En fri, men truet presse

Den algeriske pressens situasjon er paradoksal. Den er uten tvil den frieste i den arabiske verden, men samtidig den mest (selv)sensurerte.

«Vi venter utålmodig på presidentvalget i april, så forfølgelsene kan ta slutt,» sukker Khadija Chouit, redaksjonssekretær i Le Matin. I over seks måneder nå har denne dagsavisen intensivert angrepene mot den sittende president Abdelaziz Bouteflika: Han har latt seg kjøpe, inngått kompromisser med islamister, vist inkompetanse i styringen av offentlig sektor, blitt mer og mer autoritær i styreformen, og så videre. Statsoverhodet lar imidlertid ikke slik kritikk gå ustraffet hen. Ansvarlig redaktør i Le Matin, Mohamed Benchicou, har vært under tiltale i seks måneder, og har nå flere rettssaker i vente. Redaksjonssjefen i samme avis, Yousef Rezzoug, protesterte mot å bli innkalt til avhør i et politikammer i Alger, og ble dømt til to måneders betinget fengsel.
Le Matin er ikke alene om å bli utsatt for presidentens vrede. Algerie ligger på 108. plass (av 166) i Reportere uten grensers rangering av pressefriheten i verden. I fjor sommer satte imidlertid myndighetene i gang en systematisk trakassering av den ikke-statlige pressen: flerfoldige stevninger, arrestasjoner, betingede fengselsstraffer og tunge bøter. Den «frie» pressens kraftige angrep på myndighetene ble møtt av disproporsjonerte reaksjoner fra regjeringens side. I 2001 ble det lagt frem forslag til endring av straffeloven: Den som «fornærmer, injurierer eller ærekrenker» presidenten, parlamentet eller hæren, vil bli dømt til fengsel i tre til tolv måneder og ilagt bøter på mellom 50 000 og 250 000 dinarer (600 til 3000 euro).

Faysal Metaoui, politisk redaktør i dagsavisen El Watan, karakteriserer den algeriske pressen som en «siste skanse mot diktaturet» – den retter et kritisk blikk på styresmaktene, og utøver slik sett en svært viktig funksjon. «President Bouteflika har vært med på samtlige statskupp siden 1962, og det vil være katastrofalt om han blir gjenvalgt. Det vil gi ham ytterligere fem år til å realisere enevoldsplanene sine,» sier en engasjert Benchicou. Den ekstreme kritikken man kan finne i enkelte aviser – noe som høyst sannsynlig vil opphøre etter valget i april – er imidlertid til skade for den ikke-statlige pressen. Den gir til og med Alger et billig demokratisk alibi.
«Det er på moten å kritisere president Bouteflika, og alle som gjør det oppfatter seg selv som svært så modige», er den bitre kommentaren til en tidligere journalist i avisen Le Quotidien d’Oran. Denne avisen har ikke engasjert seg så sterkt i valgkampen som de andre avisene, og er derfor blitt stemplet som «pro-Bouteflika». Le Quotidien d’Oran har gått fra regionalt til nasjonalt omfang, og har det største opplaget av den franskspråklige pressen i Algerie: Den ligger med sine 190 000 eksemplar langt foran Liberté (150 000), Le Matin (100 000) og El Watan (60 000). Noe som kan tyde på at leserne er gått lei av valgkampens skittkasting… Uansett har fokuseringen på valgkampen satt andre viktige saksfelt i skyggen. «Pressen har kjørt seg fast i konflikten mellom Bouteflika og Benflis. Dette hindrer oss i å stille de virkelig viktige spørsmålene,» mener Faysal Metaoui.

Denne avsporingen må kanskje også ses i sammenheng med omstendighetene rundt tilblivelsen av den unge ikke-statlige algeriske pressen. «Akkurat som den algeriske hæren, er landets presse – arvtager etter kolonimaktens presse – blitt til under kompliserte politiske omstendigheter,» forklarer Redouane Boudjema, forhenværende journalist, nå forsker ved Institutt for informasjons- og kommunikasjonsvitenskap (ISIC) ved Universitet i Alger. Historisk sett er algeriske journalister blitt formet, i det minste hva retorikken angår, av de forskjellige regjeringene: fra å være talerør for sosialismen under frigjøringen, og deretter for Den nasjonale frigjøringsfronten (FLN) under president Houari Boumediène, ble journalistene viktige aktører i kampen mot «den grønne fare».
Måten man i Algerie gikk fra statlig til pluralistisk presse er uten tvil unik, og signaliserte et brudd med denne utviklingen: I 1990 mottok statsansatte journalister tre års lønn, og lokaler ble stilt til disposisjon for etablering av nye, frie aviser. «Den ikke-statlige pressen er tatt som gissel i krigen mellom klanene,» for eksempel mellom generaler, mener Redouane Boudjema. Et flertall av avisenes nåværende overhoder er tidligere redaktører i den statlige pressen, og har opprettholdt båndene til styresmaktene. De er innlosjert på statens bosted for privilegerte ansatte, Le Club des Pins (Furuklubben), og pendler mellom Paris og Alger. Kort sagt lever de i en velstand som i ekstremt stor grad overgår livskvaliteten til det overveldende flertall av deres medborgere – og journalistene som arbeider for dem. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Hvor mye visste de?

Default thumbnail
Neste sak

Symbolsk ulydighet

Andre saker om Algerie

Gerontokratene

Syke og fraværende ledere i Algerie, Marokko og Tunisia fører til rykter

0 kr 0