Det frie markedets eldorado

«En kapitalistisk drøm». Slik beskrev det engelske tidsskriftet The Economist i september 2003 de nye økonomiske strukturene som ble etablert av de amerikanske okkupasjonsmyndighetene i Irak, CPA (Coalition Provisional Authority).¹ En rekke vedtak signert av Paul Bremer, USAs sivile administrator i Irak, førte til en radikal forandring av det irakiske økonomiske systemet: Inntektsskatten skulle ikke overstige 15 prosent, og importskatten ble opphevet (og erstattet av en avgift på fem prosent for gjenoppbyggingsarbeid). Det finansielle og monetære systemet ble fullstendig fornyet – nærmere 200 offentlige bedrifter skulle privatiseres. Etter mer enn 40 år med planøkonomi skulle Irak plutselig bli en gigantisk frihandelssone. Med sin ganske så ensidige logikk kunne Donald Rumsfeld rettferdiggjøre denne sjokkterapien. Ifølge USAs forsvarsminister, en av de store oppdragsgiverne bak «gjenoppbyggingen», skulle «markedsøkonomien favoriseres, ikke stalinistiske styringssystemer».²

Den mest kontroversielle reformen hang sammen med reguleringen – eller snarere mangelen på regulering – av utenlandske investeringer. Vedtak 39, datert 19. september 2003, åpnet faktisk hele landet, med unntak av naturressursene, for utenlandske investorer. Disse investorene trengte verken forhåndsgodkjenning eller lokale samarbeidspartnere for å etablere seg i landet. De måtte heller ikke forplikte seg til å reinvestere overskuddet. Vedtaket nevnte ingenting om kontrollorganer eller -mekanismer, men etablerte mer liberale regler enn de som i dag gjelder i USA og Storbritannia (hvor for eksempel mediesektoren og våpensektoren ikke er åpne for internasjonal konkurranse). Og det gikk langt utover Verdensbankens anbefalinger hva direkte utenlandsinvesteringer angår.³

De multinasjonale selskapene hadde dermed oppnådd alt de ville – eller i alle fall nesten alt. Flere triste sjeler mente likevel at reformene ikke gikk langt nok. Den berømte Harvard-økonomen Robert Barro hilste de «edle» reformene – forankret i «juss og privateiendom» – velkommen, men syntes det var beklagelig at oljeindustrien kunne bli betraktet som et «felles gode», og dermed holdes utenfor utenlandske investorers rekkevidde.⁴ I samme ånd klagde et stort advokatfirma over at «de irakiske bedriftenes regnskap måtte gjøres på arabisk».⁵

På tross av denne typen forbehold, var forretningsverden i en euforisk tilstand. Gjenoppbyggingskontraktene innebar kolossale beløp; som verdens nest største oljeprodusent var Iraks potensial gigantisk. Man snakket om århundrets kontrakter, gullrush og det frie markedets eldorado. Irak skulle bli den første «islamske tigeren», og tjene som vindu og modell for hele den islamske verden.

Det er imidlertid langt fra fastslått at disse reformene er lovlige eller at de vil overleve et irakisk selvstyre. Med utgangspunkt i Haag-konvensjonen og Geneve-konvensjonen⁶ har flere spesialister slått fast at en okkupasjonsmakt ikke har rett til å ty til denne typen «reformer».⁷ Slike innsigelser har imidlertid ikke skapt nevneverdig bekymring hos amerikanske myndigheter. Da en journalist konfronterte president George W. Bush med påstanden om at flere amerikanske beslutninger vanskelig kunne sies å være i overensstemmelse med folkeretten, svarte presidenten hovmodig: «Folkeretten? Da får jeg vel ringe advokaten min, da.»⁸

Andre tok disse problemstillingene mer alvorlig. Lekkasjer i britisk presse avslørte for eksempel at riksadvokat Lord Goldsmith allerede den 26. mars 2003 hadde underrettet statsminister Tony Blair om at «gjennomføring av store strukturelle, tvungne reformer strider mot folkeretten».⁹ Regjeringens fremste juridiske rådgiver baserte seg på Haag-konvensjonens artikkel 43, der det står: «Når den legitime makts autoritet faktisk er overført til okkupanten, skal denne foreta alle mulige disposisjoner for å gjenopprette og sikre – i den grad det er mulig – offentlig ro og sikkerhet, men samtidig respektere, med mindre absolutte hindre står i veien for dette, landets gjeldende lover.»

