Å dø for staten?

Hvis man først godtar prinsippet om at staten har en høyere, overindividuell verdi, finnes det til syvende og sist ingen grenser for hvor mange indre eller ytre «fiender» man aksepterer å ofre for «fellesskapet».

Amerikaneren Michael Walzer er kanskje vår tids viktigste talsmann for «rettferdig krig»-tradisjonen i vestlig tenkning. I boka Just and Unjust Wars fra 1977 argumenterer han for at det er legitimt å gå til krig mot brudd på en nasjons selvbestemmelsesrett. Moderne kriger medfører riktignok at uskyldige enkeltmennesker drepes, men i følge Walzer må vi akseptere det når kampen gjelder «verdien av det politiske fellesskap» i form av en selvstendig nasjonalstat. I dette ligger det en prioritering av statlige kollektiv på bekostning av individer, som gir grunn til ettertanke. Vi vet at i enkelte tradisjonelle, sterkt kollektivistiske samfunn ofres ofte individet på fellesskapets alter. Det er vanskeligere å forstå hvorfor så mange forsvarer tanken på «rettferdig krig» i moderne, utpreget individualistiske samfunn. Eller er det nettopp noe ved individualismen i disse samfunnene som gjør at forsvaret av staten blir så viktig?
Moderne, vestlige samfunn preget av politisk liberalisme er basert på individuelle rettigheter. Staten beskytter borgernes sivile og politiske rettigheter, og gjennom skatteinntekter tar den sikte på å innfri visse økonomiske og kulturelle rettigheter. Samtidig er det i utgangspunktet et klart skille mellom politikk og økonomi, idet beskatningen representerer fradrag fra resultatene av markedstransaksjoner som finner sted i et statlig beskyttet system av privat eiendomsrett til fritt omsettelige produksjonsmidler. Dette medfører på den ene side store individuelle friheter for borgerne, som på den annen side tvinges til å hevde sine retter i konkurranse med andre individer.

I dette systemet utgjør utsiktene til individuell berikelse og redselen for sosial utstøting økonomiens motivasjon og drivende kraft. Dessuten er det noe grenseløst ved private firmaers berikelsestrang, for man vet aldri hva gamle eller nye konkurrenter vil finne på i framtida. Selv om ikke alle har en medfødt trang til å konkurrere med sine medmennesker om midlene til livets opphold, tvinges man til å gjøre det i en økonomi der ingen kan stå stille, der de som ikke klatrer, faller ned.
Det samme gjelder internasjonalt. Slik firmaer konkurrerer på et nasjonalt marked, fører nasjonalstatene seg imellom en brutal, økonomisk konkurranse om «hard valuta». Som Henry Kissinger har påpekt, finnes det «ingen platåer» i internasjonal politikk. Maktbalanse-metaforer er rene illusjoner. Ingen stat som har skaffet seg et konkurransefortrinn, stanser av hensyn til «balansen» for å hjelpe andre opp på samme nivå. Annerledes kan det aldri bli så lenge statene også er aktører i en internasjonal konkurranse om kapital. Ingen vet hva framtida vil bringe, og alle vet at de andre vet at de ikke kan gjøre noe bedre enn å styrke seg som best de kan. Da er det umulig å ikke gjøre det samme selv.
Alle vet også at den økonomiske konkurransen rammer taperne på til dels svært ubehagelige måter. De er derfor ofte sterkt motivert for å bryte spillereglene. På de nasjonale markedene fjerner statene noe av denne motivasjonen med tiltak for å dempe de mest brutale virkningene av konkurransen. Internasjonalt finnes det ingen slik stat som utjevner rikdomsforskjeller og straffer forbrytere. I stedet ruster nasjonene seg militært. Slik setter de seg i stand til å skade dem de mener bryter spillereglene. Og skal det fungere som en troverdig avskrekking, må den militære beredskapen både være kjent for all verden og stå i et rimelig forhold til ens eget økonomiske potensial. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Fanget i Irak

Neste sak

Det svarte hullet i Guantanamo

Mer Krig

Illusorisk om islamisering

To nye bøker har vekket nytt liv i den franske debatten om hva som får unge muslimer til å begå vold i islams navn. Dessverre overser bøkene innsiktene fra politisk sosiologi og holder fast på utdaterte idéhistoriske forklaringer.

Forbudet mot krig står for fall

Bombingen av Libya i 2011 og konflikten i Syria har satt en bråstopper for intervensjonsiveren til stormaktene som siden 90-tallet har forsøkt å endre verdensordenen FN-pakten innførte i 1945. Men ingen ny orden kan skimtes i horisonten.

Kunsten å blåse opp trusler

På tross av nedtrapping i Irak og Afghanistan er de amerikanske forsvarsutgiftene på vei opp. Og NATO-landene har lovet å bruke to prosent av BNP på forsvar. Det eneste som mangler er en reell «eksistensiell trussel».

Snubler inn i storkrig

Stormaktene forbereder seg på krig og hevder det er måten å forebygge krig på. Historien har lært oss at det motsatte er tilfellet.

Jihadismens opprinnelse

Jihad betyr kraftanstrengelse for åndelig vekst, men brukes også om kamp mot vantro og hyklere. Dagens voldelige jihadister er inspirert av en ekstrem ideologi med en dobbel opprinnelse: Muslimbrødrene og den wahhabistiske salafismen.

0 kr 0