Politisk filosofi

Globaliseringens vold


For å forstå hatet resten av verden føler overfor Vesten, må man snu opp ned på alle perspektiver. Det er ikke hatet til dem man har fratatt alt uten å gi noe tilbake, men hatet til dem man har gitt alt bortsett fra muligheten til å gi noe tilbake. Det er altså ikke frarøvelsens og utbyttingens hat, men ydmykelsens hat, skriver Jean Baudrillard.
Av

Har globaliseringen en skjebnebestemmelse? Alle andre enn vår kultur har på ulike måter unnsluppet den likegyldige uvekslingens fatalitet. Hvor går grensen for overgangen til det universelle, og deretter til det verdensomspennende? Hva består denne svimlende bevegelsen i, den som skyver verden fra abstraksjon til Ide, og denne andre svimlende bevegelsen henimot en betingelsesløs realisering av Ideen?

For det universelle var en Ide. Idet den realiseres i det globale, tar den sitt eget liv som Ide, som ideelt mål. Når det menneskelige er blitt eneste referansepunkt, når menneskeheten står i et immanent forhold til seg selv, og har overtatt den ledige plassen etter Guds død, fra da av har mennesket herredømme, men det har ikke lenger noe endelig mål. Siden det ikke lenger har noen fiende, genereres fienden innenfra og alle slags umenneskelige ondartede svulster [metastaser] spres.

Det globales vold stammer fra dette forhold – volden til et system som driver klappjakt på enhver form for negativitet, singularitet, deriblant denne ultimate form for singularitet som døden selv representerer – volden til et samfunn hvor vi praktisk talt forbys konflikt, forbys død – en vold som på en måte gjør slutt på selve volden, og som arbeider med å skape en verden løsrevet fra enhver naturlig orden, om det så er kroppens, kjønnets, fødselens eller dødens orden. I stedet for vold, burde man snakke om infeksjon. Denne volden kan sammenlignes med et virus: den opererer via smitteoverføring, kjedereaksjon, og den bygger ned, litt etter litt, hele vårt immunforsvar og vår motstandskraft.

Spillet er imidlertid ikke avgjort, og globaliseringen har ikke vunnet en forhåndsseier. Overfor denne homogeniserende og oppløsende kraften ser man at det overalt reiser seg heterogene krefter – ikke bare mangfoldige, men motstridende. Bakenfor de stadig sterkere motkreftene til globaliseringen, sosiale og politiske motkrefter, må man se mer enn en arkaisk avvisning: en slags opprivende revisjonisme i forhold til modernitetens og «framskrittets» nyvinninger, en avvisning ikke bare av den globale teknostrukturen, men av alle kulturers mentale ekvivalens-struktur. Denne oppblomstringen kan ha voldelige, avvikende, irrasjonelle aspekter ifølge vår opplyste tenkning – kollektive etniske, religiøse, språklige former – men også individuelle karakteravhengige eller nevrotiske former. Det ville være et feilgrep å anklage disse bevegelsene for å være populistiske, arkaiske, eller til og med terroristiske. Alt det som vekker oppsikt i dag, gjør det i kraft av å være en motsats til denne abstrakte universaliteten – innbefattet islams opposisjon mot vestlige verdier (det er fordi islam står for den mest glødende motstanden mot vestlige verdier at islam i dag er fiende nummer en).

Hvem kan få det globale systemet til å lide nederlag? I alle fall ikke antiglobaliseringsbevegelsen, som kun har som mål å bremse dereguleringen. Den politiske effekten kan være betydelig, men den symbolske effekten er lik null. Den volden det her er snakk om representerer enda et slags internt vendepunkt som systemet kan overkomme og samtidig fortsette å være spillets mester.

Det som kan få systemet til å lide nederlag, er ikke de positive alternativer, men singularitetene. Disse er imidlertid verken positive eller negative. De utgjør ikke noe alternativ, de er av en annen orden. De retter seg ikke lenger etter noen verdidom eller realpolitisk prinsipp. Dermed kan de være både det beste og det verste. Man kan altså ikke slå dem sammen i én samlet historisk handling. De får enhver enveistenkning [pensée unique] og dominerende tankegang til å lide nederlag, men de er ikke en mot-enveistekning – de finner opp sitt eget spill og sine egne spilleregler.

