Oligarkene tjente seg søkkrike på privatiseringspolitikken som lovet å gjøre de tidligere sovjetrepublikkene fri og velstående på 1990-tallet. I tiår har formuene deres vært hjertelig velkomne i Vesten. Nå går mange av dem en dyster tid i møte.
Med Biden tilbake i Det hvite hus vil USA sannsynligvis forsøke å plukke opp igjen atomavtalen med Iran. Men etter fire år med kaos er stormaktspolitikk og USAs utenrikspolitiske rammer ikke lenger de samme.
På begynnelsen av 2000-tallet dukket en ny Ubu-type opp i skjæringspunktet mellom nyliberal ideologi og pengenes økende makt i politikken: kakistokratene.
I 2002 startet pakistanske Arif Naqvi Abraaj Group i Dubai for å forvalte 116 millioner dollar for investorer i Midtøsten. 16 år senere var det et av de største investeringsselskapene i framvoksende markeder. Så kollapset alt.
8. mai 2018 trakk Donald Trump USA fra atomavtalen med Iran. Som eiendomsmogul har Trump tjent seg rik på å reforhandle avtaler og true med søksmål. Men nå er det fred i Midtøsten som står på spill.
Trump raste mot Saudi-Arabia i valgkampen i 2016, men så snart han ble president inngikk han gigantiske våpenavtaler med kongedømmet, for penger det ikke har.
Saudi-Arabia anklages for å ha samme religiøse ekstremisme som jihadistene og for å slåss mot de samme sjiamuslimske fiendene. Samtidig er kongefamilien splittet og lider under rekordlave oljepriser den selv har forårsaket.
154 journalister fra 60 medier i 47 land har undersøkt 106 000 bankkontoer i HSBC og avslørt en gigantisk skattesvindel. Men avsløringene er bare toppen av isfjellet.
Et moment mangler i analysen av hvorfor den arabiske våren har endt i tragedie: Den økonomiske hjelpen G8-landene lovet, men aldri ga.
Amerikanske reguleringsmyndigheter bøtelegger utenlandske banker for brudd på amerikansk lovgivning. BNP-Paribas kan komme til å måtte betale en bot på ti milliarder dollar for å ha brutt USAs embargo mot Iran.
Politikere har ingenting å frykte når valgperioden løper ut. For statsmenn med stort nettverk i næringsliv og internasjonal politikk venter gullkantede oppdrag som rådgivere og foredragsholdere. Tony Blair er blant de mest vellykkede her. For ham går gode intensjoner og gode forretninger hånd i hånd.
Verdensøkonomien befinner seg igjen på kanten av stupet. Sommeren 2011 ligner mye på høsten 2008.
15. juli vedtok det amerikanske senatet «den mest omfattende reformen av finanssystemet i USA siden 1930-tallet». Selv om loven er blitt relativt beskjeden, er den utvilsomt en politisk suksess for Obama.
Den grenseløse spekulasjonens fristed klarte verken å unnslippe den økonomiske globaliseringens luner eller regionale spenninger.
Skylden for den aktuelle økonomiske krisen legges ofte på «den finansielle innovasjonen» – på «subprime-lån» og andre kreative finansprodukter. Men da glemmer man de enorme summene som har forsvunnet i drivverket på en langt mer klassisk kapitalisme. Pyramidespilleren Madoff har vist at gamle og velkjente knep er tilstrekkelig til å lure en «selvregulerende» finanssektor.
«George Bush» og «historiens verste president» gir over 20 000 treff på Google. Dette burde få alle som mener at politikere bør ha mer peiling på økonomi og ledelse, til å tenke om igjen. For Bush er den første amerikanske presidenten med lederutdanning. Noe som gir mening til det amerikanske næringslivets ønske om å glemme Bush så fort som mulig og hyllest av «Obama-stilen».
Utrolige 200 milliarder skal den amerikanske staten bruke for å redde bolig-lånsbankene Freddie Mac og Fannie Mae. Disse to opprinnelig statlige institusjonene står alene som utlåner for 45 prosent av de amerikanske boliglånene. Hva vil skje med finanssystemet etter denne gigantiske nasjonaliseringen?
Statsfondene er blitt redningsbøyen for en verdensøkonomi i krise. Er økonomien blitt en forlengelse av politikken med andre midler?
Etter 11. september ble det allment akseptert at Bin Laden var god for 300 millioner dollar. Historiene om Bin Laden etter 11. september tegner et portrett av en milliardærarving og huleboer som gjør veloverveide børsinvesteringer mens han oppildner til terrorhandlinger. Etter 11. september har fantasiforestillingene om arabere og muslimer fått fritt spillerom. Personer på øverste plan har avvist flesteparten av de gjengse oppfatningene om finanskrigen. 11. septemberkommisjonens rapport avslørte «myten» om Bin Ladens personlige formue. Men tallet 300 millioner forblir konstant i mediene . En hel «avsløringsindustri» har kommet i kjølvannet av sifferet, med en blanding av rikelige og nøyaktige detaljer, surrealisme og ønsketenkning. Parallellen mellom Bin Ladens skjulte skattekiste og de påståtte masseødeleggelsesvåpnene til Saddam Hussein er slående. De er begrunnelsene for henholdsvis finanskrigen mot global terrorisme og «regimeskiftet» i Irak.
Det siste bindet av Bob Woodwards triologi som kommer ut i disse dager, framstiller presidenten som en komisk figur. Den 83 år gamle Kissingers nye rolle er å være fyrstens rådgiver.
George W. Bush har hittil vært mer interessert i «krigen mot terror» enn i dollarkurs og budsjettunderskudd. I sin andre presidentperiode kan han bli nødt til å prioritere annerledes, så ikke dollarvåpenet vendes mot USA selv.
På rekordtid har okkupasjonsmyndighetene i Irak innført handelsregler som er mer liberale enn de som i dag gjelder i USA. Motstanden som forener sjia- og sunnimuslimer mot okkupasjonen kaster imidlertid skygger over frihandelsparadiset.