Etter at Saddam Husseins regime falt har det motsatte skjedd. De provisoriske myndighetene har langt fra sikret ro og orden, men snarere inntatt en likegyldig holdning i forhold til plyndringer og utrygghet. Samtidig bruker de en enorm mengde tid og energi på å innføre lover for å viske ut fortiden. Spørsmålet om Iraks økonomiske fremtid – som nå på grunn av dårlig planlegging og altfor rask gjennomføring er mer uviss enn noensinne – hadde imidlertid vært aktuelt i lang tid. Forhenværende finansminister Paul O’Neill¹⁰ har avslørt at Bush-administrasjonen allerede i begynnelsen av 2001 begynte å arbeide på en strategi for å sikre oljekontrakter i Irak – lenge før attentatene den 11. september samme år.¹¹

Flere av de viktigste medlemmene av Bush-administrasjonen (blant andre presidenten selv, visepresident Richard Cheney og nasjonal sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice) er veteraner i oljeindustrien, og traktet etter ressursene i dette potensielt velstående landet som var tvunget i kne av et grusomt diktatur, tre kriger, og tolv år med internasjonale sanksjoner. Det var opplest og vedtatt at et «frigjort» Irak ville ønske sine «frigjørere» velkommen med åpne armer.

Det viste seg imidlertid å være langt vanskeligere enn planlagt å bringe fred til Irak. Høsten 2003 ga flere initiativ uttrykk for at USA igjen begynte å søke støtte i det internasjonale samfunn etter å ha stått alene og vist muskler i to år. Den 16. oktober 2003 stemte FN enstemmig for resolusjon 1511, som legitimerte den amerikanske tilstedeværelsen i Irak. Den 23. og 24. oktober ble det på amerikansk initiativ – men i FNs navn – holdt en giverlandskonferanse i Madrid, med 63 land, 20 internasjonale organisasjoner, og 13 ikke-statlige organisasjoner (NGOer).

Utfallet av denne konferansen, som amerikanerne karakteriserte som en «enorm suksess», var 33 milliarder dollar i forskjellige bidrag. I virkeligheten dreide det seg om en broket og upresis samling lån og donasjoner, bilaterale og multilaterale tilskudds- og hjelpeavtaler (ofte i forbindelse med kontrakter for nasjonale selskaper) fra flere land som ga sin støtte under forutsetning av at man skulle opprette ro og orden, samt etablere en plan for overgang til irakisk selvstyre. Man var for øvrig langt fra den summen Verdensbanken mente var nødvendig for å få den irakiske økonomien på fote igjen (56 milliarder dollar over fire år) – men USA kunne i alle fall smykke seg med støtte fra det «internasjonale samfunn».

Noen dager etter denne konferansen godkjente den amerikanske kongressen et budsjettilskudd på 87 milliarder dollar til finansiering av krigene i Irak og Afghanistan. Den nette sum av 18,6 milliarder dollar var spesifikt avsatt til militære kontrakter og gjenoppbygging av Irak. Etter press fra Det hvite hus ble et lovendringsforslag om strenge sanksjoner mot bedrag i forbindelse med de offentlige kontraktene forkastet. Senator Richard Durbin, demokrat fra Illinois, hadde tidligere fremhevet «de svært gode politiske kontaktene» til selskapene som fikk de fleste kontraktene, og sa seg forundret over at lovforslaget ble avvist: «Jeg forstår ikke hvorfor man skulle være motvillig til å rettslig forfølge de som svindler regjeringen og de amerikanske skattebetalerne i krigstid».

