Grå soner langs muren

Det foreligger konkrete planer om bygging av industriparker langs Israels «separasjonmur». Dette vil være en gråsone der israelsk lønnsnivå og arbeidslivsbestemmelser ikke gjelder. Både palestinske og israelske forretningsmenn ser dette som en unik mulighet til å bruke billig palestinsk arbeidskraft i et «sikret» område.

I Irtah, en landsby i utkanten av Tulkarem på Vestbredden, kan bøndene fortsatt skimte jordene sine fra husene på toppen av åsen, men de har ikke kunnet bruke dem på et år. Grøftene og piggtrådgjerdene som utgjør den såkalte «separasjonsmuren» hindrer dem i det. Og det er ikke alt: Den israelske hæren truer med å konfiskere deres 500 dunam1 land, mens palestinske forretningsmenn tilbyr seg å kjøpe denne praktisk talt tapte jorda av dem. Uansett hva bøndene gjør, er imidlertid én ting så godt som sikker: Skjebnen til disse landområdene er allerede bestemt. Det skal bygges en industripark på begge sider av muren ved hjelp av Israels myndigheter og palestinske entreprenører. Bøndene som har mistet levebrødet sitt på grunn av muren, vil ikke ha noe annet valg enn å arbeide på fabrikkene – for en tredjedel av minstelønna i Israel.

Tulkarem er ikke noe enkelttilfelle. Riktignok er byggingen av muren langt fra ferdigstilt, bare 200 kilometer av de planlagte 700 er bygd. Men den israelske industri-, handels- og arbeidsministeren, Ehud Olmert, er en glødende forkjemper for at det skal bygges en kjede av industriområder langs muren. Deler av den israelske hæren, særlig de delene som har med palestinernes dagligliv å gjøre, ser dette som en naturlig fortsettelse av muren. «Bare vent og se, det skal nok bli fint» sa kommandanten for Israels militære koordinasjon i Tulkarem til noen besøkende da han inspiserte åpningen i muren, som befinner seg rundt tre kilometer inne på palestinsk territorium. «Her skal vi bygge et industriområde, og alt skal bli bra. Det er virkelig behov for slike anlegg i det palestinske selvstyreområdet,» sier Gabi Bar, generaldirektør for Midtøstensaker i det israelske industridepartementet. Av sikkerhetsårsaker kan man ikke etablere slike soner i Nablus, så da er det bedre å bygge dem langs muren.

Ideen er i og for seg ikke ny. Etter Osloavtalen i 1993 ble israelske og palestinske ledere enige om bygging av ni industriparker langs den grønne linjen på Vestbredden og i Gaza.2 Fra Jenin i nord til Rafah i sør, skulle disse fabrikkene skape arbeidsplasser for 100.000 palestinere. Planene ble imidlertid skrinlagt da intifadaen brøt ut. Helt i starten av opprøret brente en stor gruppe rasende palestinere ned en israelskeid fabrikk i nærheten av Tulkarem – som for øvrig hadde det lovende navnet «Fredsknoppene». Industriområdet like ved grensestasjonen i Erez, mellom Gazastripen og Israel, var under kontinuerlig angrep fra palestinske militære grupper.
Driften av industriparkene i Erez og Tulkarem har likevel gått sin gang. Rundt 4500 palestinere arbeider ved Erez, og 500 arbeider på «Fredsknopp»-anlegget ved Tulkarem. Ingen har imidlertid drømt om å bygge nye industriområder langs den brennende grønne linjen. Muren har vekket denne gamle ideen til live.
På palestinsk side har muren ført til at arbeidsledigheten, som allerede var svært høy (rundt 45 prosent arbeidsledige på Vestbredden og 60 prosent i Gaza), har økt enda mer. De 120 000 palestinerne som tidligere arbeidet i Israel, både legalt og illegalt, kan ikke dra dit lenger. I tillegg er tusenvis av bønder (kanskje titusenvis, det er vanskelig å beregne) avskåret fra sine landområder på den «israelske» siden av muren, og har i praksis mistet sitt levebrød. Med en viss kynisme kan man si at muren oppfyller to nødvendige betingelser for at de felles israelsk-palestinske industriparkene skal bli en suksess – sikkerhet (for israelske forretningsfolk) og arbeidsplasser (for de palestinske arbeiderne).