Singularitetene er ikke nødvendigvis voldelige, og det finnes subtile singulariteter – som i språkene, kunsten, kroppen eller kulturen. Men det finnes voldelige singulariteter – og terrorismen er blant dem. Terrorismen hevner alle singulære kulturer som har betalt forsvinningens pris for innføringen av denne ene verdensomspennende makten.

Det dreier seg altså ikke om et «sivilisasjonskollisjon», men om et nærmest antropologisk sammenstøt mellom en udifferensiert, universell kultur og alt det som – på et hvilket som helst område – har en ureduserbar annethet ved seg.

For den globale makten – akkurat like fundamentalistisk som den religiøse ortodoksien – fremstår alle former som er annerledes eller singulære som kjetterske. Av den grunn er de dømt til enten frivillig eller ved makt å innlemmes i verdens orden, eller forsvinne. Vesten (eller det forhenværende Vesten, ettersom det ikke lenger har noen egne verdier) har som oppgave å med alle mulige midler sørge for at kulturer preget av mangfold underlegges ekvivalensens nådeløse lov. En kultur som har mistet sine verdier kan ikke annet enn å hevne seg på andre kulturers verdier. Bakenfor de politiske og økonomiske strategiene handler til og med krigene – som den i Afghanistan – først og fremst om å normalisere grusomheten, å få ethvert territorium til å stille seg på geledd. Målet er å redusere enhver gjenstridig sone, kolonisere og temme alle ville områder, om det så dreier seg om geografiske flater eller mentale univers.

Iverksettelsen av et globalt system er et resultat av en voldsom sjalusi: sjalusien til en svakt definert, likegyldig kultur overfor sterkt definerte kulturer – sjalusien til desillusjonerte, desintensiverte kulturer overfor kulturer med høy intensitet – sjalusien til desakraliserte samfunn overfor ofringsorienterte kulturer eller former.

For et slikt system er praktisk talt enhver gjenstridig form en form for terrorisme.1 Afghanistan igjen. Det at alle «demokratiske» friheter og rettigheter – musikk, TV, og til og med kvinners ansikt – kan forbys, at et land kan være den totale motsatsen til det vi kaller sivilisasjon – uavhengig av hvilket religiøst prinsipp man henviser til – er uutholdelig for resten av den «frie» verden. Det er uhørt at moderniteten med sin universelle ambisjon kan fornektes. At den ikke fremstår som det Gode selv og artens naturlige ideal, at våre skikker og verdiers universalitet kan trekkes i tvil – om det så er av noen sjeler som umiddelbart karakteriseres som fanatiske – det er kriminelt i henhold til enveistekningen og Vestens enighetsorienterte horisont.

Denne kampen kan bare forstås i lys av den symbolske forpliktelsen. For å forstå hatet resten av verden føler overfor Vesten, må man snu opp ned på alle perspektiver. Det er ikke hatet til dem man har fratatt alt uten å gi noe tilbake, men hatet til dem man har gitt alt bortsett fra muligheten til å gi noe tilbake. Det er altså ikke frarøvelsens og utbyttingens hat, men ydmykelsens hat. Og det er dette hatet terrorhandlingene den 11. september bunner i: ydmykelse mot ydmykelse.

Det verste for den globale makten er ikke å bli angrepet eller ødelagt, det er å bli ydmyket. Og den ble ydmyket av 11. september, fordi terroristene ga den noe den ikke kunne gi tilbake. Alle represaliene utgjør bare et apparat for fysisk gjengjeldelse, mens gjengjeldelsen symbolsk sett er satt ut av spill. Krigen er et svar på angrepet, men ikke på utfordringen. Utfordringen kan bare svares på ved å ydmyke den andre igjen (men på ingen måte gjennom å knuse ham med bomber eller sperre ham inne som en hund på Guantànamo).

Grunnlaget for all dominans er fraværet av motytelse – dette i følge den fundamentale regelen. Den unilaterale gaven er en maktutøvelse. Og det Godes imperium, det Godes vold, det er nettopp det å kunne gi uten mulighet for motytelse. Det er å ta Guds plass. Eller slaveeierens, som lar slaven leve i bytte mot slavens arbeid (men arbeidet er ikke en symbolsk motytelse). Gud ga i det minste rom for ofringen. I naturens orden er det alltid mulig å gi tilbake, til Gud, til naturen, til hvilken instans som helst, i form av ofring. Det er det som sikrer menneskene og tingenes symbolske likevekt. I dag har vi ikke lenger noen å gi tilbake til, noen å betale vår symbolske gjeld til – og i det ligger vår kulturs forbannelse. Det er ikke det at gaven er umulig, det er at motytelsen er umulig, fordi alle ofringskanaler er nøytraliserte eller satt ut av funksjon (det gjenstår bare en parodisk ofring, som gjenspeiles i dagens former for offertenkning).