Den 5. desember 2003 annonserte president Bush at tidligere utenriksminister under Bush senior, James Baker, var sendt av gårde i ekspressfart til flere europeiske hovedsteder – blant andre Paris, Berlin og Moskva – for å starte forhandlinger om lettelser av den irakiske utenlandsgjelden. Denne var offisielt beregnet til 130 milliarder dollar, og representerte et betydelig hinder som kunne gjøre gjenoppbyggingen umulig. Ettersom den i tillegg hovedsakelig var opparbeidet av en diktator, kunne det også hevdes at det var urimelig å legge den på det irakiske folks skuldre. At USA sendte en overbevist multilateralist som Baker til «fredsleirens» hovedsteder, ble tolket som et tegn på at de nykonservative ikke lenger seilte i medvind.

Svaret lot ikke vente på seg. Samme dag som Bush offentliggjorde Bakers oppdrag, signerte viseforsvarsminister Paul Wolfowitz et rundskriv som annonserte at et visst antall land – deriblant Frankrike, Tyskland, Russland og Canada – var utelukket fra de viktigste kontraktene for gjenoppbygging. 26 kontrakter med en samlet verdi av 18,6 milliarder dollar skulle forbeholdes de 63 landene USA betraktet som koalisjonspartnere, de som hadde deltatt i eller støttet den militære offensiven mot Irak. Disse kontraktene omhandlet alt fra utrustning av den irakiske hæren til gjenoppbygging av oljeindustriens infrastruktur, kommunikasjonssystemer, og vann- og elektrisitetsforsyningen. Det virker som om Wolfowitz, den nykonservative bevegelsens fremste teoretiker og hovedarkitekt bak USAs Irak-eventyr, på nytt ville stille «de moderates leir» overfor et fait accompli.

Wolfowitz hevdet i rundskrivet at meningen med denne favoriseringen, som var nødvendig for å beskytte «grunnleggende amerikanske sikkerhetsinteresser», var å «oppmuntre til et utvidet internasjonalt samarbeid i Irak, også for fremtiden», for slik å oppnå en mer stabil situasjon. Viseforsvarsministerens beslutning førte til forutsigbare og forutsette protester. EU slo fast at disse restriksjonene stred mot Verdens handelsorganisasjons (WTO) avtale om offentlig innkjøp, som forbyr enhver forskjellsbehandling mellom nasjonale og utenlandske aktører. I kongressen raste den innflytelsesrike senatoren Joseph Biden (demokrat fra Delaware) mot rundskrivet og kalte det «verdiløst skryt» som ikke gjorde «noen ting for å beskytte våre sikkerhetsinteresser, og alt for å fjerne oss fra land vi trenger i Irak».

Bush-administrasjonen stadfestet likevel denne nye holdningen, og åpnet dermed sår som ikke hadde fått tid til å gro. Ett år i forveien hadde for øvrig utenriksminister Colin Powell advart de som motsatte seg krigen om at de måtte «tåle konsekvensene». Gjengjeldelsens time var altså slagen. Scott McClellan, talsmann for Det hvite hus, uttalte derfor «at det bare var rett og rimelig at de viktigste kontraktene gikk til det irakiske folk og landene som sammen med USA deler den vanskelige oppgaven det er å bygge et fritt, demokratisk og velstående Irak.»

Utenriksdepartementet presiserte straks at det ikke dreide seg om et ekskluderende, men et inkluderende tiltak. Kontraktene var ikke utelukkende forbeholdt USA, men kunne også gis til selskap i 62 andre land (deriblant Storbritannia, Italia, Spania og Polen, men også land som Rwanda, Palau og Tonga). Det storsinnede Pentagon la til at listen over koalisjonspartnere fortsatt var åpen, og at de som slo seg sammen med USA kunne få flere muligheter i fremtiden.¹²

Talsmannen til den amerikanske handelsministeren Robert Zoellick tilbakeviste anklagene om proteksjonisme. Han hevdet at «kontraktene inngått av de amerikanske okkupasjonsmyndighetene i Irak (CPA) ikke rammes av de vanlige forpliktelser ved internasjonal handel, da CPA er en enhet som faller utenfor disse forpliktelsene», og fremviste nok en gang en svært selektiv tilnærming til folkeretten.

