Latin-Amerika

Eksplosjon i Bolivia

@Avsnitt:Det var et fullkomment demokrati. Ble kanskje ikke de grunnleggende menneskerettighetene overholdt – pressefriheten og de politiske friheter? At retten til arbeid, retten til bolig, retten til helse, retten til mat og en rekke andre, like grunnleggende rettigheter ble systematisk tråkket på, lot ikke til å redusere denne statens «demokratiske fullkommenhet» på noen måte.

I Bolivia, et land med knapt 8,5 millioner innbyggere og noen av klodens rikeste ressurser i undergrunnen, har en håndfull velstående personer grafset til seg rikdommer og politisk makt i to hundre år, mens 60 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Indianerne, som er i flertall, diskrimineres fremdeles, barnedødeligheten ligger på et uanstendig nivå, arbeidsledigheten er kronisk, analfabetismen dominerer, og 51 prosent av innbyggerne har fortsatt ikke tilgang til elektrisk strøm. Men det rører ikke ved det vesentlige, nemlig at det dreier seg om et «demokrati».

Den 11. og 12. oktober skjøt hæren, etter ordre fra president Gonzalo Sanchez de Losada, med tunge maskingeværer på demonstrantene. Rundt 60 personer ble drept og hundrevis såret.[1] Da Condoleezza Rice, sikkerhetsrådgiver for USAs president, omtalte dette opprøret for medlemmene i Det interamerikanske presseforbundet (SIP) på et møte i Chicago, erklærte hun at Washington advarte demonstrantene(!) mot «ethvert forsøk på å styrte en demokratisk valgt regjering med makt».[2]

Da Venezuelas demokratisk valgte president Hugo Chávez 11. april 2002 ble midlertidig styrtet av militære som støttet arbeidsgiverne og de store mediene, skyndte Washington seg som kjent å anerkjenne kuppmakerne, ut fra det løgnaktige påskuddet at Chávez «hadde gitt ordre om å skyte på sitt eget folk» …



@Avsnitt:«Slakteren», som bolivianerne kalte Sanchez de Losada etter dette, søkte naturlig nok tilflukt i Miami 17. oktober, uten at USA har noen planer om å stille ham for noen form for domstol for forbrytelser mot menneskeheten. Hvorfor skulle de det? Som planleggingsminister fra 1986 til 1989 utsatte Sanchez de Losada, etter råd fra økonomen Jeffrey Sachs, landet sitt for «sjokkbehandling», slik Washington ønsket. Følgen av denne politikken ble at titusener av ansatte i offentlig sektor ble oppsagt.

I sin første presidentperiode (1993-1997) gikk den ultraliberale presidenten, som nå var blitt en av de rikeste i landet, med på å iverksette et program for å få slutt på cocadyrkingen i landet, fortsatt under press fra USA. Dette programmet ruinerte hundretusener av bønder som ikke fikk noen annen mulighet til å overleve, og som siden har vært i konstant opprørstilstand. Presidenten gikk også i gang med å privatisere alt det staten hadde av verdier, til fordel for firmaer som i alt vesentlig var nordamerikanske: jernbanen, gruvene, oljen, elektrisitetsforsyningen, telefonnettet, flyselskapene, vannforsyningen.

Privatiseringen av vannforsyningen i byen Cochabamba, som ble overtatt av det nordamerikanske firmaet Bechtel (en av de fremste profitørene på det totale privatiseringsprogrammet som okkupasjonsmyndighetene nå gjennomfører i Irak), førte til opprør i april 2000. Det endte med at Bechtel forsvant, regjeringen gjorde retrett og vannforsyningen ble renasjonalisert.



@Avsnitt:Som følge av disse to konfliktene – opprøret blant cocadyrkerne og opprøret i Cochabamba – dukket det frem en folkelig leder utenom det vanlige: Evo Morales. Denne 42 år gamle, selvlærte aymara-indianeren og fagforeningslederen har i nesten 20 år stått bak den mest offensive sektoren i befolkningen, nemlig bøndene som ble ruinert da cocadyrkingen ble avviklet.

Over hele Latin-Amerika og blant de som ønsker en annen globalisering, er Evo Morales blitt en svært populær person. Han er gallionsfigur for en urbefolkningsbevegelse som nå vokser frem med enorm kraft i Ecuador, Peru, Chile og Paraguay. Sammen med en annen indianerleder, Felipe Quispe i Pachakuti-bevegelsen (MIP), er det Evo Morales og hans organisasjon, Bevegelsen for sosialisme (MAS), som har drevet offensiven mot den nyliberale politikken til Sanchez de Losada og hans sosialdemokratiske allierte Jaime Paz Zamora. En politikk som, via en gruppe av multinasjonale selskaper, tok sikte på å frata landet dets gassreserver ved å selge dem billig til USA. I siste instans var det dette som førte til eksplosjonen.

De bolivianske indianernes følelse av at nok er nok, bygger på flere hundre års historisk erfaring. Eksporten av naturressurser (sølv, tinn, olje) har aldri forbedret situasjonen for de fattige, og den har aldri muliggjort noen modernisering av landet. I likhet med hva som skjedde med Ecuadors president Jamil Mahuad i januar 2000, Perus president Alberto Fujimori i november 2000 og Argentinas president Fernando de La Rua i desember 2001, styrtet den bolivianske befolkningen Sanchez de Losada og forkastet dermed en økonomisk modell som har forverret korrupsjonen, ruinert befolkningen og forsterket den sosiale ekskluderingen over hele Latin-Amerika.




1 «International Herald Tribune», Paris 15. oktober 2003. Alt i alt skal antallet ofre for denne undertrykkelsen ha kommet opp i rundt 78 drepte og flere hundre sårede. Dessuten bør vi legge til de 34 drepte og 205 sårede fra arbeidernes og <#133> politiets opprør mot skattleggingen av lavtlønnede i februar i år. Ikke én fransk avis nevnte disse nyhetene på førstesiden.
2 Meldinger fra AP og EFE 13. oktober 2003.

Posted on

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver