Veikartet for privatisering

Over hele Europa privatiseres bedrifter og tjenester som tidligere har hørt inn under offentlig sektor.

Alle offentlige systemer vil klappe sammen samtidig, får vi høre. Ifølge en ny undersøkelse fra det internasjonale kredittvurderingsbyrået Standard & Poors, vil gjeldsbyrden innen 2050 tilsvare mer enn 200 prosent av brutto nasjonalprodukt i Tyskland, Frankrike, Portugal, Hellas, Polen og Tsjekkia (den øvre grensen fastsatt av EUs stabilitetspakt er 60 prosent …). I Japan vil gjelsbyrden ligge på 700 prosent av bruttonasjonalprodukt, ifølge Standard & Poors. Kredittvurderingens Kassandra forklarer sine dystre spådommer slik: pensjonene vil være for høye, reproduksjonen for lav, og de gamle for mange og for gamle. Vi går altså en strålende fremtid i møte: «Nesten alle land vil oppleve et skattemessig sammenbrudd i løpet av de kommende 25 årene.»1

Samtidig stikker tyske liberalister hodet frem: «Å vise hva som kan komme til å skje om ikke politikken endres, er ikke bare legitimt, det er også nødvendig.» I deres øyne kan fremmaning av katastrofescenarier til og med være «den riktige metoden» for å selge smertefulle reformer.2 Det er nesten så man mistenker den franske helseministeren Philippe Douste-Blazy for å ha prøvd ut denne metoden da han lanserte sin plan for reformer av sykeforsikringen i Frankrike: «Med 23 000 euro i underskudd per minutt, kan vi ikke klare det (…) Vi er på randen av konkurs. Hvis ingenting gjøres, vil trygdesystemet forsvinne.»3

Selvfølgelig, noe vil bli gjort … Den franske tankesmien Institut Montaigne og dens frontfrigur Claude Bébéar – som også er leder for tilsynsrådet til et av verdens største private forsikringsselskap, Axa – har allerede kommet med noen forslag. For eksempel en «solidarisk helseforsikring» som skal «ansvarliggjøre pasientene og regulere utgiftene dersom det er nødvendig» gjennom å utelukke «enkelte trafikkulykker og sportsaktiviteter som heller dekkes av individuelle forsikringsordninger». Han foreslår videre at et slikt helseforsikringssystem skal innebære «årlig egenandel for familier, med mulighet for dispensasjon fra disse egenandelene dersom forskriftene for forebygging respekteres».4 I USA, helseparadiset Bébéar drømmer om, blir sykeforsikringsordningene stadig mer frynsete i kantene, og utgiftene belastes arbeidstakerne selv. Bedriftsledernes påskudd for ikke å dekke sykeforsikring for sine ansatte er at det blir altfor dyrt og øker faren for utflagging av virksomheten.

I 1944 fryktet den østerrikske økonomen Friedrich Hayek utviklingen av en kollektivistisk spiral, hvor «veien til trelldom» endte med at det individuelle ansvar ble ofret på velferdens alter.5 Dersom det har utviklet seg en spiral siden den tid, er det imidlertid snarere markedets spiral. Dominoeffekten har endret mening.

Hvordan har denne spiralen lyktes med å tvinge igjennom konkurranseutsetting, sågar privatisering, av offentlige bedrifter som ofte har vært verdsatt høyere enn andre? Hvordan har man fått aksept for å legge ned postkontorer og jernbanestasjoner, stille spørsmålstegn ved prinsippet om gratis helsetjenester og utdanning, og forvandle det offentlige til et hav av konkurrenter som truer hverandre? Og alt dette nærmest uten «debatt»? Jo, man har laget en korridor av «reformer», og i det øyeblikk vi går inn i denne korridoren låses døra bak oss, og vi blir ledet til neste dør som gradvis åpnes mens vi beveger oss mot den. Og så, som det heter i sangen, «har vi ikke bensin nok til å snu og kjøre tilbake den veien vi kom. Så det er bare å fortsette videre.»

