Ordet «veltalenhet» brukes ikke mye i dag. Jeg tenker da på den betydningen dette ordet engang hadde: fremragende verbale ferdigheter (både i skrift og tale, men hovedsakelig det siste). Denne dyktigheten med ord kan til dels skyldes medfødte talenter, men den må også utvikles og skoleres. En veltalende person har egenskaper andre ikke har. Fremfor alt gode retoriske evner og solid hukommelse. Avdøde Frances Yates’ uforglemmelige og briljante studie av hukommelsen viser at denne ferdigheten mer eller mindre er forsvunnet, eller i det minste ikke undervises i som eget fag lenger. Jeg har ofte spurt meg selv om det var en underliggende forbindelse mellom min fascinasjon for veltalenhet og min dype interesse for den italienske 1700-tallsfilosofen Giambattista Vico, professor i retorikk ved Universitetet i Napoli, med veltalenhet som spesialfelt.
En av grunnene til at vi har mistet evnen til å verdsette det nå tilsynelatende gammeldagse idealet om veltalenhet, er kanskje at latinkunnskaper ikke lenger anses som en nødvendig del av en fullverdig akademisk utdannelse. Det er antakelig derfor det i stedet legges så mye vekt på kommunikasjon, umiddelbar overbevising og evnen til å «selge» ideer. Man må imidlertid ha kjennskap til dette gamle språket, så vanskelig tilgjengelig uten stø konsentrasjon og regelpugging, for å forstå hvorfor Vico og hans samtidige oppfattet en svært oppstyltet og komplisert uttrykksmåte som veltalenhet. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
