Spanias emosjonelle valg

Som konsekvens av krigen i Irak og kampen mellom Al-Qaida-nettverket og USA, ble attentatene i Spania 11. mars en smertefull påminnelse om at verden ett år etter offensiven mot Bagdad fremstår som mer ustabil, mer voldelig og mer utrygg.
Langt fra å innfri George W. Bushs løfter, har den «forebyggende» konflikten i Mesopotamia ikke svekket den islamistiske terroren. Tvert i mot. Ytterligere oppildnet av den katastrofale måten okkupasjonen i Irak føres på, utvides denne terroren til områder som tidligere ble spart for slike angrep: Bali, Marokko, Tyrkia, og nå EU. Denne gangen rammet den på en avskyelig måte studenter og arbeidere, hvorav mange innvandrere, om bord på forstadstog til Madrid.
I tillegg til den betydningen disse forferdelige handlingene vil få på det internasjonale sjakkbrettet, kan det kanskje være nyttig å trekke noen lærdommer, og ikke bare politiske sådanne – i forbindelse med de store endringene hendelsen har skapt i det spanske samfunnet.

For første gang har en aksjon fra en terroristgruppe ført til en helt ny type kjedekollisjon mellom en tragisk hendelse (selve attentatet), et mediesirkus med statsløgner i hovedrollen, og et svært avgjørende valg (parlamentsvalget). Sjelden har man sett, i en demokratisk stat, at tre sterke tidsforløp legger seg oppå hverandre og støter mot hverandre med så stor intensitet: hendelsens tidsforløp, det mediale tidsforløp og det politiske tidsforløp.
Et slikt sammenstøt måtte føre til kraftige forskyvninger. Vi kjenner hvilken effekt mediene har i våre «opinionsdemokratier». Etter attentatene i Madrid og det påfølgende valgresultatet, må vi kanskje begynne å snakke om «emosjonelle demokratier»?¹ For det er åpenbart at følelsene knyttet til tragedien ved Atocha veide svært tungt hos velgerne da de gikk til valgurnene tre dager senere. Enda mer siden det nå er bevist at José Maria Aznars Partido Popular, som ledet alle meningsmålinger i forkant av 11. mars, forsøkte å nyttiggjøre seg disse følelsene gjennom å manipulere med informasjon, dekke over indisiene som gikk i retning islamistisk terror, og hardnakket anklage sin «favorittfiende» ETA for å stå bak. (…)