Vi befinner oss dermed i den ubarmhjertige situasjon hvor vi tar i mot, alltid tar i mot, ikke lenger fra Gud eller fra naturen, men via en teknisk utvekslingsordning – generalisert og for generell godtgjørelse. Praktisk talt alt blir gitt til oss, og vi har rett til alt, enten vi vil eller ikke. Vi er som frigitte slaver, lenket til en gjeld som ikke kan betales tilbake. Alt dette kan fungere over lang tid fordi det er skrevet inn i utvekslingen og i den økonomiske orden, men før eller siden vil den fundamentale regelen gjøre seg gjeldende, og den positive overførselen vil nødvendigvis få sitt svar i form av den negative mot-overførselen, en voldsom løsrivelse fra dette livet i fangenskap, denne beskyttede tilværelsen, denne overmetningen av tilværelsen. Denne reversjonen kommer enten i form av åpen vold (terrorismen inngår her) eller i form av maktesløs benektelse, karakteristisk for vår modernitet, selvhat og samvittighetsnag – alle negative lidenskaper som er den umulige motytelsens degraderte form.

Det vi avskyr i oss selv, den dunkle årsaken til vårt ressentiment, det er denne overdrevne graden av virkelighet, av makt og av bekvemmelighet, denne universelle disponibiliteten, denne definitive fullbyrdelsen – skjebnen Dostojevskis Storinkvisitør har i bakhånd for den temmede massen. Det er nettopp dette terroristene forkaster ved vår kultur – derfor får terrorismen gjenklang og vekker fascinasjon.

I like stor grad som terrorismen hviler på de ydmykede og krenkedes fortvilelse hviler den altså på den usynlige fortvilelsen til globaliseringens privilegerte, på vår egen underkastelse overfor en altomfattende teknologi, for en knusende virtuell virkelighet, for nettverkene og programmenes herredømme som kanskje avtegner hele arten, den «globaliserte» menneskerasen, sin tilbakegangsprosess (Er ikke menneskets herredømme over resten av planeten et speilbilde på Vestens herredømme over resten av verden?) Og denne usynlige fortvilelsen – vår fortvilelse – er ugjenkallelig fordi den stammer fra realiseringen av alle begjær.

Hvis det er slik at terrorismen på denne måten skriver seg fra den overdrevne graden av virkelighet og dens umulige utveksling, fra overfloden av gaver uten mulig motytelse og fra konfliktløsingen gjennom maktbruk, da er illusjonen om å luke den vekk som et objektivt onde total, ettersom terrorismen slik den fremstår i sin absurditet og meningsløshet, er både dommen og fordømmelsen dette samfunnet gir seg selv.

1 Man kan til og med hevde at naturkatastrofer er en form for terrorisme. Store tekniske ulykker, som Tsjernobyl, kan karakteriseres både som terrorhandling og naturkatastrofe. Forgiftningen med giftig gass i Bhopal i India – teknisk ulykke – kunne vært en terrorhandling. En terroristgruppe kan ta «ansvar for» et hvilket som helst flykrasj. Det som karakteriserer irrasjonelle hendelser er at de kan tilskrives hvem som helst og hva som helst. For fantasien kan alt i siste instans ha en kriminell årsak, selv en kuldeperiode eller et jordskjelv – det siste er for øvrig ikke noe nytt: i forbindelse med jordskjelvet i Tokyo i 1923, ble tusener av koreanere massakrert, fordi de ble ansett som ansvarlige for skjelvet. I et system som er så sammenvevd som vårt, har alt den samme destabiliserende effekten. Alt bidrar til å svekke et system som fremstilte seg som ufeilbarlig. Og, ut i fra det vi allerede opplever innenfor rammen av dets rasjonelle og programmatiske herredømme, kan man spørre seg om den verste katastrofen faktisk nettopp er systemets ufeilbarlighet.

Nytt nummer er i salg. Bestill abonnement nå og få nummer tilsendt gratis.