Presidenten selv er den som klarest har gitt uttrykk for administrasjonens holdning i dette spørsmålet: «Bruken av amerikanske dollar gjenspeiler det faktum at amerikanske soldater og deres allierte har risikert livet. Det hele er svært enkelt: Våre soldater risikerte livet, våre allierte risikerte livet, og derfor vil kontraktene gjenspeile dette. Det er for øvrig også det våre skattebetalere forventer.» Bush-administrasjonen hadde lenge vært taus om handelsaspektene ved krigen, og kun snakket om masseødeleggelsesvåpen og frigjøring av det irakiske folk.¹³ Men når kontraktene først kom på bordet la ikke den amerikanske presidenten skjul på at det var rettferdig at disse ble betraktet som krigsutbytte. Og fordelingen av utbyttet burde være proporsjonalt med spilt blod.

Selv i USA er det imidlertid kontroverser omkring gjenoppbyggingskontraktene. Hver dag kommer nye avsløringer som bekrefter påstandene om administrativt rot, interessekonflikter, tillitsbrudd, underslag, overfakturering og slett arbeid. Et begrenset antall amerikanske selskap, som alle står Bush-administrasjonen nær, kunne grafse til seg krigsutbyttet. Selv Storbritannia, USAs trofaste allierte, følte seg tilsidesatt: Britiske kontrakter begrenset seg til et minimum, og Blairs regjering måtte nærmest be på sine knær for å få igjennom noen få «positivt diskriminerende» vedtak.¹⁴

Ifølge en rapport utført av Center for Public Integrity har de 71 selskapene og entreprenørene som har halt i land kontrakter for gjenoppbyggingen av Irak og Afghanistan gitt mer enn 500 000 dollar til George W. Bushs valgkampanjer. Det er mer enn noen annen politiker har mottatt de siste tolv årene. Rapporten viser at «90 prosent av de beste avtalene […] har gått til selskap som enten har ledere med sterke bånd til kongressmedlemmer eller har tidligere regjeringsansvarlige i sin stab. Eller til selskap som selv var med på å dele ut kontraktene.» Senterets leder Charles Lewis sier at «ingen statlig instans har overvåket eller kontrollert tildelingsprosedyren som helhet, noe som viser i hvilken grad dette systemet åpner for sløsing, svindel og vennetjenester.»¹⁵

På tross av løftene om gjennomsiktighet, har de mest lukrative kontraktene blitt delt ut uten offentlig tilkjennelse. Det saftige gjenoppbyggingsmarkedet er nesten fullstendig under amerikanske selskapers kontroll. I første rekke blant disse finner vi Halliburton (oljeingeniører) – representert av filialen Kellogg Brown & Root (KBR) – og Bechtel (bygg- og anleggsindustri). Begge disse selskapene har nære bånd til haukene i Washington. Rett nok har de også en viss erfaring med arbeid i Irak. I 1983 kunne Bechtel, som hadde gode kontakter i Reagan-administrasjonen, bygge en oljerørledning i Irak, etter at daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld hadde forhandlet frem en direkte avtale med Saddam Hussein. Halliburton – som for øvrig hadde nåværende visepresident Richard Cheney som toppsjef fra 1995 til 2000 – inngikk en spesiell unntaksavtale som gjorde at de kunne opprettholde sine interesser i Irak, på tross av de internasjonale sanksjonene.

Halliburton er blitt selve symbolet på «gudfarkapitalismen» i USA. Den demokratiske representanten Henry Waxman (California) har avslørt at KBR inngikk en svært langvarig avtale om reparasjon av oljebrønner med ingeniørkorpset til den amerikanske hæren. Tilbudet ble aldri lyst ut offentlig. KBR har i tillegg til gjenoppbyggingen av oljebrønnene også oppnådd retten til å administrere sine egne anlegg, og selge produksjonen. Man kan likeså godt si rett ut at selskapet har fått konsesjonsrett til en del av de irakiske oljereservene.

