River smått, bygger høyt

Shanghai er den første «globale byen» i Kina, og befinner seg i sentrum av dette enorme landets sosiale og økonomiske mutasjoner. Dette har store konsekvenser for byens befolkning. Siden begynnelsen av 1990-tallet er 2,5 millioner mennesker blitt tvangsflyttet fra sine boliger i sentrum. Høyhusene skyter opp som bambus i de gamle arbeiderstrøkene.

Arbeidere haster forbi. En ung kvinne flyter på en rosa og blå bølge: en virvlende kraft trekker kroppen hennes inn i den begjærlige banen til rør og avløp, mens klosettskåler dukker frem som friske korallrev: «American standard», annonserer den nyeste reklameplakaten langs motorveien. Noen meter bortenfor har en gruppe nysgjerrige samlet seg foran en sikkerhetssperring. Dette røde og hvite plastbåndet som vanligvis avgrenser et sted hvor det har skjedd noe påfallende, hvor en forulykket ligger på bakken, hvor en bygning kan komme til å rase sammen. Ikke noe sånt her. Bare en restaurant som står solid plassert midt i restene av revne hus. Restauranten er endevendt. I skyggene høres hulking. Hvordan kan stedet fortsatt holde det gående i dette fullstendig ødelagte området? Sannsynligvis på grunn av rene tilfeldigheter. Myndighetene har altså ikke tatt feil når de holder skuelystne unna ved hjelp av røde og hvite sperringer som vanligvis signaliserer at noe er rast sammen – her avgrenses det som fortsatt står oppe.

En gammel dame forteller hva som har skjedd: «En gruppe menn kom hit grytidlig i dag morges. De ramponerte alt: stoler, bord, glasskap, kopper og kar. Kokken ble angrepet. Eieren vil ikke forlate stedet, for etter at han gikk med på å selge restauranten, har kommunen redusert godtgjørelsen til halvparten av det som ble lovet i utgangspunktet!» Men hva skal han gjøre? De som forsøker å bli værende i boligene de har eid gjennom fire generasjoner opplever at strømmen og vannet blir stengt av. Hvis man er offentlig ansatt, risikerer man å miste jobben, og bli plaget på gata av merkelige bøller med kepi – politilue – på hodet. «Politifolk får overtidsbetaling fra eiendomsinvestorer! Datteren min er blitt forflyttet til en annen bolig 20 kilometer herfra. Hun har ikke hatt noen jobb siden. Hun var avisbud! Hva skal det bli av henne?»

Scenen utspiller seg langs elva Suzhou, ikke langt fra jernbanestasjonen Zhabei, et arbeiderstrøk nord i Shanghai. Det var her de første fagforeningene oppsto, i tekstilindustrien, mellom 1924 og 1927. Den franske forfatteren Malraux skrev i Menneskets lodd (La Condition humaine): «Det er erklært generalstreik i Chapei!» Kommunistene svelget cyanid for å unnslippe nasjonalistene mens lokomotivene hvinte. I dag overdøver gravemaskinene stemmene til de eiendomsløse.

Siden 1990-tallet har to og en halv million av de rundt ti millioner innbyggerne i Shanghais ti sentrumsbydeler allerede blitt ekspropriert. Her, i området på høyre side av elva, har myndighetene reist et banner hvor det står: «La oss beskytte vårt folk! I 24 år har Partiet ført den samme vellykkete politikken!» Et annet banner kunngjør: «La oss forbedre våre liv! La oss forbedre våre bydeler!»

Tv-kanalene er blitt kalt hit. De har vist hvor helsefarlig dette svært tettbygde boligområdet var. En ung kvinne vitnet om tilstanden foran kamera: «Husene våre er råtne! Jeg vil heller bo i et høyhus hvor jeg kan se sola hver morgen! Det er innlagt vann der! Nå er det slutt på drittarbeidet med nattpottene!» Så kom eiendomsinvestoren og -administratoren på tv-skjermen, begge for å beklage seg over disse medtatte bygningene. Nesten skamfulle innbyggere ble bedt om å skrive under på at de gir opp boligen sin mot en fastsatt godtgjørelse eller en erstatningsbolig som de enten kan leie eller kjøpe – et bosted som skal stå i samsvar kvalitetsmessig med boligen som rives. Det dreier seg om de enorme høyhusene som invaderer utkanten av byen.

Fram til 1980-tallet ble boliger utdelt til arbeiderne gratis eller mot en symbolsk husleie. Dette var en del av statens sosialpolitikk. Dette systemet, som ble avskaffet i 1998, ga statlige bedrifter mulighet til å kompensere for de lave lønningene. Denne fordelen hadde imidlertid en bakside: leieinntektene var for lave til å dekke utgifter til vedlikehold av bygningene. Statlige bedrifter fikk stadig færre inntjeningskilder, og mange av dem bremset opp renovasjonsarbeidet. Gjennomsnittlig boligflate per person falt til fire kvadratmeter i 1979. Restruktureringen sto for døren, og tiden var ute for ikke-lønnsomme investeringer.