Det nyliberale veikartet sverger kun til «pragmatisme» og «sunn fornuft». Privatisering er nødvendig for å veie opp for budsjettunderskudd. Og for å selge offentlige bedrifter til en god pris, må man tiltrekke seg utenlandske investorer. For å tiltrekke seg utenlandske investorer, må man redusere lønninger og «forpliktelser». I den nye konkurransesituasjonen som her skapes, blir arbeidernes sosiale ordninger for sjenerøse. Økt arbeidsledighet og jobbusikkerhet, samt svekket fagorganisering som delvis følger av dette, gjør det lettere å få («korporative») protester fra de som har jobb og gode sosiale ordninger til å stilne. Deres stillhet er et uttrykk for «ansvarlighet», og det vil ikke ta lang tid før de ikke lenger vil akseptere at de arbeidsledige tjener omtrent like mye som dem uten å løfte en finger. Kontrollen av de arbeidsledige kan dermed gjøres strengere.6 Og mens man er i gang glemmer man ikke å kutte i trygdeutbetalingene, som i altfor stor grad preges av en «forsørger»- og avhengighetskultur. Den svært så omsorgsfulle Ernest-Antoine Seillière, leder for den franske arbeidsgiverforeningen Medef, forklarer dette slik: «Man kan ikke utkjempe dagens slag med blikket konstant rettet mot sykestua».7

Liberalistene er likevel, det har vi sett, ikke uinteressert i det kollektive helsevesenet. På dette området, som innen utdanning, starter den «logiske utviklingen» fra et offentlig og gratis system til en industri i stor grad privatisert og finansiert av forsikringer og banklån, med henvisning til at det sentraliserte systemet ikke fungerer, at det er byråkratisk, på randen av konkurs og urettferdig. Det er derfor på sin plass å desentralisere strukturene – «nærhet» ansvarliggjør – og gi regionene selv ansvar for sine budsjetter, skape et utdannings- og helsemarked for å fastsette priser som gjør det mulig å kontrollere og legge føringer på administrasjonen. Neste skritt er å enten stenge sykehusene (eller skolene og postkontorene) som viser seg ikke å være lønnsomme, eller inngå «partnerskap» med lokale bedrifter, gå bort fra prinsippet om gratis helsetjenester og undervisning, eller overlate til det private – eller «sivilsamfunnet» – en økende andel av oppgavene innen helse og utdanning, som dermed stykkes opp i stadig mindre partikler.

Vi er blitt forklart at det mest hensiktsmessige er å bare beholde kjernen av virksomheten, at det ikke er nødvendig at offentlige ansatte tar seg av vakthold, rengjøring, matservering, kopiering eller utforming og gjennomgang av spørreskjemaer. De trenger heller ikke administrere lønnsutbetalinger og militær innkvartering eller utdanne helikopterpiloter.

Etter ustanselige evalueringer og en lang rekke utvalg – samt store pengesummer – kvitter man seg med oppgaver som tidligere ble organisert av staten. «Alle oppdrag som kan utføres av privat sektor bør privatiseres,» erklærer den franske statsministeren Jean-Pierre Raffarin. Hans statssekretær for statlige reformer presiserer for sin del at «vår strategi er at staten skal konsentrere seg om sine grunnleggende oppgaver og overlate alle andre oppgaver, spesielt de som har med logistikk å gjøre, til det private.»8

I Irak har den amerikanske hæren skilt ut oppgaver knyttet til krigføring og (iherdig) innsamling av «etterretningsinformasjon»…

Da Francis Mer var finansminister i Frankrike ba han private konsulentbyråer (Mercer Delta, Cap Gemini…) om hjelp til å finne den beste måten å fjerne 30 000 statlige stillinger på. Tankegangen var slik: De ansatte som unnslipper øksen, føler at de er på prøve. Så fort som mulig går man tilbake på deres status og jobbsikkerhet, og innfører i stedet tidsavgrensede kontrakter.

Christian Blanc, parlamentsrepresentant for UDF,9 har allerede erklært at han støtter at man i Frankrike avskaffer offentlig sektors særegne status, som stammer fra Frigjøringen. «Jean-Pierre Raffarin har gitt klare instrukser til sine ministre: Å bare erstatte én av to pensjonsavganger. En ambisiøs målsetning som, dersom den gjennomføres, i teorien vil redusere antall statsansatte med 300 000 i løpet av åtte år, og bety en innsparing på 12 milliarder euro i 2012, ifølge senator Philippe Marini fra UMP.»10 Her fremmes ideen om den statsansatte som en byrde for skattebetaleren, og bare det. Sykepleieren som tar seg av ham, brannmannen som kommer ham til unnsetning, læreren som underviser barna hans, arbeidsinspektøren som beskytter ham mot maktmisbruk fra sjefen – for å ta noen eksempler – blir ikke tatt med i betraktning. En utgift, det er alt.