Waxman kan videre fortelle at denne kontrakten skal ha blitt finansiert av FNs «olje-for-mat-program», som raskt ble omdøpt til «Utviklingsfondet for Irak». Det ser ut til at flere lover og regler er innført kun for å beskytte slike investeringer. Et eksempel: Den 22. mai 2003 signerte Bush dekret 13303, som beskytter hele oljeindustrien mot «alle former for domsavsigelser, forordninger, tilbakeholding og beslagleggelser, så vel som alle andre rettslige tiltak». Ifølge Tom Devine, direktør av Government Accountability Project, «ble oljeindustrien dermed stilt over så vel amerikansk som internasjonal lov».¹⁶

Halliburton er altså beskyttet mot ethvert juridisk problem, men også mot økonomisk risiko: Selskapets kontrakter ble på grunn av den prekære og usikre situasjonen forhandlet på et indefinite quantity/indefinite delivery-grunnlag. Det vil si at foretaket kan fakturere samtlige kostnader til regjeringen, og legge til en profittmargin på mellom en og sju prosent.¹⁷ Dette er prosedyrer som åpner for all mulig misbruk og interessekonflikter.

To ganger har KBR blitt tatt på fersk gjerning. Første gang hadde selskapet økt prisen på importert drivstoff til Irak med over 60 prosent: En «gallon» (i overkant av 3,5 liter) bensin, kjøpt for 70 cent i Kuwait, ble solgt til den amerikanske hæren for 1,59 dollar med et totalt overskudd på 61 millioner dollar. KBR forsvarte prisøkningen ved å vise til transportkostnadene (selv om Kuwait som kjent er et av Iraks naboland), og den store risikoen transporten innebar. Noen uker senere ble selskapet anklaget for å ha overfakturert proviantforsyning til amerikanske soldater (med et utbytte på 16 millioner dollar denne gangen). En rapport utarbeidet av Pentagon hevder for øvrig at KBRs (og Bechtels) innsats i Irak preges av slett utført arbeid.¹⁸ Og disse avsløringene er bare toppen av isfjellet.

USAs regjering har nøyd seg med å sette i gang undersøkelser, skape nye revisjonssystemer, og gi løfter om mer gjennomsiktighet. KBR kan likevel fortsette å håve inn kontrakter og tjene gode penger på amerikanske skattebetaleres og det irakiske folks bekostning. USAs visepresident er en av dem som kan nyte godt av disse avkastningene: Cheney mottok «etterlønn» fra Halliburton de to første årene han var i Det hvite hus (150 000 dollar i 2001 og 160 000 dollar i 2002), og han skal fortsatt eie omtrent 433 000 aksjer i det samme selskapet… aksjer som naturligvis stiger i verdi når gruppen gjør det godt.¹⁹

Grensen mellom politikk og forretninger blir mer og mer uklar, og irakiske kontrakter anses for å være en rask vei til store penger. Richard Perle er en av dem som har nytt godt av sin dobbeltrolle. Som formann i Pentagons rådgivende komité var han den ivrigste forkjemperen for en utvidelse av krigen i Irak (og i andre land). Som privatperson grunnla han Trireme International, et kapitalrisiko-selskap hvis fremste mål er å sko seg på militære konflikter.²⁰ Joe Albaugh, som var leder for Bushs valgkampanje i 2000, har grunnlagt New Bridge Strategies, som skal gjøre det enklere å skaffe seg irakiske kontrakter. Den innbitt nykonservative Douglas Feith, Pentagons nummer tre, har direkte ansvar for gjennomføringen av gjenoppbyggingen. Det overrasker vel ingen at hans gamle advokatfirma jobber mot det samme mål som Albaughs selskap.

Vi vil ganske sikkert se den samme politiseringen i irakiske selskap. Av de 115 prosjektene amerikanske okkupasjonsmyndigheter hadde registrert mot slutten av 2003, skal 25 være i irakiske hender. I et økonomisk landskap ribbet for all form for beskyttelse, er det trolig at kun innvidde – de som står nær okkupasjonsmakten eller Iraks midlertidige styringsråd (de 25 medlemmene i rådet ble for øvrig nominert av amerikanerne) – vil kunne skaffe seg kontrakter.

