Timbuktu-manuskriptene:Kulturminner i fare

I ensom majestet ved Saharas ytterkant, nær Nigerfloden i Mali, ligger Timbuktu. Lenge var «den utilgjengelige byen» et sted europeerne kun hadde hørt om. På karavanenes tid var Timbuktu et handelssentrum, og i tillegg hovedsete for et intenst intellektuelt liv. I løpet av denne gullalderen ble flere tusen bøker skrevet for hånd her–i flere hundre år var de overgitt ørkenens støv. Nå har arbeidet med å lete frem disse manuskriptene begynt. Fra glemselens natt kommer slik et gripende og inntil nå ukjent aspekt ved Afrikas historie til syne.

Den gradvise oppdagelsen av gamle manuskripter i Timbuktu (noen av dem ble skrevet så tidlig som på 1200-tallet) er i ferd med å bli en avgjørende historisk begivenhet for hele Afrika. Mer enn 1500 dokumenter er allerede funnet og katalogisert. Det hele under UNESCOs høye beskyttelse. Ytterligere 80 000 dokumenter befinner seg fremdeles stuet vekk i amerikakofferter og på mørke loft i den mytiske byen. Disse dyrebare skriftene, som var Nigerdalens store stolthet fra 1200- til 1800-tallet, trues nå av oppløsning og plyndring.

