Kritikk

Det kritiske ethos

Kritikk er den intellektuelles raison d?être. Den franske filosofen Michel Foucault insisterte på at kritikk må tenkes som en livsstil, og at denne livsstilen er en form for intellektuell verneplikt for den politiske enheten man er en del av.

Posted on

Det kritiske ethos står svakt i Norge – kanskje svakere enn i de andre nordiske land. Det synes derfor å være på sin plass nok en gang å ta opp til diskusjon hvorfor og hvordan kritikk bør utøves. Et utgangspunkt er å finne i en bok som kom for to år siden, og som nettopp handler om de historiske forutsetningene for dette. Høsten 1983 holdt den franske filosofen Michel Foucault sin siste forelesningsserie ved Stanford, der han trakk opp «en genealogi av den kritiske tilgang i vestlig filosofi».1Michel Foucault, i Joseph Pearson (red.), Fearless Speech New York, Semiotext(e), New York, 2001.

For å spesifisere hva informert kritikk av eget samfunn skal være, går han som politiske teoretikere flest tilbake til den perioden der han mener denne politiske institusjonen har sitt opphav, nemlig i Athen i det femte århundre. Sentralt i denne sammenheng står den greske parrhesia, som kan oversettes med frimodighet, mer spesifikt frimodighet i å snakke sannhet til makten, slik at det medfører en viss personlig risiko. Parrhesia skulle være informert kritikk, snarere enn sure oppstøt, derfor måtte den som fremførte den, parrhesiastes, ha mathesis – kunnskap. Kritikk er et spill mellom en parrhesiast og en maktinstans, og det innebærer et visst monn av mot: «Hvis en deltaker i en politisk debatt risikerer å miste sin anerkjennelse fordi hans synspunkter ikke deles av flertallet, eller kan føre til en politisk skandale, så bruker han parrhesia. Parrhesia er således knyttet til mot i møte med fare.»2Michel Foucault, se over.

Foucault peker på at det for frie menn i Athen ble regnet ikke bare som en rett, men også som en plikt å spille dette spillet. Han gir to grunner: For det første ble det regnet som helt nødvendig at noen fortalte makten sannheten, selv om eller snarere spesielt fordi den ikke ville høre sannheten. For det annet var det et kulturelt ideal at idet en slik generell logos var etablert, skulle den enkelte handle i henhold til den. Parrhesia blir dermed en kvalitet som noen få har og det blir et valg av livsstil. For Foucault går det altså en linje fra disse overlegningene og frem til hans eget kritiske virke, for i disse debattene om «spørsmålet om viktigheten av å fortelle sannheten, å vite hvem som er i stand til å fortelle den, og å vite hvorfor vi skal fortelle sannheten, har vi grunnlaget for hva vi kan kalle den ‘kritiske’ tradisjon.» (Foucault 2001, vår oversettelse).

Foucault hevder at kritikeren må sikte seg inn mot spesifikke politiske prosesser. Kulturkritikeren må snakke til makten, om makten. For å kunne gjøre dette, må hun snakke fra en posisjon som er forståelig for makten, og som oppfattes som relevant og utfordrende for makten. Hun må posisjonere seg i forhold til en maktinstans, hvilket i Norge per 2003 vil si å intervenere i mediene, og delta der statlige organer, frivillige organisasjoner, sosiale bevegelser og næringslivet holder sine møter. Dette er viktig, men neppe oppsiktsvekkende. Det mest interessante i norsk sammenheng er at Foucault insisterer på at kritikk må tenkes som livsstil, og at denne livsstilen er en form for intellektuell verneplikt for den politiske enheten man er en del av. For Foucault snakker ikke kritikeren på vegne av andre enn seg selv, ut fra sin egen kunnskap og sitt eget skjønn. Dette er mildt sagt en annen kritisk habitus enn den som dominerer i Norge per i dag. Den norske kritiske habitus er slik at det står en representerende habitus, der den intellektuelle forventes å være bekymret og snakke på vegne av folket. For Foucault er poenget med kritikk å snakke mot folket, mot den alminnelige mening, mot doxa, mot representasjoner som har kulturelt hegemoni, når man mener den alminnelige mening skjærer ut i uforsvarlig retning.

I fjor fikk vi et slående eksempel på at Norge og norsk antropologi ikke er uten sine parrhesiaster. Marianne Gullestad3Marianne Gullestad, Det norske sett med nye øyne: Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt, Universitetsforlaget, Oslo, 2002. rykket ut i et klassisk antropologisk ærend, nemlig å peke på at majoritetens kulturelle hegemoni i dagens Norge overkjører spesifikke grupper. Og at disse gruppene dermed havner under et vedvarende normaliseringspress, en situasjonen som forverres fordi disse gruppene ikke kommer til orde. Resultatet var slik Foucault rapporterte at parrhesiasten måtte forvente at det ville være i antikkens Athen. Den alminnelige mening hylte ut sin misnøye over å bli minnet om at det fantes grupper som motsatte seg dens kulturelle hegemoni. Aller høyest hylte Shabana Rehman i Dagbladet, hvor hun brukte sin stilling til å kolportere den alminnelige mening med konvertittens tradisjonelle intensitet. Alt dette var som sagt som forventet. Det som ikke kunne forventes, var at andre norske intellektuelle rykket ut med angrep på parrhesiasten. For debatten var dette avgjørende, for spaltisten hadde ikke mathesis, hun førte ikke debatten på intellektuelt nivå. Hennes intervensjon hentet sin inspirasjon fra og fant sin styrke i andre forhold. Det var først da andre intellektuelle kom spaltisten til hjelp med intellektuell kapital at Gullestads kritikk fremsto som forfeilet på intellektuelle premisser . Og videre at kritikken fremsto som «feil» i intellektuell forstand, og ikke bare som «feil» i betydningen et brudd med den alminnelige mening. Andre intellektuelles intervensjon var i så måte avgjørende.

