Kirkegården uten kors

De meksikanske myndighetene viste til kampen mot smugling av narkotika, våpen og mennesker, da de i juli iverksatte Plan Sør for å skjerpe grensekontrollen til USA. Kritikerne er likevel ikke i tvil: Bruken av hær og politi bidrar til å kriminalisere innvandringen og legger til rette for korrupsjon og menneskesmugling.

Ciudad Hidalgo ligger i delstaten Chiapas. Byen er bygd på den meksikanske bredden av Rio Suchiate, som danner den naturlige grensen mot nabolandet Guatemala. Fra Ciudad Hidalgo frakter godstogene daglig hundrevis av mellomamerikanske utvandrere som må krysse Mexico i sine forsøk på å komme ulovlig inn i USA. En gruppe unge honduranere sitter i skyggen av en vogn og følger med når neste tog skal av gårde. Natten før krysset de elven på en av flåtene som går i skytteltrafikk mellom breddene. «Vamos pal’ norte (Vi skal nordover),» forklarer Dixie på 25 år. «I Honduras var jeg sveiser. Jeg tilbrakte dagene på gaten med å vente. Sammen med dusinvis av andre håndverkere ventet jeg på at noen velvillig skulle engasjere meg for noen timer eller dager, men jeg tjente ikke nok til å gi familien et anstendig liv.» 70 prosent av den yrkesaktive befolkningen i Honduras arbeider i den uformelle økonomien. «Jeg har en bror som bor i Houston, Texas,» fortsetter Dixie. «Hvis jeg kommer så langt, skaffer han meg jobb.»

Lokomotivene brøler som tegn på at avgangen er nært forestående. Alene eller i små grupper kommer menn, kvinner og barn frem fra skogholt, tilfeldig losji eller nedslitte hotell hvor de har tilbrakt natten. De samler seg rundt toget og begynner å klatre om bord i vognene. Flertallet er honduranere, men også guatemalanere, salvadorianere, noen nicaraguanere og søramerikanere er representert. Det hersker en viss spenning blant utvandrerne. Noen plukker opp steiner og kjepper for å forsvare seg mot forbryterbandene som går løs på blindpassasjerene. For å unnslippe hærens og politiets hyppige kontroller, må utvandrerne av og til hoppe av toget i fart, og det skjer mange ulykker, til tider med dødelig utgang. «Men det er bedre å dø her i forsøket på å klare seg, enn å krepere av sult og skam hjemme,» kan man ofte høre.

President Ronald Reagans militaristiske politikk pustet liv i krigene som herjet Mellom-Amerika i 1980-årene og tvang hundretusener av mennesker til å søke tilflukt i Mexico og USA. I 1979 bodde det 50 000 salvadorianere i USA. Ti år senere har tallet økt til over en million av en total befolkning på fem millioner innbyggere. Disse utvandrerne tiltrekker seg stadig flere slektninger og venner som ble igjen i hjemlandet.

Denne situasjonen blir mer og mer gjeldende, fordi lovnader om fred ikke holder stikk, verken i El Salvador eller i de andre landene i regionen. Ved århundreskiftet levde 78 prosent av alle mellomamerikanere under fattigdomsgrensen; de strukturendringene Det internasjonale pengefondet har tvunget gjennom, har kastet titusener av statsansatte på gaten, og de nasjonale produksjonsarbeiderne ofres på frihandelens alter. Krigene har tatt slutt, men kriminaliteten eksploderer, og naturkatastrofene (orkanen Mitch i 1998 og jordskjelvet i El Salvador i 2001) kaster seg over en befolkning som befinner seg på grensen for overlevelse.

400 000 innvandrere krysser hvert år grensen til USA ulovlig. De fleste av dem er meksikanere og mellomamerikanere. Det er ikke lenger bare mennene som drar. Ifølge en studie fra Migrasjonsforum er det stadig flere kvinner som prøver lykken og mindreårige utgjør rundt 20 prosent av totalen. Den midlertidige utvandringen har en tilbøyelighet til å bli permanent. Nedgangen i levestandarden er ikke den eneste faktoren som bidrar til en slik utvikling. Innstramningene i innvandringspolitikken har gjort det vanskeligere å reise frem og tilbake mellom USA og hjemlandet, noe som lettere får innvandrerne til å slå seg ned for godt i landet de kommer til.