Men hvordan snu en sosial ytelse til en kommersiell vare for å tiltrekke seg private investorer? Arkitekt og byplanlegger Zhang Liang forklarer: «Under Deng Xiaopings innflytelse iverksettes økonomiske reformer på 1980-tallet, hvor grunnverdi omgjøres til differensialrente. Kvadratmeterprisen blir dermed avhengig av en rekke kriterier: geografiske (sentrum, utkant, nærhet til t-banestasjon), økonomiske (avhengig av formål: kontorer, boliger, grøntarealer), og sosiale kriterier (takserte strøk eller ikke).»

«Bu po bu li! – uten ødeleggelse, ingen oppbygging!» Eiendomsspekulantene gjør Maos ord fra kulturrevolusjonen til sine. «Full nedriving gjør at vi kan bygge høyhus, øke boligflaten samtidig som vi fortetter reisverket,» fortsetter Zhang. Byggene er desto mer lønnsomme ettersom ekspropriasjonsgodtgjørelsene fastsettes av lokale myndigheter og dekkes av byggherrer med liten respekt for loven. Har ikke mange eiendomsfirmaer lokale funksjonærer blant sine aksjonærer?

«300 000 yuan per husstand? Godtgjørelse som dekker kjøp av en 90 kvadratmeter stor leilighet utenfor motorvei tre?» Liu smiler bittert når han hører de offisielle erklæringene. Han har bare mottatt 120 000 yuan, det vil si 40 000 per person, ut fra maksimalgrensen på tre medlemmer per husstand. Det var godtgjørelsen for det lille huset familien eide ved bredden av Suzhou, som nå er revet. Liu foretrakk dette fastsatte beløpet fremfor erstatningsboligen han ble tilbudt: «I en forstad med dårlige transportmuligheter og uten skole for min eneste datter. Med erstatningssummen har jeg råd til å betale leie hos venner som fortsatt bor i dette nabolaget, og beholde jobben som sikkerhetsvakt ved det sentrale postkontoret i Suzhou. Umulig å kjøpe noe her når kvadratmeterprisen nærmer seg 5000 yuan.»

Liu vet at kompensasjonene ofte er enda mindre rettferdige. Ett eksempel er en beboer som fikk lav godtgjørelse (100 000 yuan) fordi hans eiendom – dobbelt så stor som Lius – skulle bli en del av et planlagt grøntområde. Det skulle vise seg at «grøntområdet» bare var en liten hageflekk ved inngangspartiet til et nytt kjøpesenter. Denne omdisponeringen av eiendommen førte ikke til at det ble gitt noen tilleggserstatning, til tross for at byggherren solgte eiendommen videre til en tre ganger så høy kvadratmeterpris – og da var det ikke bare én flate, men 30 etasjer.

«Kommunen bryter omhyggelig opp den solidariteten som kunne holdt de eksproprierte sammen,» sier Liu. «De som umiddelbart godtar erstatningsleilighet, kan velge mellom forskjellige boliger som ikke ligger så lang unna sentrum.» Prosedyren for de mer gjenstridige er velkjent: advarsler, trakassering, trusler, utkastelser. Og, som straff for motstanden, en enda større urettferdighet: «Du ser de raserte takene der borte. Byggherren gikk konkurs, og kommunen har ikke midler til å gi erstatning eller finne nye boliger til beboerne, selv om de har ødelagt husene deres. I to år har de bodd der midt i ruinene, bak en vegg kommunen har reist for å ikke skremme vekk hotellgjestene ved siden av – eller de fremtidige eierne av residensene som skal bygges.»

For langs Suzhou-elva vokser fine boligstrøk opp like fort som bambus. Navnene klinger anglosaksisk: «Brilliant City», «Rhine City». Akkurat der hvor elva gjør en stor bue ruver to enorme høyhus. «Bare én yuan! Se rikdommen på nært hold!» Mannen, en oppsagt arbeider, roper til de forbipasserende og tilbyr dem en kikkert. «Se!» De to høyhusene er reist av et eiendomsselskap i Hongkong. De er hundre meter høye og består av 32 etasjer, 208 møblerte leiligheter på 120 til 165 kvadratmeter med utstyrt kjøkken, flere bad, toetasjes stuer og skinnende hvite toaletter. Beboerne disponerer fellesarealer som er avstengt fra omverdenen: små hager, svømmebasseng og treningshall. Kvadratmeterprisen er mellom 7000 og 17000 yuan, avhengig av etasjen.