I Sveits har det statlige stabskontoret etter eget utsagn «tatt i bruk virkemidler fra privat sektor», for å være «mer konkurransedyktige og endre kulturen». Og i november 2000 ble jobbgarantien til de statsansatte i Sveits fjernet. I Italia var det en koalisjon av venstrepartier som innførte en lignende politikk: styringsautonomi for administrative ledere, individualisering av oppgaver, prestasjonslønn. Dette har ført til at «bare 15 prosent av offentlige stillinger forblir innenfor statlig sektor (dommere, statsadvokater, militære, politi, diplomater, universitetsprofessorer) mens alle andre i løpet av to år overføres til private kontrakter, også om de fortsatt betales av staten. Dette gjelder spesielt høyere funksjonærer.»11 På New Zealand krympet antall statsansatte fra 71 000 i 1988 til 32 000 i 1996. Disse arbeider mer med færre ressurser; arbeidsbyrden deres har økt mens jobbsikkerheten er fjernet.

Når staten så har gjennomgått en metamorfose og hovedsakelig konsentrerer seg om sikkerhetsoppgaver, er det mindre fare for at den en dag skal legge hindringer i veien for utvidelsen av markedets lover. Privatiseringen blir mer og mer alminnelig, den offentlige administrasjonen fragmenteres og dens særegenhet viskes ut. Usikkerheten rundt statlige stillinger kan også i enkelte tilfeller gi arbeidsgiverne i privat sektor blod på tann: Når Seillière blir forbauset over motforestillingene mot «oppdragsbaserte» langtidskontrakter i privat sektor, gir han følgende forklaring: «Skal ikke privat sektor få lov til å gjøre det som det offentlige gjør hver eneste dag? I hæren opererer man med krigskontrakter på fire og seks år; ’jobb til ungdom’-kontraktene varte i fem år; sentralt i statsapparatet blir funksjonærer ansatt på midlertidige kontrakter. Men når privat sektor vil gjøre det samme, opplever vi all verdens konservatisme og urokkelighet.»12

For 20 år siden klaget franske sjefer og eiere snarere over offentlig sektors rolle som «sosialt utstillingsvindu» i en tid da staten var mindre lysten på vikarer og utskilling av sosiale oppgaver. Tidligere sjef for oljeselskapet Elf, Albin Chalandon, forklarte på den tiden at statens «økonomiske straffrihet skaper en følelse av sikkerhet som personalet utnytter for å kunne arbeide mindre, og via mektige fagforeninger oppnå og spre fordeler som blir privilegier.»13

I liberalistenes øyne er nemlig privatisering, samlet eller bit for bit, også en anledning til å redusere fagforeningenes makt og mulighet til å gjøre motstand. Dette rydder igjen veien for nye «reformer». I Frankrike har sosiale krav har ofte stått sterkest i offentlige bedrifter, hvor fagorganiseringen er høyere enn andre steder. Store streiker i offentlig sektor har satt sitt preg på Frankrikes historie14.

Da den franske nasjonalforsamlingen i fjor høst aksepterte at majoriteten av kapitalen i teleselskapet France Télécom havnet i private hender, presiserte UDF-representanten Jean Dionis du Séjour, medlem av samferdselskomiteen, i forbifarten at «vedtaket innebærer en normalisering av instanser hvor personalet er representert. I klartekst betyr det at fagforeningene som deltar i administrasjonsrådet i France Télécom, ikke vil gjøre det lenger.»15

Det er nemlig ofte en sammenheng mellom årsak og virkning i det nyliberale prosjektet: svekkede arbeiderorganisasjoner gjør det lettere å tvinge frem fleksibilisering i arbeidslivet, noe som igjen kan svekke rekrutteringen til fagbevegelsen. «Hvis vi vil opprettholde det minste håp om å finne tilbake til en økonomi basert på frihet, er et av de viktigste tiltakene å begrense fagforeningenes makt,» advarte Friedrich Hayek allerede våren 1947.16 Også motløshet og nederlag kan skapes.