Og det irakiske folk? Skal man tro offisielle taler, er det Iraks innbyggere som til syvende og sist vil nyte godt av den nye orden. USAs styresmakter oppmuntrer ustanselig irakerne til å benytte seg av den økonomiske «friheten». Da USAs handelsminister kom på et kort besøk i Irak, var han svært begeistret over det «fenomenale fremskritt» han kunne bevitne med egne øyne. Han roste også den dominerende bedriftsånden. For at alle skulle forstå hvor fantastisk dette var, fortalte han en rørende historie til en kjendisjournalist fra CNN (som for øvrig er kjent for velvillig å spre regjeringens propaganda): «Jeg stanset ved veikanten og kjøpte en cola av en ung gutt, en ung gründer.»²¹

Gjennomsnittsirakeren har ennå ikke hatt anledning til å glede seg over at landet er blitt et frihandelseldorado. Økonomiske vanskeligheter som inflasjon, rasjonering, oljemangel, og særlig arbeidsledighet – har forsterket kaoset og sikkerhetsproblemene. «Slankingen» av den offentlige administrasjonen og oppløsingen av hæren har mangedoblet rekkene av arbeidsledige. Ultraliberale lover lar selskapene importere så mye arbeidskraft de vil og eksportere overskudd uten noen form for restriksjoner. Det hjelper ikke at amerikanske ledere kan forsikre om at «uroen» er et resultat av «utenlandsk infiltrasjon»: det er liten tillit mellom irakerne og selskapene som arbeider med gjenoppbygging. Når det allestedsnærværende Kellogg Brown & Root tar seg av de amerikanske troppenes proviantforsyning (som de som nevnt tar seg godt betalt for), er leverandørene saudiarabere, og de ansatte for det meste indere eller bangladeshere. Irakerne er ekskludert fra disse jobbene. Hvorfor? De kunne forsøke å forgifte troppene.²²

1 «Let's all go to the yard sale», The Economist, 25. september, 2003.
2 Daphne Eviatar, «Free-Market Iraq? Not so fast», The New York Times, 10. januar, 2004
3 World Bank's Guidelines on the Treatment of Foreign Direct Investment.
4 Robert J. Barro, «A step in the Right Direction for Iraq», Business Week, 5. april, 2004. Fire år tidligere hevdet Barro i det samme tidsskriftet at «ingen har gjort mer for å vise markedsøkonomiens forrang enn Pinochet og hans rådgivere».
5 Pillsbury Winthrop LLP, «Reconstruction of Iraq», International Trade News Brief, 23. september, 2003.
6 Haag-konvensjonen av 1907 om respekt for krigslovene, Geneve-konvensjonen av 1949 om beskyttelse av krigsofre. O.a.
7 Se Alan Audi, «Iraq's New Investment Law and the Standard of Civilization», Georgetown Law Journal, Volume 93, Nr. 1, 2004
8 «Boomerang Diplomacy», The Washington Post, 12. desember, 2003.
9 John Kampfner, «Blair was told it would be illegal to occupy Iraq», New Statesman, 26. mai, 2003.
10 Paul O'Neill ble sparket av Bush i desember 2002 fordi han var uenig i presidentens skattelettepolitikk. O.a.
11 Ron Suskind, The Price of Loyalty: George W. Bush, the White House, and the Education of Paul O'Neill, New York, Simon and Schuster, 2004, s. 96.
12 The Washington Post, 10. desember, 2003.
13 Se «L'ordre américain, coûte que coûte» (Amerikansk orden, koste hva det koste vil), Le Monde Diplomatique, april 2003.
14 Terry Macalistair, «Leak reveals ministers? fears over Iraqi contracts: Campaign to stop British firms being cut out by US», The Guardian, 13. februar, 2004.
15 www.publicintegrity.org/wow/report.aspx'aid=75
16 www.whistleblower.org
17 George Anders og Susan Warren, «For Halliburton, Uncle Sam Brings Lumps, Steady Profits», The Wall Street Journal, 19. januar, 2004.
18 Paul Krugman, «Patriots and Profits», The New York Times, 16. desember, 2003.
19 Halliburton-aksjene nådde toppen med 54,69 dollar i september 2000, og sank deretter til 9,10 dollar som laveste nivå i juli 2002. I dag ligger aksjeverdien rundt 30 dollar.
20 En serie avsløringer rundt hans forretninger fikk ham imidlertid til å gå av som formann i komiteen, og senere frasi seg sin stilling.
21 CNN, Wolf Blitzer, 19. oktober, 2003.
22 «Jobs for the boys–and for foreigners», The Economist, 9. oktober, 2003.