Minister Ehud Olmert sier dette rett ut: «Industriparkene vil løse problemene med palestinsk arbeidsledighet og de høye lønnskostnadene for israelske industriledere, som for tiden flagger ut arbeidsplasser til Det fjerne Østen. Industriparkene vil ikke utgjøre noe sikkerhetsproblem, siden palestinerne ikke kommer til å passere den grønne linjen».3 På en konferanse i Jerusalem i desember 2003, der Saeb Bamya, en av lederne for Det palestinske nasjonale økonomidepartementet, var blant deltakerne, hørtes Olmert nesten ut som Shimon Peres og hans nå nesten glemte visjon om «et nytt Midtøsten». «Jeg vil ikke la politikken forstyrre utviklingen av de økonomiske båndene til våre palestinske naboer,» sa han til publikum, og glemte at det var Israels regjering som hadde brutt alle offisielle bånd til de palestinske selvstyremyndighetene i midten av 2001.4
I januar var Olmert også gjest på en konferanse organisert av Stef Wertheimer, en berømt israelsk industrileder som har lansert et initiativ for bygging av 100 industriparker i Midtøsten. Ifølge ham er det «bedre å holde folk sysselsatt med arbeid enn i frykt».

Altruisme? Ønske om fred? «Hvorfor tror du industriområdet i Erez fortsatt er attraktivt for de 200 fabrikkene som er blitt værende der til tross for terrorangrep?» spør Gabi Bar fra industridepartementet. «Den viktigste grunnen er de lave lønningene: rundt 1500 shekel i Erez, sammenlignet med en minstelønn på rundt 4500 shekel i Israel.5 Arbeidsgiverne i Erez er ikke underlagt israelsk arbeidslovgivning.» Bar forteller at det forelå en plan om å etablere «palestinske enklaver» på israelsk territorium, der israelske arbeidslivsregler ikke skulle gjelde, men den israelske fagorganisasjonen Histadrut protesterte, og sa den ikke ville akseptere apartheid mellom israelske og palestinske arbeidere.
Det kan finnes en annen grunn til å investere i disse industriområdene. Den største fabrikken i det eksisterende industriområdet i nærheten av Tulkarem er Geshuri, som har spesialisert seg på pesticider og kjemiske produkter. Frem til 1985 lå fabrikken like ved den israelske kystbyen Netanya, men etter klager på den vonde lukten fra fabrikken, bestemte eierne seg for å flytte den til et område med mer fleksible lover og mindre høylytte naboer: Vestbredden. Palestinske selvstyremyndigheter har krevd at Geshuri-fabrikken flyttes fra Tulkarem, men til ingen nytte. Fabrikksjefen, Raanan Geshuri, har invitert «alle til å komme og se med egne øyne at fabrikken er trygg», men om han ikke klarte å overbevise sine israelske naboer i Netanya, er det små sjanser for at han vil overbevise mange i Tulkarem. Flere israelske industriledere kan være fristet til å gjøre som Geshuri og flytte noen av sine forurensende fabrikker til industriområder der strengere israelske miljøvernlover ikke vil gjelde.

Gabi Bar insisterer på at palestinerne tross alt vil tjene på disse industriparkene. «I Erez tjener en palestiner uansett mer enn i Gaza,» konkluderer han. Og han har nok rett. I følge en rapport fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) fra mars 2004, lever rundt 40 prosent av palestinerne i «ernæringsmessig utrygghet» (det vil si sult) og 60 prosent befinner seg under den internasjonale fattigdomsgrensen på 2,1 dollar om dagen. Palestinerne trenger så absolutt et sted å jobbe for å brødfø sine familier.
Abdel-Malek Jaber, palestinsk forretningsmann og leder for PIEDCO (Palestinian Estate Development Management Company), spiller en nøkkelrolle i industriområde-initiativet. Han sier han står den palestinske industriministeren Maher al-Masri nært. Jaber arbeider nå med å skaffe finansiering til de to første industriparkene han har planer om å bygge. Han er sikker på at industriområder langs muren er den eneste løsningen for å redde den palestinske økonomien, og at de også vil ha positiv innvirkning på israelsk økonomi. For de to økonomiene er tett sammenvevd: 86 prosent av palestinsk import i 2001 kom fra Israel, mens 64 prosent av eksporten gikk til Israel. De palestinske selvstyremyndighetene er Israels tredje største handelspartner etter EU og USA.
«Bare å holde den palestinske arbeidsledigheten på dagens nivå, som allerede er høyt, krever en årlig vekst på 7-8 prosent i den palestinske økonomien. Det er umulig,» forklarer Jaber. «Vi må ta et skritt fremover, og det var derfor jeg kom på ideen om industriparker langs grensen. Israel er et velutviklet land som tar del i den globale økonomien, og vi kan bare tjene på dette. Vi kjører nå rett til helvete i en fart på 100 kilometer i timen. Jeg vil gi mennesker håp.»