Ett privat selskap tar seg av rengjøringen, et annet sørger for informasjonsteknologien, mens et tredje får ansvar for selskapets formidlingsarbeid. Gjennom å mangfoldiggjøre antall arbeidsgivere og ansettelsesstrukturer, angriper man solidariteten mellom ansatte og mellom yrkesgrupper. Man går enda et skritt videre gjennom å spre en praksis for bonusordninger basert på prestasjon, det vil si en individualisering av lønnsforhold. Det som blir privatisert forblir privatisert, og det som forblir offentlig skal privatiseres i neste omgang, ved hjelp av neste politiske og mediedrevne skrekkampanje om «hullene i trygdesystemet» eller en statlig bedrifts «fallitt». Ingen foreslår derimot å renasjonalisere den franske tv-kanalen TF1 for å stoppe strømmen av middelmådige programmer som har sitt utspring der.

Gradvis invaderer lønnsomhetslogikken en offentlig sektor som hadde som hovedoppgave å sørge for kollektive behov.17 Evaluering, omstrukturering, utskilling av oppdrag: underleverandørselskaper er ofte mer konkurransedyktige i og med at deres ansatte ikke har de offentlige ansattes «privilegerte» status og ikke belemrer seg med fagforeninger. Når offentlige bedrifter og tjenester etter hvert har mistet sin særegenhet (oppgaver, personale) og fremfor alt pålegges å sikre inntjening, har de kommet så godt som til endestasjonen. Og ingenting står i veien for å omdøpe statlige bedrifter med for nasjonale navn – Air France, Electricité de France (EDF), France Télécom18 – hvis man tror de kan skremme vekk utenlandske investorer. Litt som når man forsøker å viske ut sporene etter en utsvevende ungdomstid.

Det er ikke så lenge siden. Posten, elektrisitetsverket, skolen og helsevesenet var ikke produksjonsenheter som jaktet på større profitter en sine konkurrenter. De hadde ingen konkurrenter. Enten det dreide seg om statsadministrasjon eller offentlige tjenester, besto deres oppgave i å distribuere brev og elektrisitet, og sørge for utdanning og helsetjenester til innbyggerne. Inkludert de mest isolerte og de minst lønnsomme. Man kalkulerte ikke så mye når det gjaldt de tingene der.

Markedet hadde sitt tilmålte område innenfor en blandingsøkonomi. Man visste at markedet ikke egnet seg til alle oppgaver. At det ikke kunne sikre rettferdig tilgang til utdanning og helse, og heller ikke organisere nasjonal planlegging. At det ikke ville investere i nødvendig virksomhet når inntjeningsmulighetene befant seg utenfor finansmarkedenes korte tidshorisont. At det ikke ville ta hensyn til samfunnsmessige kostnader som følge av individuelle beslutninger – beslutninger som bare er lønnsomme for selskapene som tar dem.

Ett eksempel: Trailertransport anses for å være billigere enn togtransport, men dersom man tar med i beregningen risikoen for trafikkulykker og den påviste forurensingen fra tungtransporten, ser det annerledes ut. Da virker underskuddet i jernbanesektoren også mindre avskrekkende. Hvis det er «konkurranse» mellom jernbane og vei, har samfunnet faktisk interesse av å subsidiere togtransporten og gi tungtransporten – og dens drivhusgassproduserende maskiner – en del av ansvaret for blant annet fjorårets hetebølge i Frankrike, ofre inkludert.19

«Samfunnet». Et ord Margaret Thatcher ikke hadde sans for. Liberalistene foretrekker å bare forholde seg til individer. Deres syn på offentlig eierskap kommer som en naturlig følge av dette. «Når alle eier noe, er det ingen som eier det, og ingen er interessert i å vedlikeholde det eller utbedre det,» forklarte Milton Friedman20 i 1990. «Det er derfor sovjetiske bygninger – og sosialboliger i USA – ser forfalne ut allerede ett eller to år etter at de er reist.»21 Han ville nok ikke vært like overbevist om denne logikken hvis han hadde reist med tog i Storbritannia etter at britiske jernbaner kom i private hender. Men liberalismen kunne da ha mistet en av sine staeste forkjempere i en togulykke.