På tomten til Det nasjonale migrasjonsinstituttets (INM) distriktskontor i Tapachula (Chiapas) står rundt 15 busser klare til å frakte 565 illegale innvandrere tilbake etter at de er blitt tatt på meksikansk jord. En ung salvadorianer betrakter denne utvisningen som et lite tilbakeslag man må regne med på reisen. «Vi sees snart,» hilser han folkene fra INM med. Slike scener gjentar seg daglig – i 2002 ble 120 315 mellomamerikanere utvist etter å ha kommet seg inn i Mexico på ulovlig vis. Fra 1998 til 2001 ble rundt 600 000 utvist. I februar 2001, umiddelbart etter at Vicente Fox overtok presidentembetet i Mexico, inviterte han George W. Bush til et møte hvor de to diskuterte migrasjonsavtalene mellom sine land; avtaler som er helt avgjørende for meksikanerne. På en pressekonferanse i april i forbindelse med et møte mellom meksikanske representanter og USAs utenriksminister Colin Powell, erklærte den meksikanske regjeringstalsmannen Santiago Creel følgende: «Som motytelse for bedre hjelp til de meksikanerne som arbeider i USA, er vår regjering villig til å stanse de utlendingene som krysser landet med USA som mål.» Noen uker senere forkynte han at Plan Sør skulle iverksettes: «Denne planen, som ikke har vært offentliggjort, representerer en innsats uten sidestykke for å stanse strømmen av innvandrere, narkotika og våpen som kommer fra Mellom-Amerika og krysser landet vårt.» Stadig flere kontrollstasjoner for innvandrere, økt nærvær fra hærens og politiets side i området mellom Tehuantepec-eidet og Mexicos sørlige grense. «Med Plan Sør,» mener Juan Manuel Sandoval ved Nasjonalinstituttet for antropologi og historie i Mexico By, «kopierer den meksikanske regjering USAs modell for kontrollen ved Mexicos nordgrense.»

Skjerpingen av innvandringskontrollen er til kontinuerlig bekymring for folkene i Det hvite hus. Den bufferrollen Mexico er tildelt, ble enda mer avgjørende etter at landet underskrev Avtalen om frihandel i Nord-Amerika (NAFTA) sammen med Canada og USA i 1994. «Grensen mellom de to landene er blitt en indre grense i det nye nordamerikanske territoriet hvor USA har hegemoni,» mener Juan Manuel Sandoval. «Mexico samarbeider nå med USAs myndigheter om å plukke ut, arrestere og utvise de ulovlige innvandrerne fra Mellom-Amerika. Det blir opprettet kontrolltiltak made in USA i grenseområdet mellom Mexico og Mellom-Amerika. På denne måten er Mexico blitt et grenseland som skiller Nord-Amerika fra resten av kontinentet. Det meste av trafikken går gjennom korridoren Puebla-Panamá.»

Ifølge Juan Manuel Sandoval danner regionaliseringen av migrasjonspolitikken dermed «grunnlaget for et økonomisk integreringsprosjekt for hele kontinentet, der kapitalen kan sirkulere fritt, men ikke arbeidskraften».

Samtidig som de meksikanske myndighetene iverksatte Plan Sør 1. juli 2001, avviste de at de ga etter for press fra Washington. I stedet viste de til kampen mot smugling av narkotika, våpen og mennesker.

«Vår oppgave er ikke å kriminalisere innvandrerne,» insisterer INMs distriktsrepresentant Roberto Espinoza i Tapachula. «Vår oppgave er å beskytte dem og få dem til å forstå hvilke farer de utsetter seg for ved å ville krysse landet vårt ulovlig.»

Men Fabienne Venet, som leder organisasjonen Sin Frontera (Uten Grenser), innvender: «Når man setter inn hæren og politiet i arbeid som har med innvandring å gjøre, bidrar det til å kriminalisere innvandringen. Det legger forholdene til rette for korrupsjon og straffefrihet, og det skaper fremmedfiendtlige følelser i samfunnet. Menneskesmuglernes nettverk forsterkes. De rutene innvandrerne følger, flytter seg mot de mest ugjestmilde strøkene som Petén-skogen i Guatemala. Kvinnene og barna, som allerede er de mest sårbare, blir enda mer utsatt.»

Innvandrernes historie omhandler utpressing, voldtekt og drap. De blir lemlestet av toghjul, kvalt i trailertilhengere eller forlatt midt i skogen av skruppelløse menneskesmuglere … I 2002 registrerte Guatemalas konsulat i Tapachula 76 dødsfall blant ulovlige guatemalanske innvandrere. Men mørketallene er store. «De fleste ofrene forblir anonyme,» mener pater Flor María, som leder Innvandrernes Hus. Pateren påpeker videre at: «I innvandrernes ordforråd er delstaten Chiapas ‘dyret’, eller ‘kirkegården uten kors’, som sluker dem som våger seg inn på dets territorium.»