Leilighetene ble solgt på under ett år. Kjøperne er først og fremst fra Hong Kong, folk fra andre steder i verden – siden 2001 har de kunnet kjøpe i eget navn – eller nyrike kinesere fra provinsen, spesielt fra Wenzhou i Zhejiang-provinsen. Andre foretrekker å leie: 10 000 til 13 000 yuan i gjennomsnitt per måned. Ekstreme priser sammenlignet med de 1000 til 2000 yuan en vanlig leilighet koster, eller den gjennomsnittlige husleien på 50 til 100 yuan for de små husene som er i ferd med å ødelegges langs elva.

Suzhou-elva på sin side avindustrialiseres. Vannet renses til glede for investorer og fremtidige beboere. «Ja, strøket blir finere, men vi tjener ingenting på det,» sier Liu. «Vi kastes på dør fordi vi tjener for lite. Og vi er ikke sterke nok til å kreve vår rett.»

Urettferdigheten oppleves enda sterkere i og med at korrupsjonen gjennomsyrer eiendomsmarkedet. Det har en vitalitet uten sidestykke «tatt i betraktning arbeidet med å bekjempe den underutviklede boligsituasjonen og eiendomsstrukturene som stammer fra Maos tid – kombinert med en befolkningsøkning tilsvarende hele Frankrikes befolkning hvert femte år,» kommenterer økonomen Jean-François Huchet. Beijing-avisa China Business pekte nylig på at 88 prosent av de 479 boligtransaksjonene som fant sted i Shanghai mellom 2001 og 2003 foregikk utenom de påbudte offentlige auksjonene. «Loven er blitt et spill for galleriet som kun tjener de mektiges interesser,» sier en kinesisk jurist.

Bare et fåtall advokater forsvarer dem som mister husene sine. Under påskudd av å sette offentlige hensyn foran private interesser, har domstolene systematisk avvist klagemål, selv om disse ikke krever annet enn at loven blir fulgt. Som for eksempel loven om at byggherren plikter å skaffe de omplasserte familiene boliger i forstedene som er dobbelt så store som sentrumsboligene som rives. Denne loven respekteres sjelden.

Zheng Enchong-saken illustrerer godt hvor alvorlig situasjonen er. Denne advokaten har forsvart rundt 500 eksproprierte familier – uten å ha vunnet en eneste sak! Zheng, som er 54 år gammel og bosatt i Shanghai, er også blitt fratatt advokatlisensen sin. I tillegg ble han arrestert i juni 2003 anklaget for å ha utlevert statshemmeligheter til en utenlandsk organisasjon, som viser seg å være ingen ringere enn Human Rights in China. Blant de hemmelighetene som skulle være ulovlig gitt videre, er informasjon knyttet til en streik på en matvarefabrikk i Shanghai.

Ledelsen ved denne fabrikken hadde gitt beskjed om at halvparten av arbeidsstokken skulle sies opp, og få en fastsatt erstatning på 30 000 yuan. Dette ble fulgt av protester, demonstrasjoner, oppløsning, og gjengjeldelse. Spesialetterforskningsenheten ved den offentlige sikkerhetstjenesten i Shanghai ble umiddelbart kalt inn for å gjøre en håndskriftsgranskning av et oppslag som var hengt på veggen inne på fabrikken: «Jeg har ingenting å spise, jeg kommer til å slippe ut gift,» sto det på plakaten. Zheng Enchong ble 29. oktober 2003 dømt til tre års fengsel for å ha gitt videre denne informasjonen. Begrepet «statshemmelighet» har alltid vært svært tøyelig i Kina, og denne tøyeligheten er spesielt stor når den gir staten mulighet til å uskadeliggjøre en folkelig, stridslysten og brysom advokat.

I sitt forsvar av familier som er ulovlig ekspropriert, har Zheng Enchong ikke gått av veien for å kritisere den bedragerske praksisen til en høyt plassert byggherre, Zhou Zhengyi, den ellevte rikeste mannen i Kina ifølge tidsskriftet Forbes (2002). Han er en venn av Huang Ju, som er medlem av den faste komiteen i politbyrået, Partiets høyeste organ. Huang kan takke den gamle partilederen (og tidligere ordføreren i Shanghai) Jiang Zemin, for denne posisjonen. Han sørget for å infiltrere komiteen – gjennom å nominere fem av ni medlemmer – før hans rival, partisjef Hu Jintao, tok over som Kinas president.

