadde også delvis som mål – at USA kunne sirkle inn Iran. Amerikanerne har nå en militær tilstedeværelse i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia, i Afghanistan, i Pakistan, i Golfen, på det irakiske territoriet, og også i Kaukasus.

Lederskapet i Teheran har ikke glemt erfaringene fra krigen mot Irak, som varte fra 1980 til 1988. Saddam Husseins hær, på den tiden vestens allierte, brukte kjemiske våpen, som i tillegg til Bagdads overlegenhet når det gjaldt alt av moderne militær utrustning, tvang den iranske militære kommandoen til å bruke enorme infanteristyrker. Dette både for å forsvare seg mot Irak og for å sette i gang motangrep for å slå sprekker i de irakiske frontlinjene – med ekstremt store menneskelige tap på iransk side. Minnet om dette er fortsatt så sterkt hos iranske ledere at de ikke under noen omstendigheter vil gjenoppleve lignende prøvelser.

Samtidig, i deres øyne, er ikke konfliktfaren over: Okkupasjonen av Irak og krisene den skaper, kan få direkte følger for Iran. Den fullstendige autonomien de irakiske kurderne har oppnådd, kan få sin fortsettelse i iransk Kurdistan. Den nye borgerkrigen i Afghanistan fører til ustabilitet i grenseområdene. Israel betrakter åpent Iran som sin farligste fiende, og de amerikanske truslene er blitt pågående og presise.



Blant alle disse konfliktscenariene, er det faren for et sammenstøt med Israel som aller mest opptar iranske ledere. Slik de ser det, vil Ariel Sharons regjering ikke nøle et sekund, hvis omstendighetene taler for det, med å ødelegge de iranske atominstallasjonene – slik Menachem Begins regjering ødela den irakiske reaktoren i Tamoz i 1981. Irans sårbarhet kan bare kompenseres med det israelske territoriets egen sårbarhet, og ifølge denne typen resonnement er det bare atomvåpnenes avskrekkingseffekt som kan beskytte Iran.

Uten dette, vil den eneste muligheten for motangrep være å ta i bruk militære styrker som kan ta opp kampen mot Israel, for eksempel med utgangspunkt i Libanon eller de palestinske territoriene, eller å benytte seg av grupper som Iran kan samle, rekruttere, bevæpne og utruste i nabostatene. Men, skulle dette scenariet virkeliggjøres, frykter iranske ledere en amerikansk intervensjon i favør av Israel. Derfor har de interesse av et atomprogram som kan gi dem tilstrekkelig avskrekkingskapasitet. Avskrekkingen kan begrenses til å hindre eventuelle atomangrep fra statene i regionen, og missiler med middels rekkevidde er tilstrekkelig, for eksempel missilet Shehab-3. Det har en rekkevidde på 1300 kilometer, og kan dermed nå det israelske territoriet. Shehab-3-missilet er allerede klar til bruk, og kontrolleres av den iranske revolusjonsgarden.[5]



Hva slags form kan en konfrontasjon mellom USA og Iran få? Det er veldig vanskelig å se for seg at den amerikanske regjeringen igangsetter en krig på linje med krigen mot Irak. Med sin størrelse, befolkning og ressurser er Iran et land av helt andre dimensjoner, og en okkupasjon av Iran vil kreve mye mer omfattende styrker.

Iranske styrker skal riktignok være nokså dårlig utrustet, og er i tillegg delt i to.6 På den ene siden den tradisjonelle hæren, som ble halshugd av revolusjonen men som viste sin lojalitet under hele Irak-krigen. På den andre siden den islamske revolusjonsgarden, Pasadaran, som består av minst 10 000 mann, og har egen marine, flyvåpen og våpenfabrikker.

Men det iranske folket vil motsette seg en invasjon med alle midler, inspirert av sekulær nasjonalisme. Unntaket vil kanskje være de kurdiske regionene i nordvest og de balutsjiske områdene i sørøst. Også den demokratiske opposisjonen mot presteskapet vil gjøre sin plikt og forsvare landets uavhengighet – de vil ikke la seg kjøpe av den støtten USA måtte gi dem.

Når alt kommer til alt, vil nok det mest sannsynlige scenariet være at amerikanske luftstyrker målrettet ødelegger sentra for atomforskning og -eksperiment, samt tung militær infrastruktur. Men det vil bare være begynnelsen på konflikten. Irans motangrep kan foregå på flere felter samtidig. Teheran kan dreie sin politikk i Irak og kaste all sin innflytelse inn på å få sjiamuslimene til å gå inn for en væpnet motstand, som da vil få en mye større dimensjon enn vi har sett hittil.

Iranske ledere kan også endre sin holdning i forhold til fundamentalistiske terroristgrupper som de hittil har slått brutalt ned på. Angrep fra denne typen grupper vil da først og fremst rette seg mot Golf-regionen, som har en stor sjiamuslimsk befolkning, og vil være en direkte trussel mot amerikanske posisjoner. Regjeringen i Teheran kan også benytte seg av sin innflytelse overfor Hazara-befolkningen i Afghanistan, og på den måten forsøke å velte den nåværende styrkebalansen på bekostning av makthaverne som USA har innsatt i Kabul.

Uansett er det ingen tvil om at en konfrontasjon – som antakelig kommer – mellom Iran og USA kommer til å få utallige forlengelser.






1 Se «Den islamske republikk under press», Nordiske Le Monde diplomatique, juli 2003, og Bernard Hourcade, Iran, nouvelle identité d?une République, édition Belin, september 2002.
2 Implementation of the NPT Safeguards Agreement in the Islamic Republic of Iran, generaldirektørens rapport, 6. juni 2003: fas.org/nuke/guide/iran/iaea0603.html
3 Latest Developments in the Nuclear Program of Iran, in particular on the Plutonium way, mai 2003: projects.sipri.se/expcon/nsg_plenary03-f.htm
4 «Iran closes in on ability to build a nuclear bomb», Los Angeles Times, 4. august 2003.
5 Center for Strategic and International Studies: Iran?s search for Weapons of mass destruction, 7. august 2003.
6 Bernard Hourcade, op. cit.