Stat og privat i utviklingsland

Med GATS-avtalen trenger ikke privatiseringene å være «effektive» for å bli obligatoriske.

FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD) publiserte for noen måneder siden en mer enn reservert studie av privatisering av offentlige elektrisitetsmonopoler i Sør.1 Forfatteren, Alberto Gabriele, er likevel rede til å akseptere nyliberalismens postulat om at «offentlige virksomheter er nødvendigvis ineffektive og dømt til dårlig styring. […] derfor kan en endring av eierforhold i seg selv gi bedre resultater.» Han tilføyer imidlertid raskt en presisering, rettet mot dem som fortsatt fremstiller liberalismen som et problemfritt paradis: «Når noen normer avvikles, bør de til en viss grad erstattes av andre, i den hensikt å sikre at markedet fungerer godt. Det er derfor enkelte eksperter foretrekker å bruke det mer nøytrale [enn avregulering og privatisering] begrepet ’re-reglementering’».
Gabriele tar i svært liten grad opp spørsmålet om samfunnsmessig nytte og lik tilgang til offentlige tjenester. Han hevder likevel at man ikke kan trekke «endelige» konklusjoner utfra en sammenligning mellom offentlige og private strømselskaper: «Eierforholdet har liten innvirkning på ytelsen». På den ene siden ville det være vanskelig å vite om dårlige resultater for enkelte statlige selskaper i utviklingsland ikke først og fremst er et spørsmål om manglende ressurser. På den andre siden fungerer offentlige systemer relativt bra i land som Jordan, Thailand og i noen indiske delstater.
UNCTADs studie tar videre for seg strømprivatiseringer i Latin-Amerika. Resultatene her er ikke særlig imponerende: alvorlig krise i elektrisitetsforsyningen i Chile i 1998, strømrasjonering i Brasil i 2001, gjentatte sammenbrudd i strømnettet i Argentina.
Totalt sett, der hvor man har oppnådd økt produktivitet, er dette ikke blitt «fordelt mellom aksjonærer og forbrukere». Og der privatiseringen har gått lengst, har «forsøket på å fremme konkurranse i oligopolistiske2 sektorer, hvor mektige transnasjonale selskaper står overfor svake statsapparater og dårlig organiserte forbrukere, skapt strukturelle motsetninger som fortsatt ikke er overkommet.» Sagt mer direkte: aksjonærene, og ikke forbrukerne, har tjent på privatiseringene, og private monopoler som ofte er kontrollert av multinasjonale selskaper har erstattet de tidligere offentlige monopolene.
Liberalistene har imidlertid ingenting å frykte. Disse lite hyggelige konklusjonene har knapt noen betydning når selve ideen om at det finnes flere valgmuligheter blir stadig mer fjern: «Det er viktig å huske at statenes grad av frihet når det gjelder valg mellom ulike typer ordninger og i forhandlinger med multinasjonale selskaper, ikke er uavhengig av de bindende liberaliseringene som kan bli vedtatt under pågående og fremtidige forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon,» konkluderer Gabriele.
For med GATS-avtalen (Generalavtalen for handel med tjenester) trenger ikke privatiseringene å være «effektive» for å bli obligatoriske.

1 Alberto Gabriele, Policy Alternatives in Reforming Power Utilities in Developing Countries: A Critical Survvey, United Nations Conference on Trade and Development (UNCTAD), nr. 168, februar 2004. Tilgjengelig på www.unctad.org/en/docs/osgdp20042_en.pdf
2 Oligopol: Marked dominert av et fåtall selskaper. O.a. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Ny historisk fase for menneskeheden

Default thumbnail
Neste sak

Mot en ny oljekrise

Andre saker om Frihandel

Default thumbnail

Dritthandel

Like sikkert som kompassnålen peker mot nord angir søppelets ferd maktforholdene i

Default thumbnail

I voldgiftens vold

Etter stor mobilisering mot den foreslåtte investor-stat-tvisteløsningen i frihandelsavtalen TTIP mellom EU

0 kr 0