Ett av mange hindre mot effektiv utøvelse av maktkritikk i dagens Norge, er at den norske intellektuelle vane institusjonaliserer en individualistisk og materialistisk forståelse av makt. Innen norske studier av politikk og makt, studeres makt nettopp som et individuelt og materielt fenomen. Norsk statsvitenskap og i noen grad også norsk sosiologi holder dermed opp et bekreftende speil for den alminnelige mening om hva makt er. Som man kan se på det store gross av publikasjoner fra den Statlige makt- og demokratiutredningen(1998–2003), er den dominerende doxologien mer interessant som del av en norsk hverdagsforståelse av makt. Og dermed som en mekanisme som opprettholder en gitt maktkonstellasjon, enn som kritiske analyser av maktforhold i Norge. To av de fem medlemmene i den tidligere nevnte utredningen har markert avstand til den smale forståelsen av makt som kommer til syne i utredningen. Det ville imidlertid være forhastet å slutte at det ikke foreligger armslag for maktkritikk. Tvert imot, nettopp fordi det foreligger så lite forskning om strukturell og symbolsk makt, står døren på vidt gap. Trikset er å finne måter å sparke liv i en offentlig debatt på, der ikke bare utgangspunktet, men også de løpende premissene, er basert på mathesis, på kunnskap.

Dette er i alle fall min ambisjon med Hva så, lille land?4Iver B. Neumann, Hva så, lille land? Essays om Norges alminnelighet, Spartacus, Oslo, 2003. Intervensjoner må være spesifikke, og jeg holder meg i denne essaysamlingen spesifikt til utenrikspolitikken. Jeg forsøker videre å styre inn mot et spesifikt punkt der jeg mener ting er i ferd med å gå helt galt, nemlig Norges holdning til USAs nye imperiebygging. Det det dreier seg om, er ikke lenger bare USAs uformelle og ofte fremgangsrike forsøk på indirekte å dominere verdensøkonomien. Det dreier seg heller ikke bare om enkeltstående militære felttog mot Afghanistan og Irak, og ikke dreier det seg om hvordan USA har parkert NATO som ramme for europeisk sikkerhetspolitikk. Det dreier seg om at alle disse tre tingene er del av et villet, eksplisitt og allerede godt utviklet forsøk på å bygge et imperium. Det dreier seg om et skifte i amerikansk global maktutøvelse fra indirekte til direkte metoder. Dette er et nytt USA. Om vi forholder oss til det som om det simpelthen var det USA vi kjenner fra Den kalde krigens dager, kommer vi til å kaste bort tiden på en masse smådebatter der folk som tenker på seg selv som «venstreside» og som sådan er skeptiske til kapitalismen, står mot folk som tenker på seg selv som høyreside og som sådan er i alle fall grunnleggende positive til den samme kapitalismen.

Men det er jo ikke dette det hele dreier seg om. Det nye USA er ikke spesielt mer kapitalistisk nå enn for ti år siden. Det er intet ved de materielle forhold som tilsier at vi måtte få et imperiefremstøt av den type vi får nå. Imperiebyggingen har nok sine forutsetninger, men det som gjør utslaget, synes å være en spesifikk neo-konservativ og kristen tenkning. Det maktkritiske å gjøre blir å stille til skue hvor forskjellig denne tenkningen er fra den gjengse europeiske tenkningen som de fleste nordmenn opererer innenfor. Det vil komme hyl både herfra og derfra. Fra dem som mener USA ikke har forandret seg, og fra dem som mener at det viktigste er at diktatorer avsettes. Og videre fra dem som mener at USA bare gjør det enhver makt med den type overlegne ressurser som USA nå har, ville gjøre.

Mitt ønske er at de vil komme. Kanskje vinner de debatten, slik Marianne Gullestads motstandere så langt synes å ha vunnet debatten om etnisk mangfold ved å feie hennes, mine og andres innsigelser mot nasjonalismen til side. Det viktigste nå er å få en debatt, for om vi ikke tar debatten og bare fortsetter å følge USA slik vi har gjort de siste seksti årene, vil vi for annen gang i vår historie fremtre i verden på imperialismens side. Første gang var som del av den europeiske imperialismen på 1700-tallet, og i dette tilfellet holder det vel med én gang. Jobb nummer én for et politisk engasjert menneske må i dag være å intervenere i debatten om det amerikanske imperiet, for dette imperiet er i ferd med å bli en handlingsbetingelse for de aller fleste som forsøker å sette sin vilje gjennom i global politikk.

Fotnoter   [ + ]