«Det offentlige systemet vil ikke gå tilbake før det havner i en situasjon hvor underskuddene er uforsvarlige og ressursene er i ferd med å skrumpe inn.»22 Dette uttalte Alain Minc for 20 år siden, og både erklæringen og oppskriften lignet litt på et plagiat: I USA hadde Ronald Reagan allerede redusert de direkte skattene og skapt enorme statlige underskudd, som i neste omgang fungerte som påskudd for å avvikle statlige sosiale ordninger. Samtidig delegerte han ansvaret for offentlig administrasjon og tjenester til lokale myndigheter (new federalism), uten å tilføre midler for å utføre disse oppgavene. Det var opp til dem å holde tiggerskålen eller bruke sparekniven. Bush og Raffarin har altså ikke funnet opp noe nytt.

Gratis høyere utdanning er i aller høyeste grad brakt inn i «korridoren av reformer» på grunn av utilstrekkelige offentlige bevilgninger. I Storbritannia har de årlige bevilgningene per student blitt redusert fra rundt 8000 pund [i underkant av 100 000 norske kroner] i 1990 til rundt 5000 pund [ca 60 000 norske kroner] ti år senere.23 Statsminister Tony Blair foretrekker imidlertid å la brukerne betale: Studieavgiftene ved britiske universiteter er blitt tredoblet og kan komme opp i 3000 pund per år [opp mot 40 000 norske kroner].

Organisasjonen for samarbeid og økonomisk utvikling, OECD, gleder seg over utviklingen: «Overalt i verden blir høyere utdanning presset til å gjøre forandringer […] På dette mer komplekse området er det ikke lenger hensiktsmessig at det offentlige direkte administrerer denne sektoren, markedsmekanismene er ofte mer effektive enn administratorer for å regulere tilbud om og etterspørsel av ulike utdannelser som sikres et stort antall brukere.»24 Man kunne sett for seg en annen løsning. La oss si, for eksempel, at Jospin og Raffarin ikke hadde senket inntektsskatten i Frankrike: da kunne landet ha doblet budsjettet for høyere utdanning.25

Liberalisering fremstilles som en selvfølgelighet av propagandamaskineriet, som ikke nøler med å lage rankinglister over sykehus, skoler, universiteter og telefonselskaper. Privatiseringsvedtak blir sjelden stadfestet gjennom allmenn stemmerett. I forkant av nesten alle store privatiseringer i Storbritannia har flertallet av befolkningen vært imot. Meningsmålinger på New Zealand i forbindelse med salg av statseide skoger viste at 79 prosent var imot, mens bare 4 prosent støttet det. Det ultraliberalistiske programmet som Alain Madelin26 var talsmann for under presidentvalget i Frankrike i 2002, fikk bare 3,91 prosent av stemmene.

Likevel, størstedelen av industrien og offentlige tjenester i Storbritannia er privatisert. Det samme gjelder skogene på New Zealand. Og når Jacques Chiracs andre presidentperiode er over, vil nettopp Alain Madelins program være det som har preget politikken, og ikke presidentens valgløfter om kamp mot «usikkerhet» og tiltak for å fjerne «den sosiale kløften».

Hvis de europeiske landene ratifiserer forslaget til EU-grunnlov, hvor det erklæres at en av Unionens målsetninger skal være «å tilby sine innbyggere et enhetlig marked hvor konkurransen er fri og uhindret», og deretter aksepterer GATS-avtalen (Generalavtalen om handel med tjenester) som liberaliserer helse, utdanning og kultur, blir resten av politikken relativt underordnet.

Det ser ikke ut til at det statlige planleggingskontoret (Plan)27 i Frankrike vil stille seg i spissen for en motoffensiv. Generalkommissæren i Plan, Alain Etchegoyen, har nylig utnevnt Dominique Turcq til vitenskapelig rådgiver. Turcq er også Senior Vice President for Strategic Planning & Business Development i Manpower Inc. I en pressemelding fra 3. mai 2004 gis følgende forklaring: «Utnevnelsen av en næringslivsleder vil gi Plan muligheten til å variere og berike sin tilnærming til arbeids- og ansettelsesmarkedet, et av statsministerens utpekte hovedsatsingsområder.» Siden Manpower er et av verdens største vikarbyråer, er det ikke så vanskelig å forestille seg hva slags «tilnærming til arbeids- og ansettelsesmarkedet» denne nye vitenskapelige rådgiveren – med ansvar for å forsvare offentlige tjenester – vil ha.

