Aznars nyliberale merittliste

José María Aznars åtte år ved makten i Spania har betydd åtte års satsning på NATO og den liberal-konservative modellen. Denne ble drevet enda lenger i løpet av hans andre periode, fra mars 2000. På det økonomiske området, der han har oppnådd best resultater, har det mest karakteristiske trekket vært finanspolitikken. Spania har her fulgt den generelle tendensen i de vestlige økonomiene, men med et tempo og en intensitet som har vært helt unik. Man har under Aznar vært vitne til en overgang fra realøkonomi til aggressiv finansøkonomi, og det har gitt seg utslag i en vekst som ligger over snittet i EU. Veksten i Spania har de siste årene ligget på 2,3 prosent, mens den i Frankrike og Tyskland så vidt har vært over null. Overgangen har også skjedd innenfor rammene av den strenge budsjettbalansen som ble forutsatt i Maastricht-avtalen: kontrollert inflasjon, underskudd som ikke overstiger tre prosent og en gjeld under 60 prosent av bruttonasjonalproduktet. Denne suksessen skyldes imidlertid ikke utelukkende den valgte modellens fortreffelighet, men to massive kapitalinnsprøytinger som ikke vil gjenta seg under Aznars sosialistiske etterfølger, José Luis Rodríguez Zapatero.

Det gjelder for det første bidrag fra EU som beløper seg til nesten en prosent av bruttonasjonalproduktet, til sammen over åtte milliarder euro i året. For det andre utbyttet av privatiseringene, som under Aznar har ligget tett oppunder 40 milliarder euro. Disse privatiseringene har også gjort det mulig for Aznar å innsette ledere for de privatiserte bedriftene, en lang rekke menn fra hans egen stall: Francisco González i Argentaria, Juan Villalonga i Telefónica, Alfonso Cortina i Repsol, César Abierta i Tabacalera, Miguel Blesa i Caja Madrid, Xavier Irala i Iberia, og så videre. (…)