Noen av de eksproprierte forsøker å bringe sin sak oppover i hierarkiet ved å «reise til Beijing» for å komme i direkte kontakt med Hu Jintao. Det betyr blant annet å overliste den offentlige sikkerhetstjenesten i Shanghai som får beskjed av lokale myndigheter om å rykke ut til Zhabei-stasjonen når Beijing-toget ankommer. Blant de aller dårligst stilte er det noen som har satt fyr på seg selv på Folkets plass i Shanghai. Bilder av dette er katastrofale for regimet.

Situasjonen fikk en uventet vending da ankedomstolen 19. desember 2003 erklærte dommen mot advokat Zheng ugyldig. Har denne kjennelsen sammenheng med Hu Jintaos innflytelse – et forsøk på å undergrave Jiang Zemins autoritet? Sistnevnte er jo en innflytelsesrik rival og leder for den sentrale militærkommisjonen. Eller er kjennelsen et uttrykk for en felles vilje i de høyeste instanser om å rette en pekefinger mot næringslivet – selve garantien for sosial stabilitet og økonomisk vekst, der eiendomssektoren er et av de sentrale vekstområdene?

Denne statusen svekkes i alle fall ikke av lovendringen som partiledelsen la fram for kongressen mot slutten av 2003, der man foreslår å gjøre respekten for den private eiendomsretten til en del av Grunnloven. Dette formuleres slik, i følge det offisielle nyhetsbyrået Xinhua (Nye Kina): «Privat eiendom som er ervervet på lovlig vis skal ikke krenkes.» En bekreftelse av det kinesiske ordtaket om at lovene innføres når de herskendes moral svikter… eller forveksles med deres nye berettigelse: å opprettholde veksten.

Etter 29 år med økonomiske reformer kan den vellykkede overgangen til markedsøkonomi ikke lenger gå utenom visse markedsøkonomiske mekanismer: respekten for privat eiendomsrett, samt for dem som holder tannhjulene i gang til beste for Partiet, nemlig de millioner av små private entreprenører – disse «kontrarevolusjonære» som ble hedret på den 16. partikongressen til det kinesiske kommunistpartiet i november 2002 i svulstige vendinger som «fremskredne produktivkrefter».

I mellomtiden har «byplanleggingen forverret den sosiale kløften gjennom et stadig sterkere skille mellom sentrum og utkant. Det blir mindre og mindre sosial blanding i disse byene som uniformeres gjennom identiske fremgangsmåter som brukes igjen og igjen,» konkluderer arkitekten og byplanleggeren Zhang Liang. Intensiv urbanisering, gradvis oppløsning av familiestrukturer, fattigdomsøkning som ikke kompenseres av familiesolidaritet: Hvordan skal disse store, identitetsløse områdene hanskes med dette i tiden fremover?




Arbeiderfagforeningene ble knust av Chiang Kai-shek, med støtte fra Den grønne hånd-banden og det store borgerskapet i Shanghai. Se Marie-Claire Bergère, Histoire de Shanghai, Fayard, Paris, 2002.
Shanghai betegner både en urban og en rural provinsby på 6340 kvadratkilometer, men også sentrum, med ti bydeler: Yangpu, Hongkou, Zhabei, Putuo, Changning, Jing?an, Huangpu, Xuhui, Luwan, Nanshi. Byen har 15 millioner innbyggere, i tillegg til tre millioner innvandrere som ikke er registrerte, men berøres i like stor grad av utkastelsene.
Zhang Liang, La Naissance du concept de patrimoine en Chine, Editions Recherches Ipraus, Paris, 2003. Man må skille mellom eiendomsretten som den kinesiske staten har vært alene om siden 1949, og retten til bruk av landeiendom, som kan overføres til private. Loven av 1987 har overført til kommunestyrene å administrerer og ta ut fortjeneste fra disse overføringene av bruksretten ? som kan vare fra 30 til 90 år.
10,63 yuans Rmb tilsvarer en euro (ca 8 norske kroner).
«Vingt cinq ans de réforme en Chine: Révolution économique, conservatisme politique» (20 år med reformer i Kina : økonomisk revolusjon, politisk konservatisme), Esprit, Paris februar 2004.
China's urban renewal brings protests, police, David J. Lynch; USA Today, McLean (Virginia), 14. november 2003.
The legal time bomb of urban redevelopment, Liu Qing, China Rights Forum, nr. 2, www.HRIChina.org, 2003.
Man talte tre slike forsøk på fem uker i august/september 2003.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Antiterrorisme og demokrati

Default thumbnail
Neste sak

Det frie markedets eldorado

Andre saker om Kina

Truet tibetanskhet

De kinesiske myndighetene har skiftet strategi fra full undertrykkelse av tibetanernes religiøse

Gulrot og pisk

De kinesiske lederne presser andre land til å isolere Taiwan internasjonalt, samtidig