Bistand fra fattig til rik

I femti år har internasjonal bistand vært nært knyttet til givernes og kreditorenes interesser. I praksis gir fattige land bistand til de rike. Bak formler som «fattigdomsreduksjon» og «godt styresett» spøker en bistandsindustri uten demokratisk styring.

Bistand er en gigantindustri. Den har en gjennomsnittlig omsetning på over 60 milliarder euro og sysselsetter direkte eller indirekte mer enn en halv million mennesker på verdensbasis.Men heller enn å fokusere på beløp, bør debatten om bistand dreie seg om demokratisering. Bistandssystemet genererer nemlig en kontinuerlig strøm av ideer om hvordan ikke-vestlige samfunn bør utvikles. Det fungerer som ramme for rike og fattige lands forhold til hverandre. Både givere og mottakere fremstiller bistanden, i alle fall offentlig, som en god ting som bør fortsette, men det er noe galt med bistanden.

I de landene der den har spilt en sentral rolle, har stolthet og ambisjoner måttet vike for avhengighet og ærbødighet, fattigdom og ulikhet er forverret, og usikkerheten råder. Paradoksene kan være groteske. I løpet av de siste tiårene har bistandsindustrien forvaltet samfunn som er gått til grunne i kriminelt kaos og vold. Strenge krav knyttet til utviklingslån etter 1989 bidro til oppløsningen av Jugoslavia. Bistand var en medvirkende årsak til polariseringen av Rwanda, og skjøv landet nærmere folkemordets avgrunn. Like fullt ruller den uforstyrret videre. For bistandens industriledere utsettes aldri selv for de farene deres ideer påtvinger andre. Og så lenge hjelpen fortsetter å mislykkes, har de en sikker jobb. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0