Ekstremt sjeldne verk, skrevet på arabisk, enkelte på fulani (peul), av lærde fra Mali-riket, føres nemlig ulovlig inn i Europa via Sveits, hvor de «restaureres» (man bør snarere si «pyntes på») før de legges ut for salg til samlere som nærmest slåss om dem. Ali Ould Sidi, leder for Mission Culturelle de Tombouctou (Kulturelt oppdrag Timbuktu – som ligger under Malis Kulturdepartement), skjuler ikke sin engstelse: «Manuskriptene som befinner seg hos Timbuktus innbyggere må identifiseres, beskyttes og restaureres, hvis ikke vil Timbuktus skrevne kulturminne gå tapt. Dette er et funn ingen aner rekkevidden av.»
Timbuktu, «den hellige byen», «den myteomspunne byen», «den utilgjengelige byen» som fascinerte så mange oppdagelsesreisende – fra skotten Mongo Park til franskmannen René Caillié og tyskeren Heinrich Barth – er en utrolig sandby som befinner seg i dagens Mali, ved den sydlige grensen til den enorme Sahara-ørkenen, et lite stykke unna Nigerflodens vestre bredd. Den ble grunnlagt på 1000-tallet av tuareger, og fra 1300-tallet befestet den seg som det viktigste handelssentret mellom det daværende Sudan og Nord-Afrika. Salt fra Taoudenni, gull fra minene i Bure og slaver fra Gana fraktes nordover via Timbuktu. Arabiske og persiske kjøpmenn omgås med reisende og muslimske filosofer som har et intenst ønske om å vende den lokale befolkningen om til islam. På denne tiden delte Sahel seg mellom de rikene som vendte om til islam og de som sto imot. Mossiriket (dagens Burkina Faso) ga ikke etter for de muslimske lærdes press, mens Songhai-riket – som på slutten av 1300-tallet tok over Mali-riket – lot seg vende om. Flere av manuskriptene ble altså til mens samfunnet gjennomgikk en omfattende islamisering.
Regionens tre største byer (Timbuktu, Gao og Djenné) ble sentre for et frodig og seiglivet islamisk-saudisk samfunn. På 1400-tallet hadde Timbuktu over 100 000 innbyggere (i dag har den 30 000), hvorav 25 000 var «studenter» ved det daværende Sankoré-universitetet (som senere ble omgjort til moske). Forelesningene gitt av lærde muslimer, «oulémas», ble nedtegnet av studenter på bark, kamelers ryggplater, saueskinn eller papir fra Det fjerne østen. Opp gjennom århundrene ble slik et dyrebart filosofisk, juridisk og religiøst korpus skapt.
I tillegg er en svært variert lære bevart i disse manuskriptene – alt fra planetens gang og strengeinstrumenters toneklang til kunnskap om veving og kolanøtter. Karavanene som reiste mellom Agadez (Niger) og Tichit (Mauritania) over Sokoto (nord i Nigeria) hadde med seg en mengde informasjon til opplyste kjøpmenn. I over tre århundrer beriket handel og kunnskap hverandre gjensidig, på kamelryggen, mellom salttønner og tobakkssekker.
Disse manuskriptene anses som upublisert vitenskapelig manna. De gjør skam på myten om Afrikas primært muntlige tradisjon (en myte flere intellektuelle, blant andre Hamadou Hampâté Bâ, holder sterkt på). Men hvilken vitenskapelig verdi skal vi tildele dokumenter som er blitt samlerobjekter snarere enn nøkler til å forstå fortiden? Hvordan skal vi tilegne oss denne enorme forekomsten av skrevet kunnskap truet av tidens destruktive arbeid? Disse spørsmålene opptar og bekymrer så vel amerikanske forskere som lokale historikere.
I hjertet av Timbuktu befinner Institut des hautes études et de recherche islamique – Ahmed Baba (IHERI-AB – institutt for høyere studier og forskning på islam – Ahmed Baba ) seg. IHERI-AB ble opprettet av Malis regjering på initiativ fra UNESCO i 1970. Det er her restaureringen av manuskriptene finner sted. Myndighetene knyttet instituttet til Ahmed Baba for å hylle denne lærde jussprofessoren født i 1556. Baba var motstander av den marokkanske invasjonen, og utøvde som vitenskapsmann så betydelig innflytelse på sine medborgere at hans lære fremdeles er kjent den dag i dag.
IHERI-AB har i oppdrag å katalogisere, restaurere og beskytte manuskriptene. Papiret de er skrevet på er skjørt og kan lett bli skadet av fuktighet eller ild. Det kan tørke, brekke, rives i stykker og smuldre til støv. I tillegg er termittene svært glad i dette papiret. Kulturminister Sjeik Omar Sissoko utdyper instituttets strategi: «Siden vi ikke kan samle alle manuskriptene, oppmuntrer vi til opprettelse av private stiftelser som raskt kan reparere bidrag fra forskjellige familier. Slik kan vi bedre gjøre borgerne klar over deres ansvar, og samtidig beskytte denne kulturskatten.»
For flesteparten av manuskriptene er i privat eie. For å bli kjent med innholdet holder det ofte å kontakte en familie i byen, og de vil ta deg imot med åpne armer. Vi møtte Ismaël Diadé Haidara, forfatter av filosofi- og historiebøker som Les Juifs à Tombouctou (Jødene i Timbuktu). Jødene spilte en viktig rolle i transporten av gull fra Sudan til det kristne Spania. Takket være dem fikk en av kartografiens pionerer, Abraham Cresques (1325-1387), kjennskap til Timbuktu. Havnebyene ved veiene som knyttet Timbuktu til Nord-Afrika var bebodd av jøder. Leo Afrikaneren nevner på første halvdel av 1400-tallet det jødiske nærværet i Gao-riket…
Haidara, som nedstammer fra Kati-dynastiet, forklarer svært presist sin stiftelses historie. De har kontor i en gammel restaurert bygning i nærheten av moskeen Jingereber: «Vår samling manuskripter begynte med min forfar Ali B. Ziyad al-Kuti, en Wisigoth omvendt til islam som dro i eksil fra Toledo i 1468 for å slå seg ned i Gambu i Soninke-land. Etter dette ble biblioteket bare større og større, ettersom flere og flere generasjoner Kati, mine forfedre, bidro. I 1999 bestemte vi oss for å finne frem alt sammen.» Dette biblioteket rommer en mengde middelalderkunnskap: Avhandlinger om gode styreformer, tekster om tobakkens skadevirkninger, oversikt over medisiner… verker om juss, teologi, grammatikk og matematikk er kommentert av lærde fra Cordoue, Bagdad og Djenné. I spesialbokhyller beskyttet mot det skadelige ørkenstøvet oppbevares juridiske dokumenter som tar for seg jødenes og kristne overløperes liv i Timbuktu. Disse dokumentene vitner om tidens intense handelsvirksomhet. Pergamenter som omhandler salg og frigivelse av slaver, kursnivået på salt, krydder, gull og fjær og så videre, står side om side med korrespondanse illustrert i gull mellom overhoder fra hver side av Sahara.
Flere steder er understreket og forklart, med noter i margen eller på kolofonen (bokens siste side, eller slutten på pergamentrullen, der forfatteren skriver navnet sitt og når han sluttførte arbeidet). Vi får vite om jordskjelv og kraftige slagsmål som forstyrret skrivearbeidet. Takket være oversettere kommer en afrikansk freske opp til historiens overflate. Tekstene er svært ulike, og det er en grunn til det: Selv om et overveldende flertall av manuskriptene er skrevet på arabisk, skrev mange av avskriverne på sitt eget språk (tamashek, haoussa, peul, sonrai, dioula, soninke og wolof). De brukte en skriftform inspirert av maghribi, en slags arabisk skråskrift, som takket være sin form gjorde at man brukte mindre papir.
Noen av dokumentenes historiske betydning er åpenbar, særlig det berømte Tarikh el-Sudan (Sudans historie), skrevet av Mahmoud Kati på 1400-tallet, som tar for seg Timbuktus lederrekke. Et annet svært viktig dokument er Tarikh el-Fetash («Forskerens» historie) av Abderahmane es-Saad (1600-tallet), som er en kronikk over middelalderens Sudan. Oppdagelsen av disse dokumentene gir Afrika sør for Sahara en historisk betydning man lenge har ignorert, og som vi bare aner omfanget av. Det er som et ekko av den store senegalesiske historikeren Sjeik Anta Diops arbeid, som understreker det før-koloniale Afrikas spirituelle dybde. Manuskriptene viser også at denne regionens rikdom ble bygd opp rundt en handelsdynamikk som inkluderte alle stammene. Islam var en utløsende faktor, og de lærde muslimene («oulémas») var jordmødrene.
Resultatet er et slags kulturelt kontinuum, der den mystiske dimensjonen befestet seg på mer eller mindre strukturerte kulturminner, helt til portugisernes ankomst på 1400-tallet. Sjeik Dan Fodio (1754-1817), som var sterkt inspirert av sine forgjengere, særlig Ahmed Baba, bekrefter i sine memoarer at man i Afrika helt frem til europeernes ankomst «dyrket en åpen kjærlighetens islam, svært forskjellig fra den man kan se i den arabisk-muslimske verden.» Noe som ble ytterligere bekreftet på begynnelsen av 1900-tallet.
Vil vi klare å redde Timbuktus dyrebare manuskripter? For å kunne ta vare på dette utrolige kulturminnet trengs 4,5 millioner euro. En sum som er 60 ganger mindre enn den EuroDisney mener de trenger for å få sin fornøyelsespark i Paris på fote igjen… (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0