De to første parkene skal bygges i Jalama, nord for Jenin, og ved Tulkarem, rett overfor landsbyen Irtah. Jaber sier han «har kjøpt privat jord fra palestinere» og at han har sett seg ut et annet område ved Betlehem. Han planlegger også å bygge to parker til, en ved Rafah sør for Gazastripen, og en i Tarkumia, ikke langt fra Hebron (al-Khalil) på sørsiden av Vestbredden. Hver industripark vil gi minst 15.000 arbeidsplasser, og hele prosjektet ventes å skape 100.000 arbeidsplasser totalt (arbeidsstyrken på Vestbredden er på 560.000).
Investorene har allerede vist interesse. «Jeg ville ikke brukt 40 millioner dollar om jeg ikke hadde kunder», sier Jaber, og håper den første industriparken vil være i drift innen 18 måneder. Han har regnet ut at produksjonskostnadene ved disse industriparkene vil være 70 prosent lavere enn i Israel, på grunn av lave lønns- og leieutgifter. Jaber gjør store anstrengelser for å få israelerne til å føle seg trygge. «Jeg er ikke naiv. For at disse parkene skal fungere, må vi inngå avtaler om andre sikkerhetsforanstaltninger.»

Her ligger imidlertid sakens kjerne: Vil disse industriparkene være nok et unilateralt trekk som israelerne påtvinger palestinerne, slik som muren, eller vil det dreie seg om et samarbeid? Sterke signaler tyder på at den første varianten er mest sannsynlig. Den 29. februar ble bøndene i noen landsbyer nordvest for Jenin varslet, gjennom en kunngjøring i en arabisk avis, om at innen 15 dager ville rundt 6000 dunam av deres jord bli tatt «for å gjennomføre den regionale planleggingen av industriområdet i Shahak». Tusenvis av dunam vil altså bli konfiskert for å utvide dette industriområdet som ligger på «israelsk» side av muren, på okkupert territorium siden 1967.
Gabi Bar kjenner ikke til disse ekspropriasjonsordrene, men han innrømmer at det er «stor interesse» i Israel for å utvide dette industriområdet, og at man har «tatt kontakt» med palestinerne i den forbindelse. Bøndene i landsbyene Silat al-Harithia og Tura al-Sharkia sverger på at ingen har snakket med dem, og at palestinske funksjonærer har fortalt dem at de ikke visste noe om saken.

Det samme skjer ved Tulkarem. Faiz al-Tanib fra bondeorganisasjonen i området sier at bønder fra Irtah og Far’un har mottatt brev fra militæret om at hæren vil beslaglegge de 500 dunam de har på «israelsk» side av muren. Før muren ble bygd livnærte rundt 50 mennesker seg av denne jorda, nå kan de ikke bruke den lenger. Industriparken vil trolig bli etablert nettopp på disse 500 dunam, ved foten av åsen Irtah ligger på. Dette er hva hærens representanter har fortalt bøndene. Al-Tanib forteller også at palestinske forretningsmenn har tilbudt seg å kjøpe eller leie noe av jorda fra bøndene. Navnet PIEDCO, Abdel-Malek Jabers selskap, har vært nevnt. «Hvordan skal et industriområde kunne hjelpe oss?» spør al-Tanib. «50 familier vil miste jorda så 50 andre familier skal kunne jobbe på fabrikkene der. Hva er vitsen?»
Industriparkplanene fremstår i stor grad som nok et unilateralt trekk fra israelsk side. Gabi Bar benekter dette, og mener at dersom en slik park bygges unilateralt «vil den bli angrepet». Han legger imidlertid til at avtaler vil kunne inngås lokalt, uten å involvere de palestinske selvstyremyndighetene. Jaber mener også at man ikke trenger å ha en politisk avtale mellom de palestinske selvstyremyndighetene og Israel for at disse industriparkene skal fungere, selv om han håper at en slik avtale vil komme i stand snart. Uansett, «alle i den palestinske administrasjonen støtter dette», hevder Jaber og legger til at palestinske selvstyremyndigheter til og med har tilpasset loven om utenlandske investeringer, slik at det ikke vil være noen begrensninger på utenlandsk eierskap i disse industriområdene.

Mustafa Barghouti, lege og leder for Palestine National Initiative, er langt mer skeptisk: «Disse tingene fungerte ikke i Oslo-tiden, og de vil ikke fungere nå. Det er bare kosmetikk for å dekke til virkelighetens grelle ansikt. De palestinske forretningsmennene bryr seg ikke om palestinernes arbeidsledighet. De bryr seg om sin egen arbeidsledighet. Denne planen gir kun mening fra et israelsk synspunkt, fordi den vil konsolidere apartheidpolitikken, der palestinerne vil være et folk bestående av slaver. Det vil ikke fungere.»

1 En dunam tilsvarer 1000 kvadratmeter.
2 Grensen fra før krigen i 1967.
3 Maariv, 22. september 2003.
4 Jerusalem Post, 16.desember 2003.
5 1500 shekel tilsvarer omtrent 2200 norske kroner, og 4500 shekel rundt 6700 norske kroner. O.a.