I et forsøk på å svare på anklagene som fremsettes mot politifolk og militære i tallrike korrupsjonssaker og tilfeller av brudd på menneskerettighetene, utplasserte den meksikanske regjering Beta Sør-gruppene i 1996. Beta-gruppene har fremdeles en positiv status blant den mellomamerikanske transittbefolkningen; men Emilio Rojas Cervantes, som tidligere var med i Beta Sør-gruppene, beklager forfallet i denne enheten som er plaget av korrupsjon. Det er vanskelig å avverge denne korrupsjonen. Mordet på Cervantes’ underordnede José Angel Martinez Rodriguez i 1999 vitner om det. Rodriguez ledet Beta-gruppen i delstaten Tabasco og hadde ord på seg for å være ubestikkelig. «Det står store interesser på spill,» kommenterer en lokal statsansatt som vil være anonym. «Utvandringen er en blomstrende handelsvirksomhet, men vi har også prostitusjon, smugling, våpen- og narkotikatrafikk … Ute på byen ser man at det er mye penger i omløp.»

Velstanden i Tapachula og distriktet omkring står da også i kontrast til resten av Chiapas, som er en av de fattigste delstatene i Mexico. Velstanden skyldes hovedsakelig beliggenheten som grenseby og innvandrersentrum. På byens utallige hoteller spør ingen noensinne etter gjestenes identitetspapirer, og alle reisebyråene – som ofte ligger rett ved siden av resepsjonen – kan tilby direkte ruter til Tijuana og Nuevo Laredo som ligger på grensen til USA. Overalt er det telefonkiosker hvor man kan ringe «gratis» (i praksis på noteringsoverføring) til USA.

Utvisningsprogrammene er manna fra himmelen for de private transportselskapene, som stort sett eies av lokale bosser. Det meste av den billige arbeidskraften (landarbeidere, tjenere og fiskere) er innvandrere fra Guatemala. Privatpersoner og små næringsdrivende engasjerer murere, sveisere, husmalere og mekanikere på høyst uformelt vis blant de illegale innvandrerne, som hviler ut på Innvandrernes Hus. Grensene mellom det uformelle og det ulovlige er uklare. Mellom Rio Suchiates bredder hengir hundrevis av «arbeidsmaur» seg til småsmugling rett foran nesen på tollerne.

På jernbanestasjonen i Ciudad Hidalgo står en «coyote» med mobiltelefon i beltet og holder oppsyn med en gruppe innvandrere som han skaffer losji og følger på toget for noen hundre pesos. Betaler de mer, kan han skaffe dem plass på lokomotivet ved å smøre lokomotivførerne; toget går når de sistnevnte har fått tilstrekkelig mange penger. Denne menneskesmugleren, som blir beskyttet av en kommuneansatt, innrømmer at han også driver en annen og mer innbringende form for handel: Han rekrutterer mellomamerikanske kvinner som han formidler videre til meksikanske forretningsmenn og politikere. For en natt, en uke eller noen måneder … Når jentene er ferdige med «jobben», håper de å ha penger nok til billetten til USA.

Tidlig i 2002 besøkte FNs spesialutsending, Gabriela Rodriguez Pizzaro, Tapachula. Hun fordømte den «korrupsjonen som oppstår på grunn av internasjonale forbryterorganisasjoners virksomhet, organisasjoner som først og fremst driver menneskesmugling og slavehandel». Hun uttrykte bekymring over at «visse statsansatte er trukket inn i denne virksomheten, og at de får operere ustraffet». Ved stadig å stikke kjepper i hjulene for de ulovlige innvandrerne som vil krysse landet, driver nemlig Plan Sør prisene i været. Det øker fortjenesten til forbryterorganisasjoner som disponerer sofistikert utstyr og betydelige midler til å drive korrupsjon … noe som slett ikke får dem som vil utvandre til å gi opp.

«Man løser ikke den ulovlige innvandringens problem ved å militarisere grensene,» mener David Vásquez Méndez ved Fray Matias Cordova-senteret for forsvar av menneskerettighetene. «Migrasjonsstrømmen er en følge av de økonomiske valgene de internasjonale finansinstitusjonene har påtvunget landene våre. Ettersom én og samme årsak alltid gir samme virkning, vil sannsynligvis strømmen av mellomamerikanere øke som følge av opprettelsen av den amerikanske frihandelssonen.»

 

 

1 Guatemaltekerne utgjør den største gruppen av innvandrere i transitt gjennom Mexico, men fordi de glir så lett inn blant lokalbefolkningen, foretrekker de veitransport fremfor tog.
2 Mexico entre sus dos fronteras, Foro migraciones 2000-01. Migrasjonsforum samler flere dusin frivillige organisasjoner og akademikere som arbeider for innvandrernes rettigheter.
3 Migrasjonsstatistikken for 2002, Det nasjonale migrasjonsinstituttet, Mexico By.
4 The Washington Post, 18. juni 2001.
5J f. Janette Habel: «Entre le Mexique et les E.-U., plus qu’une frontière», Le Monde diplomatique desember 1999.
6 Emilio Rojas Cervantes: Los grupos Beta de proteccion al migrante, doktoravhandling ved Nasjonalt antropologisk institutt, 2002.
7 Rapport fremlagt for FNs Økonomiske og sosiale råd.