1 Päivi Munter og Norma Cohen, «Debt crisis threatens ?fiscal Armageddon?», Financial Times, 1. april 2004.

2 Bertrand Benoït, «Politician tells it like it is to convince German state?s public of need for reform», Financial Times, 6. april 2004.
3 20-nyhetene på tv-kanalen TF1, 2. mai 2004.
4 Correspondance économique, 14. april, 2004.
5 Friedrich Hayek utga i 1944 The Road to Serfdom, en kritikk av sosialistisk planøkonomi. Boken ble første gang utgitt på norsk i 1949 med tittelen Veien til trelldom. O.a.
6 I Storbritannia må arbeidssøkende «klienter» hver uke rapportere til sin saksbehandler om hva han eller hun har gjort for å skaffe seg jobb. «Hvis du er arbeidsledig i Storbritannia og ikke takker ja til den jobben du blir tilbudt på ditt yrkesområde, blir utbetalingen av arbeidsledighetstrygd umiddelbart stanset,» sier lederen for et Job Center. Det samme gjelder i Danmark.
7 Ernest-Antoine Seillière, France 2, 22. januar 1998.
8 «Fonctionnaires: ce qui les attend» (Statsansatte: det som venter dem), L?Expansion, april 2004.
9 UDF (Union pour la Démocratie Française), statsminister Jean-Pierre Raffarins parti. O.a.
10 L?Expansion, april 2004. UMP (Union pour un mouvement populaire), partiallianse av flere høyrepartier, deriblant Jacques Chiracs tidligere RPR. O.a.
11 Cécile Cornudet, «Réforme de l?Etat: les ?recettes étrangères?», (Reform av staten: de ?utenlandske oppskriftene?), Les Echos, 24. september 2003.
12 Intervju, «Ernest-Antoine Seillière: La société est enfin prête à se réformer» (Samfunnet er endelig klart for reformer), Les Echos, 20. januar 2004.
13 Albin Chalandon, «Dénationaliser: pourquoi?» (Avnasjonalisere: hvorfor?), Le Monde, 11. juli 1984.
14 Gruveselskapet Charbonnages i 1963, Renault i 1968, transportselskapene SNCF og RATP i 1995.
15 Le Figaro, 20. oktober 2003. Alle statlig eide bedrifter.
16 Sitert i Serge Halimi, Le grand bond en arrière (Det store tilbakeskrittet), Fayard, Paris, mars 2004.
17 Se Gilles Balbastre «A la Poste aussi, les agents doivent penser en termes de marché» (Også på Posten må de ansatte tenke marked), Le Monde diplomatique, fransk utgave, oktober 2002.
18 Den franske Staten er hel- eller deleier av omtrent 100 selskaper i Frankrike, som tradisjonelt har blitt forvaltet direkte fra departementene. Deriblant Air France, Renault, EDF, Gaz de France, Alstom, Bull, Thales, og France Telecom. O.a.
19 Serge Latouche, «Moins loin, moins vite», La Décroissance, nr. 21, mai 2004.
20 Milton Friedman (f. 1912), sosialøkonom og professor ved universitetet i Chicago. En av de som har hatt mest innflytelse når det gjelder økonomisk liberalisme. O.a.
21 Milton og Rose Friedman, Free to Choose, Harcourt, Orlando (Florida), 1990, s. 24. Det er ut fra samme resonnement enkelte liberalister, for eksempel Pascal Salin i Frankrike, anbefaler privatisering av afrikanske elefantflokker for å beskytte dem mot krypskyttere.
22 L?Expansion, 2. november 1984.
23 «Drowning spires», The Economist, 29. november 2003.
24 OECD, Analyse des politiques d?éducation, 2003, s. 66.
25 Ifølge Louis Maurin, «La grande misère des facs» (Fakultetenes dype elendighet), Alternatives Economiques, januar 2004.
26 Leder for Démocratie libérale, liberalistisk utbryterparti på den franske høyresiden. O.a.
27 Commissariat Général au plan (ofte kalt Plan), grunnlagt av Charles de Gaulle i 1946. O.a.