Europas ønske om å utfordre dollaren som overlegen valuta er ikke av ny dato. Det skriver seg tilbake til Charles de Gaulles forsøk på å gjeninnføre en fasttømret gullstandard i 1967, på et tidspunkt med dollarlekkasje til utlandet og svekkelse av dollaren på grunn av krigen i Vietnam. Et av målene med etableringen av den økonomiske og monetære unionen var også å styrke posisjonen i forhold til USA, selv om dette aldri ble erklært offentlig. Dette er igjen blitt aktuelt med Europas fornyede frykt for et USA som aggressivt utvider sine grenser, en frykt som ble langt mer akutt på grunn av krigen i Irak. Det at euroen har styrket seg i forhold til dollaren etter krigen, har gitt næring til spekulasjoner omkring euroens mulighet for å bli et alternativ til dollaren som valutareserve og på den måten etablere et forsvarsverk mot den amerikanske dominansen i verdensøkonomien og gjøre Europa jevnbyrdig med USA på dette området.

For å analysere denne problematikken, må vi først forstå hva som kjennetegner en valutareserve og deretter undersøke betingelsene som må oppfylles for at euroen skal kunne bli et alternativ til dollaren. For at den globale handelen skal foregå knirkefritt og skape vekst, forutsettes det at det finnes en allment akseptert valuta. Ordet «likviditet» oppsummerer dette – en tilgjengelig valuta som er akseptert av alle verdens land. På 1800-tallet hadde det britiske pundet denne funksjonen. Etter andre verdenskrig erstattet dollaren gradvis pundet, og siden da har den regjert. For å forstå hvorfor en slik valuta er nødvendig for veksten i den globale økonomien, trenger vi bare å ta en titt på mellomkrigstiden. I denne perioden var ikke pundet lenger i stand til å effektivt sørge for global likviditet, og det amerikanske finansapparatet var ikke villig til å påta seg den rollen markedene dikterte for det. Den internasjonale handelen kollapset delvis fordi det ikke fantes noen internasjonal valuta. (…)